(u)trygt

Fanget i mitt eget hode
er jeg på en annen klode

Om varme ord og flasker

Først og fremst må jeg få dele med dere hvor overveldet jeg er over alle fine responser fra så mange lesere. Dere skulle bare visst hvor langt inn i meg det trenger seg, hvor godt jeg gjemmer på gode ord og tanker, hvor lenge de spilles om og om igjen som fra en båndopptaker i loop, inni hodet mitt. Takk!

Jeg har det litt bedre. Latteren ligger ikke lenger så dypt begravd, og ordene kommer litt lettere. Det meste er som vanlig en utfordring, og hverdagen er veldig sykdomspreget, men jeg er litt Lise også. Blant uhensiktsmessige handlinger er jeg også litt flinkere til å ta vare på meg selv. I stedet for å bli liggende på det varme baderomsgulvet når jeg fryser, fyller jeg varmeflaska og kryper opp i et fang eller tuller meg inn i et pledd. Jeg tar medisinen min helt av meg selv, og ser TV i stua på eget initiativ. Det er ikke så verst, det.

Disse små tingene er livsviktige for meg akkurat nå. Det er ganske mye som skjer, mye å tenke på og ta stilling til, noe som forårsaker et aldri så lite tankekaos, som vanlig. Men denne gangen er jeg flink. Jeg snakker og diskuterer og analyserer opp og ned i mente, jeg lytter til andres fornuftige ord når mine egne følelser tar over, og vet samtidig at jeg må høre på min egen stemme. Jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gjøre alt med hele meg. Det er steg som må tas, holdninger som må jobbes med, angst som må temmes, og ikke minst motivasjon som må finnes.

Den som leter skal vel finne?

Som får meg til å smile

(Beste Sara i vømmølsang)


(Lisepose og tingelingbling)


(Julegaver)


(Store hunder)


(fine rom som er mine)


(pepperkakemummihuset)


(kokkekunstneren og sommersol)

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet, sol, men noen regnværsskyer og laber bris, det skulle da bare mangle

Vet dere hva? Jeg smiler. Sola skinner inn det store vinduet, men akkurat i ansiktet har jeg skyggen fra verdens søteste alveballong.

Mange små ting har løftet humøret litt: refleksjoner over den såkalte livshistorien, kveldsbesøk i går av en god mamma, en fin ballong, en hyggelig nattevakt og en god samtale med behandler. Men vet dere hva som virkelig gjor det? JEG SOV. Jeg sov hele natten gjennom, i overkant av syv timer, og det var som å stå opp til en annen verden.

Noen ting er selvfølgelig utenfor min kontroll, og følelseslivet finnes fremdeles der inne, men jeg har hentet frem den lille gløden. Vær så, vær så snill, la den bli, jeg trenger den!

Oppdatering og litt sovehåp. God natt.

Det blir bare noen få ord i dag, fordi jeg har skriveinspirasjonskrampe i hjernen. I går fikk jeg nemlig i oppgave å skrive min egne kronologiske livshistorie, og dere vet jo meg, jeg er ikke akkurat god på å fatte meg i korthet! Men jeg tror det ble bra, og når jeg endelig fikk gjort det, gjorde det noe med meg. Jeg priser meg lykkelig for disse vonde tingene som faktisk har gitt meg evnen til å reflektere!

Store deler av dagen har vært innmari vonde og vanskelige, men redningen kom da verdens beste mamma ringte i et kritisk øyeblikk, og stod på døra en halvtime senere med gode klemmer og en alveballong!!! Den satte jammen meg et smil på et utgrått ansikt.

Egentlig hadde jeg planer om et innlegg med litt mer håp og motivasjon enn tidligere, for det er definitivt en liten glød der inne et sted, om enn ikke så stor. Min underernærte fornuft har fått noen seiere i dag, og klart å finne tak i noen av disse små tingene som enda finnes langt bak følelseskaoset. Det finnes et lys, og det finnes en fremtid. Jeg måtte visst lete litt i fortiden for å finne dem.

Men en ting som virkelig har hjulpet meg akkurat nå, er DERE!

Gode miljøkontakter, trygg familie, oppmuntrende venner og bekjente, herregud som de bryr seg alle sammen! Jeg skylder dere å bry meg litt selv også.

Etter litt mas fra en mamma med litt mer fornuft i behold enn enkelte andre, og en blidspent nattevakt, ser jeg fram til en god natts søvn med litt hjelp av de små hvite for en gangs skyld! Så blir kanskje morgendagen litt lettere. Kanskje.

En formiddag uten filter

Jeg skal forsøke igjen. Lisehjernen er et veldig komplisert sted å oppholde seg, så man blir rett og slett litt redd og forvirret i blant.


I dag har jeg hatt en temmelig dårlig dag. En sånn hvor jeg faktisk blir skremt selv av min egen oppførsel, for hvor ble det egentlig av Lise oppi det hele? Noen ganger er jeg tydeligvis ikke i stand til å reagere med noe som helst annet enn følelser. Det var plent umulig å hente fram noen form for fornuft, hver eneste tanke var gjennomsyret av depresjon og psykdom, og jeg hadde rett og slett ikke kontroll.

Etterpå ble jeg forsikret om at jeg er så lite utagerende til vanlig, at når jeg kjenner at jeg mister kontrollen totalt, så er det visstnok mer som normalen for mange andre. Det er jo lov å bli sint i blant. Men det får konsekvenser hvis man overhodet ikke finner den fornuftige stemmen langt der bake!


For i dag var den som blåst bort. Jeg hadde ikke det fnugg av fornuft, og lot følelsene ta fullstendig overhånd. Full av frustrasjon stormet jeg ut fra behandler og personale og så meg ikke tilbake så mye som et øyeblikk. Jeg så rødt, fortvilelsen var et faktum, og jeg hadde INGEN intensjoner om å fortsette å kjempe, ikke for min egen del, ikke for noen andres.


Bag'en ble pakket, døra smelt igjen, mobilen drylt i veggen, før jeg temmelig hysterisk gikk målbevisst bort til vaktrommet, fremdeles hikstende og meddelte at jeg vil ikke være her lenger! Det er ingen vits, JEG VIL HJEM. Heldigvis for tilskuerne kom vi oss tilbake inn på rommet, hvor jeg fortsatte min tirade om at det var null vits for meg å være der, jeg gjorde jo ingen innsats uansett, og kom aldri til å bli bra, og hadde ingen mål med noe som helst, så hvis jeg bare skulle ha det jævlig, kunne jeg like gjerne være hjemme, i min egen destruktive verden.


Det ble en temperamentsfylt samtale. Til slutt gikk jeg med på å vente med å rømme ut i "friheten" til jeg hadde ny samtale med behandler, og i løpet av den tiden rakk stormen å roe seg.


Jeg gikk fra raseri og fortvilelse til å bli rett og slett skremt og veldig lei meg. Det er nesten så jeg ikke aner hvor disse utbruddene kommer fra. For jeg vet at i det øyeblikket jeg uttalte alle disse ordene, mente jeg dem med hele meg. Jeg hadde virkelig ingen planer om å prøve i det hele tatt, jeg ville bare gi opp.


Det er ikke sånn at jeg har funnet motivasjonen eller håpet igjen, men jeg har funnet fornuften. Selv om jeg føler at jeg ikke har noe å kjempe for, så er jeg nødt til å fortsette å prøve, jeg har jo ingenting å tape på det. Ja, det er vanskelig, ja det er så tøft at jeg ikke kommer meg gjennom en eneste dag uten lange tåreperser, men jeg må prøve. Jeg vet ikke hvor veien går, hva målet mitt er, men jeg har alt å vinne på å sette det ene benet foran det andre, gjøre som jeg blir bedt om, og lytte til fornuften som faktisk er innom i blant.


Spiseforstyrrelser svekker den kognitive funksjonen, mangel på motivasjon hindrer framgang, depresjon gjør en tiltaksløs... Kanskje spiller alt dette en rolle, kanskje ikke. Uansett hvor håpløst det kjennes, finnes det faktisk ingen rasjonelle grunner til at jeg skal gi opp. Hvorfor jeg absolutt skal sabotere for meg selv forstår jeg ikke selv heller, men jeg vet i alle fall innerst inne at jeg er nødt til å forsøke å la være.


Så får steg to være å hjelpe meg selv i stedet.


(For å avslutte med et lite smil: Det er mye man kan si om akuttpost 4, men jeg har i hvert fall en vinduskarm å sitte i)

Fra en brun skinnstol på Østmarkas akuttpost

Det var kanskje på tide å titte innom igjen etter noen dager uten internett, og legge igjen noen ord.

Denne gangen ble det visst ikke til at jeg annonserte det noe særlig, og strengt tatt har jeg vel ikke fortalt det til noen som ikke har tatt kontakt på eget initiativ. Men jeg har jo så mange supre mennesker som bryr seg selv om jeg trekker meg tilbake - tusen takk!

De siste dagene har det stadig vekk tikket inn meldinger på mobilen fra slekt og nære venner, og selv om jeg ikke er så flink til å svare, skal dere vite at jeg er enormt takknemlig!

Jeg har det veldig vanskelig nå, og sliter mest av alt med motivasjon. Tornadoen av følelser tar fullstendig over i blant, og det er vanskelig å finne mål og mening med noe som helst. Men jeg er på leting. Og dere skal vite at alle de gode ordene blir lagt i ryggsekken min og bært med på ferden. Vi kan si det sånn at jeg er på en reise, en skattejakt, på leting etter

M O T I VA S J O N

For hvordan skal man komme i mål hvis man ikke vet hva eller hvor målet er, hvordan skal man finne kreftene til å overhodet bevege seg når man ikke aner hvilken retning man skal gå?

Når man blir litt fortvilt og det føles ekstra håpløst

Jeg er selvskader, nevrotiker, bulimiker og anorektiker, alt i en pakke. Det er min identitet, min løsning, mitt problem. Ville du lett etter kuren hvis sykdommen var deg?

Beina på jorda? Hæla i taket.

Jeg har kanskje nevnt det nok at den siste tida har vært vond og vanskelig. Men nå tenkte jeg å formidle lyspunktene også, vi kan i alle fall si at de er det. For innimellom har jeg snudd fra det mørkeste dyp til de mest svimlende høyder, jeg har vært så hyper at jeg nesten har lettet fra bakken. Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lettet endel fra bakken i blant.

(bare såvidt bakkekontakt på fest hos Lise Lotte)

I går stod jeg opp med nytt mot etter å ha svelgt skuffelsen over å kapitulere på fredagskvelden uten å så mye som komme meg ut av sofakroken da jeg egentlig skulle på konsert, og ikke minst etter å faktisk ha sovet omtrent en hel natt. Jeg skulle nemlig på bursdagsfest, og dette skulle jeg klare. Litt opp og ned går det jo, men det meste av dagen hoppet jeg omtrent rundt, og startet "festen" for meg selv allerede i femtiden, noe som kanskje ikke var det lureste, men jeg kom meg i alle fall i vei, og jeg er så stolt!

(Leende Lise på bursdag hos "Mosa og Kjeven", bilde av Ann-Kristin Glørstad)

Forrige gang jeg opplevde dette var sist uke, da jeg av ymse grunner tok til å føle meg som verdensmester. Jeg var virkelig uovervinnelig der jeg plutselig satt og omtrent spratt opp og ned foran dataskjermen og besluttet å hive meg på en zumbatime, etter å ha slått ihjel tid med å knipse mengder av bilder av meg selv.


(hva ellers skal man gjøre, liksom)

Jeg skal innrømme at fornuften kanskje er som blåst vekk når jeg har disse "kickene" mine, men jeg velger å la det passere litt, for det er så herlig når det varer. Her er jeg vant til å tilbringe det meste av dagen tullet inn i pledd i en armkrok eller passiv foran dataskjermen, også kommer disse øyeblikkene hvor jeg bokstavelig talt hopper mer enn jeg står stille.

Once in a blue moon tar jeg litt av.

Bloom