Beina på jorda? Hæla i taket.

Jeg har kanskje nevnt det nok at den siste tida har vært vond og vanskelig. Men nå tenkte jeg å formidle lyspunktene også, vi kan i alle fall si at de er det. For innimellom har jeg snudd fra det mørkeste dyp til de mest svimlende høyder, jeg har vært så hyper at jeg nesten har lettet fra bakken. Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lettet endel fra bakken i blant.

(bare såvidt bakkekontakt på fest hos Lise Lotte)

I går stod jeg opp med nytt mot etter å ha svelgt skuffelsen over å kapitulere på fredagskvelden uten å så mye som komme meg ut av sofakroken da jeg egentlig skulle på konsert, og ikke minst etter å faktisk ha sovet omtrent en hel natt. Jeg skulle nemlig på bursdagsfest, og dette skulle jeg klare. Litt opp og ned går det jo, men det meste av dagen hoppet jeg omtrent rundt, og startet "festen" for meg selv allerede i femtiden, noe som kanskje ikke var det lureste, men jeg kom meg i alle fall i vei, og jeg er så stolt!

(Leende Lise på bursdag hos "Mosa og Kjeven", bilde av Ann-Kristin Glørstad)

Forrige gang jeg opplevde dette var sist uke, da jeg av ymse grunner tok til å føle meg som verdensmester. Jeg var virkelig uovervinnelig der jeg plutselig satt og omtrent spratt opp og ned foran dataskjermen og besluttet å hive meg på en zumbatime, etter å ha slått ihjel tid med å knipse mengder av bilder av meg selv.


(hva ellers skal man gjøre, liksom)

Jeg skal innrømme at fornuften kanskje er som blåst vekk når jeg har disse "kickene" mine, men jeg velger å la det passere litt, for det er så herlig når det varer. Her er jeg vant til å tilbringe det meste av dagen tullet inn i pledd i en armkrok eller passiv foran dataskjermen, også kommer disse øyeblikkene hvor jeg bokstavelig talt hopper mer enn jeg står stille.

Once in a blue moon tar jeg litt av.

Bloom

Søndagstanker

Verden er stille på en søndags morgen. Jeg liker det. Innimellom er det litt skummelt og ensomt, men det er godt. Dere vet kanskje det Ronja Berge-sitatet jeg kommer med i blant? "Når man først er ensom, er det best å være det et sted man er alene."

Jeg var oppe allerede i god tid før halv sju, og tenkte med meg selv at nå har byen nettopp sovnet, og jeg går motstrøms. For å ta et annet sitat da, dette fra American Beauty: "There's nothing worse than being ordinary." I filmen får man kanskje heller litt vondt av jenta, som så veldig gjerne vil gi et inntrykk, på godt og vondt, men jeg er helt enig med henne. Det er så mange som bekymrer seg for å ikke bli likt, for å ikke passe inn, som rett og slett er redd for å være annerledes. Sånn er det ikke for meg. Selvfølgelig vil jeg gjerne også bli likt, aller helst vil jeg at alle skal synes jeg er helt fantastisk, men det aller, aller verste, ville vært å bare være som alle andre. Vanlig, A4, ordinary.

"Å si at alle er spesielle, er det samme som å si at ingen er det."

Redningsvester eller andre dårlige metaforer

Det lå mange vonde følelser i det forrige innlegget, så jeg tenkte jeg skulle skrive ett til, mens jeg føler meg i stand til det.

For det er ikke til å legge skjul på at jeg har en liten nedtur for tiden. Da er det også vanskelig å formidle noe som helst, men jeg prøver nå, for jeg har i hvert fall en liten flik av mot og håp, som var sporløst forsvunnet tidligere denne uka.

Selv om jeg har en aldri så liten krise, holder jeg hodet over vannet. Ikke fordi jeg er så flink til å svømme, ikke fordi jeg prøver så sinnsykt hardt, men fordi jeg har mine gode hjelpere.

Jeg har en familie som er der gjennom tykt og tynt. Jeg har en mamma med verdens tryggeste fang. En mamma som prøver alt hun kan for å få motvillige Lise til å svelge de hvite tablettene når hennes selvdestruktive side forsøker å nekte. En fantastisk venninne som ringer og sier at dette klarer du, når dørstokken fortoner seg som et fiktivt Mount Everest. En venninne som som ler når vi spøker om alvorlige ting, som forstår så alt for godt hvor vanskelig det er å leve. En tålmodig behandler som tar seg tid til å vente på de stotrende ordene når de sitter langt inne. En behandler som tror på meg når jeg føler jeg har gitt opp.

I blant har jeg lyst til å hyle at jeg hater dem, selv om det er meg selv jeg hater. I timesvis kan jeg bla meg gjennom restplasser og togbilletter, selv om det er meg selv jeg vil flykte fra. Men jeg kan ikke flykte, vil ikke gi opp. For jeg har mennesker som kjemper med meg. Hele tiden.

Jeg vet ikke hvem jeg er, men jeg vet at det gjør vondt

Det føles som evigheter siden at jeg satt og bladde gjennom datamaskinen etter gamle bilder og lekte meg med photoshop som om ingen tid var gått. Noen ganger er en uke et helt lite liv, mens andre ganger forsvinner den av seg selv. Det er merkelig og skummelt.

Jeg er redd mye for tiden. Forleden fikk jeg demonstrert at jeg fremdeles er så redd insekter at jeg kan komme til å utstøte skrekkhyl. Som vanlig er jeg redd mennesker. De aller fleste, egentlig, og det tar på. Jeg tør ikke se dem i øynene, tør ikke snakke med dem, puste inn samme lufta som dem, være i den samme verdenen. Jeg er så redd for at de skal se rett gjennom meg, at de skal se den vonde, ekle kjernen, det svarte klissete tomrommet som fyller meg mer og mer, jeg er redd de skal misforstå, jeg er redd de skal forstå. Jeg er redd for å ta plass, redd for å være til bry, redd for å være kravstor, redd for å være stakkarslig. Jeg er livredd for å være en del av alt sammen. Samtidig er jeg redd for å være alene.

Det er ikke lett å være Lise når man ikke vet helt hvem hun er, når hun stadig vekk skifter til en annen del av seg selv helt uten forvarsel. Det er så vondt å være syk inni seg, det er så vondt å stå der og kjenne at de dumme tankene bare suser rundt uten krefter til å sende dem avgårde, vondt å høre seg selv kjefte, vondt å se seg selv sende stygge blikk, ignorere de som virkelig bry seg, vondt å se seg selv sabotere seg selv med alle midler.

Hvordan vil jeg egentlig være? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at nå har jeg det vanskelig, og det gjør så vondt.

Balcony Ballerina i bilder

En kreativ sensommer:
(trykk for full størrelse)

Påsketanker

Jeg skulle egentlig ikke skrive om dette her. Men så innså jeg at det er ingen grunn til at dette ikke skal deles. Faktisk er det kanskje noe som er verdt å dele.

Veldig mange gleder seg til påske. Påske er som kjent fri fra skole og gjerne jobb, det er hytteturer og grillpølse i solveggen. Det er skiførets siste krampetrekning kombinert med gåsunger og alt det andre gule som lyser opp tilværelsen litt.

En gang var vel påske litt sånn for meg også. Men det er veldig, veldig lenge siden. Påske er ikke lenger noe jeg gleder meg til. Det er noe jeg må komme meg gjennom. For meg er påske kanskje aller helst forbundet med sykdom. Mitt såkalte flink pike-syndrom gjorde påskeferien til tiden der kroppen endelig tok igjen det utkjørte hodet, og allskens virus fant vanligvis veien til meg på denne tiden.

Dette er selvsagt ikke noen grunn til å mislike påske, det var kanskje snarere grunnen til at jeg etter hvert sluttet å glede meg noe særlig til påske.

For mange med psykiske lidelser, eller som i det hele tatt har det litt vanskelig, er høytider ekstra vanskelige. Det innebærer forandringer i en innarbeidet hverdag, plutselig er det påbudt å kose seg, og det forventes at man kanskje skal være litt gladere enn vanlig. Selvfølgelig kan man bli løftet av den gode stemningen, men det er ikke alltid slik det fungerer. Vanskeligheter kan føles litt ekstra vanskelig når de som har det litt bedre har det ekstra godt.

Her i huset er ikke påske en stor begivenhet. Men det er et stort oppbrudd i hverdagen, det er tid for kos og feriefri, huset er fullt av mennesker, påskegodt og leven. For noen av oss er det veldig slitsomt. Selv jeg, som er grenseløst glad i familien, som knapt kan tenke meg et tryggere sted enn mammas fang, er det veldig vanskelig å ha dem rundt seg hele tiden. I alle fall når man har tungt for å komme seg noe sted, og aller helst vil slappe av og roe litt ned, som man gjerne skal bruke påska til.

Tankekaoset stopper ikke ved helligdager, tvert imot. Og for min del, kanskje spesielt påske, men akkurat det skal jeg ikke dele her.

Det er ti timer igjen, og jeg er glad for at påska snart er over, og jeg kan meddele at jeg holdt ut denne påska også.

Om en tung og ekkel søndagsmorgen

Det flimrer fremdeles av ekle bilder oppi hodet mitt mens jeg gradvis forstår hvor og ikke minst når jeg er. Klærne er som klistret til kroppen min, og i det jeg drar knærne inntil meg kjenner jeg svettedråper renne nedover leggene. Samtidig er jeg så iskald at jeg orker ikke tanken på å få av meg nattøyet, eller ut av det fuktige sengetøyet. Som et ledd i en temmelig selvdestruktiv natur tviholder jeg på drømmene, og teller fire forskjellige mareritt på én natt. Jeg ser på klokka og konstaterer at jeg nok en gang har sovet en hel natt. Med andre ord kan jeg godt stå opp. Men jeg gjør det ikke. For hvorfor skal jeg?

Bare en liten hårglede

(Ååå, blogger vil ikke samarbeide, så i dag blir det et innlegg uten avsnitt. Enjoy.) I dag dusjet jeg for første gang på litt for lenge. Jeg er ikke uhygienisk altså, kroppen får seg stadig vekk en grundig skrubb ettersom senga stadig vekk blir forvandlet til en flod av svette i løpet av nattetimene... Men det er dette håret da. Sandra blogget nettopp litt om dette, hvor utfordrende hverdagen kan være. For meg, som må tvinge meg selv til å dra tannkosten frem og tilbake over tennene, som kan ta til tårene av en liten oppgave som å gå med søpla, så kan små ting som dette gi meg en god mestringsfølelse. Håret er endelig vasket, og ikke nok med det, i dag dro jeg også frem hårføneren. Jeg husker ikke sist jeg så håret mitt i denne tilstanden, så det var en gledelig overraskelse å se hvor greit det kan se ut, og hvor langt det har blitt. Håret mitt har, som mange vet, tendenser til schizofreni, så det er alltid spennende å se hvordan det vil komme til å oppføre seg, og i dag krøllet det seg i en snei. Det ga meg et aldri så lite fnisete smil om munnen. For nå.

Inspirasjonsfrustrasjon

De siste dagene har jeg kjent mye på inspirasjon. Det er en vidunderlig og nesten uutholdelig følelse. Jeg kan ligge i evigheter i sofakroken og formulere potensielle blogginnlegg og andre tekster, eller se for meg nye bilder og finurlige prosjekter. Men straks jeg overhodet tenker tanken om å sette ideene ut i live, er de borte på et blunk. Bare jeg vurderer å løfte på kroppen for å hente penn og papir er alle tanker som blåst vekk, jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noe på hjertet i det hele tatt.

Nå for tiden er det som om jeg alltid har det. Det er så mye jeg skulle skrevet, ikke nødvendigvis for å formidle, men for å feste tanker til papir. Jeg vet det gjør godt for et kaotisk lite hode.

Når det er sagt, er dette likevel et godt tegn. Smaken av inspirasjon er sjelden i et noe utsultet sjeleliv, men nå finnes den i alle fall! Jeg kan bare håpe at den blir, og at jeg kan løfte hodet de siste centimetrene over vannet og gripe fatt i tastatur eller pensel. Jeg håper det kommer.

Vanligvis foretrekker jeg å ikke være så konkret i det man kan kalle sykdomsbildet, men jeg ville nevne likevel at jeg for en god stund siden knasket mine første lykkepiller. Skeptiker som jeg er, hadde jeg vanskelig for å forestille meg at disse små runde miraklene skulle ha noen som helst effekt på min dystre sinnsstemning. Men jeg tror jeg tok feil. Heldigvis. Nå føler jeg meg temmelig sikker på at denne lille morgenhandlingen har løftet meg litt opp av det verste dypet. Jeg kjenner fortsatt mye på de samme tingene, men ikke like intenst.

Likevel har jeg innmari mye angst. Den velkjente klumpen i magen er der døgnet rundt, nettene er preget av svettetokter og mareritt, hverdagens utfordringer er stadige milepæler, men jeg holder stand. For det svulmende mørket som alltid ligger som en ball inni meg holder seg i brystet og i magen, det sprer seg ikke lenger ut i fingertuppene og lammer meg. Det er ikke sånn at jeg plutselig ser lyset i tunnelen, men mørket er ikke lenger så altoppslukende og skremmende. Det bare... er der.