lørdag 7. mai 2011

Redningsvester eller andre dårlige metaforer

Det lå mange vonde følelser i det forrige innlegget, så jeg tenkte jeg skulle skrive ett til, mens jeg føler meg i stand til det.

For det er ikke til å legge skjul på at jeg har en liten nedtur for tiden. Da er det også vanskelig å formidle noe som helst, men jeg prøver nå, for jeg har i hvert fall en liten flik av mot og håp, som var sporløst forsvunnet tidligere denne uka.

Selv om jeg har en aldri så liten krise, holder jeg hodet over vannet. Ikke fordi jeg er så flink til å svømme, ikke fordi jeg prøver så sinnsykt hardt, men fordi jeg har mine gode hjelpere.

Jeg har en familie som er der gjennom tykt og tynt. Jeg har en mamma med verdens tryggeste fang. En mamma som prøver alt hun kan for å få motvillige Lise til å svelge de hvite tablettene når hennes selvdestruktive side forsøker å nekte. En fantastisk venninne som ringer og sier at dette klarer du, når dørstokken fortoner seg som et fiktivt Mount Everest. En venninne som som ler når vi spøker om alvorlige ting, som forstår så alt for godt hvor vanskelig det er å leve. En tålmodig behandler som tar seg tid til å vente på de stotrende ordene når de sitter langt inne. En behandler som tror på meg når jeg føler jeg har gitt opp.

I blant har jeg lyst til å hyle at jeg hater dem, selv om det er meg selv jeg hater. I timesvis kan jeg bla meg gjennom restplasser og togbilletter, selv om det er meg selv jeg vil flykte fra. Men jeg kan ikke flykte, vil ikke gi opp. For jeg har mennesker som kjemper med meg. Hele tiden.

6 kommentarer:

Laila sa...

Gode hjelpere er godt og ha,og ikke minst viktig. Det hadde vært forferdelig tungt å kave rundt sånn alene. Godt at du har dem :)

klemmer

maria sa...

godeste Lise <3

Lise sa...

Gode DERE <3

Tuva sa...

Jeg er saa glad for at du har slike fantastiske mennesker rundt deg Lise - og minst like glad for at de har en saa fantatisk Lise rundt seg :) Kjempeglad i deg go'jenta, savner deg masse! Hvis du skulle finne deg selv paa et fly paa flukt en dag, saa la det isaafall vaere et fly til Vancouver, saa moeter jeg deg ;D <3 Masse kjaerlighet fra meg :)

Anonym sa...

Takk og pris for at du har slike trygge mennesker i livet ditt. Hva skulle man gjort uten. Jeg kjenner meg igjen i dette med å "hate og klandre alle andre", når det egentlig er seg selv man hater og klandrer..Det er vondt. Hold godt rundt de som er der for deg <3

Lise sa...

Tuva: Du er så skjønn, savner deg vanvittig masse!!

Lise: Ja sant, man er jo egentlig så sinnsykt glad og takknemlig for at de er der, men så tar man ut klørne likevel...