Photoshop-lek

Jo, også har jeg begynt å leke litt i Photoshop igjen.

Det blir, det blir

Jeg kommer liksom ikke helt i gang igjen. Men i går da, så pyntet jeg meg.

Ut av slumringen

Til noe helt annet.

De siste årene har det meste av interesser og konsentrasjon dalt betraktelig. For et års tid siden kom jeg meg gjennom Hege Aurstads selvbiografiske bøker, og omlag ett år tidligere - Twilight-bøkene.

Før jeg ble syk brukte jeg de fleste feriene mine på å lese. Jeg elsket det. Sommerferie for meg er ikke sydenturer eller badestrender - det er Harry Potter i sola på verandaen. Påskeferie er Naiv.Super i gulvet foran peisen, og høstferie er Berlinerpoplene og sitronte.

Det siste året har jeg gjort iherdige forsøk. Etter et par linjer i diverse bøker, forsøkte jeg å ty til Harry Potter, mummibøker og Hobbiten - bøker jeg allerede vet at jeg elsker. Men nei. Ikke en gang psykisk helse-bøkene, som var det eneste jeg kunne sluke på no time (ironisk?), fenget meg lenger.

Stadig vekk får jeg høre at det "er bare" å komme ordentlig i gang. Men det er ikke der det ligger for meg. Forsåvidt orker jeg sjelden å lese ferdig bøker med en treg start - jeg leser for å få noe ut av det, ikke for å tilfredsstille det døde materialet foran meg. Det er konsentrasjonen det skorter på. Per i dag kan jeg ikke begripe hvordan jeg kom meg gjennom geografipensum og kjemitabeller.

Jeg ser med misunnelse på medpasienter som kryper opp i sofakroken og forsvinner bak skrevne sider, og skulle ønske jeg også kunne drømme meg bort i en annen verden. Noe har skjedd, det har det, for jeg kunne overhodet ikke komme meg gjennom en film uten stor uro og oppmerksomheten alle andre steder enn på skjermen foran meg, men nå kan jeg sette pris på det igjen, på en god dag - et par timers pause fra min egen virkelighet.

Stadig vekk når jeg plukker opp en bok og plasserer øynene på linjene foran meg, svømmer bokstavene og tankene mine havner helt andre plasser. Jeg kom meg gjennom noen titalls sider i Hobbiten med iherdig arbeid, og i noen minutter av gangen gikk det til og med litt av et selv, men mest av alt var det noe jeg måtte tvinge meg til, og bare holdt gående et par sider av gangen. Det gjorde meg mest trist.

Nå, derimot.

Forrige uke var vi på kino og så the Hunger Games, og jeg ble totalt sugd inn i denne for meg nye verdenen. Jeg visste med en gang at dette er øyeblikket, dette er gnisten jeg trenger, for jeg visste at første bok i serien allerede lå klar på rommet mitt, og jeg dristet meg til å åpne den sent samme kveld. Et kapittel var gått før jeg rakk å tenke meg om.

Spent tok jeg boken med meg hjem på påskeferie, og heldigvis for meg, er det som om de grå skyene som forstyrrer konsentrasjonen trekker seg tett sammen og gir rom for ordene.

Det er bare gått noen dager og jeg nærmer meg sjuhundre sider silt gjennom min egen fantasi, og jeg elsker det. Min tvers gjennom ekte redsel for å gå tom for lesestoff fikk mamma til å kjøre meg til City Syd i ens ærend for å kjøpe neste bok i serien. Takk, mamma!

Dødslekene har gitt meg lesegleden tilbake, og på ett eller annet vis finner jeg meg selv i det, det er noe i den barnlige begeistringen min for å drømme seg bort til andre verdener som gjør at jeg føler meg litt mer levende. Jeg vet at jeg har funnet tilbake til en av mine gode egenskaper, som gjør det litt bedre å være meg.

Om vekt. Faktisk.

Det er ett tema jeg har hatt lyst til å skrive om en stund, som kanskje er litt overraskende, fordi jeg bevisst har holdt meg unna det: Vekt.

Den mest åpenbare grunnen er av hensyn til andre med spiseforstyrrelser, faren for å trigge, og at det rett og slett er et sårt tema. Men minst like viktig for meg er å ikke underbygge fordommene som setter likhetstegn mellom spiseforstyrrelse og alvorlig undervekt. For det er langt, langt fra sånn virkeligheten fungerer. Graden av lidelse kan overhodet ikke måles i antall kilo.

Likevel, nå har jeg kommet til et punkt hvor det jeg ønsker å formidle er langt viktigere enn disse tallene, fordi budskapet også går ut til andre spisesyke, og jeg vet at ikke alle har nok kunnskapet om temaet.

De fleste vet at alvorlig undervekt er skadelig og til og med livsfarlig. Men veldig, veldig mange undervektige tenker at "det gjelder ikke meg". For mange opplever faktisk aldri særlige somatiske komplikasjoner, man kan lett avfeie advarslene med at "jeg har jo aldri trengt sonde eller næringsdrikker, aldri vært så undervektig som de det skrives om, kroppen min tåler det jeg driver med helt fint." Det er så viktig å få frem at dere kan ta uopprettelig feil.

Jeg har vært temmelig standhaftig når det kommer til meg selv. Jeg har tidligere henvist til de magre modellene som havner langt nede på BMI-skalaen og faktisk ikke har en spiseforstyrrelse - for de finnes. Enkelte er naturlig prisgitt en voldsom forbrenning, som for mange av dem til og med er et problem. Men for oss som har skakkkjørt kroppen, er det lett å bruke som et tynt argument: Hvis andre kropper tåler å være tynne, gjør vel min også det?

Det gjør den ikke nødvendigvis. De aller, aller færreste gjør det. Kroppen din vil ikke fungere optimalt som undervektig, og enten du tror det eller ei - det er faktisk farlig.

I løpet av desember en gang kom jeg meg på BMI 17, og i tre måneder gikk vekta litt opp, litt ned, i det hele tatt minimalt med forandringer, og vektkurven min stabiliserte seg lenge her. Jeg har helt ærlig ikke viet så stor oppmerksomhet til det. Kroppen min fungerer - så vidt jeg kan se - som den skal, og jeg har godtatt at jeg har en del kilo igjen før jeg når målvekt, men jeg bare vært halvveis med på det. For hvorfor skulle det være så innmari viktig å gå opp i vekt? Jeg trivdes jo helt greit med kroppen min, og den oppførte seg som om den trivdes og. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg husker hvordan det føltes å være normalvektig, men jeg kan ikke huske noen store forskjeller. Denne vekta kunne jeg jo holde med ganske normalt matinntak, og mente selv jeg fungerte ganske bra. Dessuten fikk jeg jo høre opptil flere ganger at jeg så så godt ut, så friskere ut, bedre ut, og til og med at "ingen kan se at du er syk lenger jo!" Alle disse velmente "komplimentene" jeg ikke kan fordra. Destod mer underbygget de min frykt for vektoppgang - hvis jeg ser frisk ut nå, kommer jeg til å se tykk ut med de obligatoriske 48 kiloene. Forstå det den som kan.

Jeg vet at mange, mange tenker som meg. Og vit at alle med spiseforstyrrelser mishandler kroppen sin, uansett hvordan den ser ut utenpå. Men akkurat nå vil jeg advare om farene ved langvarig sykelig undervekt. Du trenger faktisk ikke å se ut som anorektikerne i bladene, eller Isabelle Caro for at kroppen din skal lide.

Undervekt ødelegger faktisk hormonbalansen i kroppen. Mangelen på fettreserver og/eller fettrik mat gjør rett og slett at kroppen ikke er i stand til å produsere de hormonene den skal. I tillegg til muskelsvinn og den velkjente beinskjørheten kan du faktisk ende opp med hjerneskade. Og som de fleste spisesyke vet, men ofte anser som en tom trussel: Hjertet kan stoppe. Alt dette kan skje dersom du opprettholder den lave vekten, selv om du spiser normalt!

Så diverse mangelsykdommer og andre komplikasjoner satt til side - det holder ikke å spise normalt, du må opp i vekt.

Lange innlegg gir meg følelsen av at nå må jeg trekke pusten. Snedig.

Som avslutning vil jeg vise dere kostlista jeg har som oppgave å følge for øyeblikket, som hittil har bidratt til å få meg opp, ikke mer enn 900g foreløpig, men akkurat over kneika, og jeg akter å fortsette:

FROKOST 08:30

• 1,5 brødskive med pålegg
• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

LUNSJ 11:30

• 1,5 brødskive med pålegg
• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 frukt
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

MIDDAG 14:30 (Ja, jeg vet, dagens ungdom har knapt stått opp når jeg spiser middag liksom...)

• 1 normal porsjon middag (eks. 2 poteter, 2 fiskekaker, tilsvarende med grønt, og raust med saus)
• 1 frukt
• 2 glass vann

MELLOMMÅLTID "Kaffe" 17:00

• 1 Go'morgen-yoghurt
• 1 eple
• 1 kopp te

KVELDSMAT 19:30

• 2 brødskiver med pålegg
• 1 frukt
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

SENKVELDS ca. 22:15

• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 kopp te

I tillegg har jeg noe så fint som en påleggsliste hvor det står:

• Egg
• Hvitost
• Brunost
• Skinkeost
• Skinke
• Leverpostei
• Italiensk salat

Også er jeg heldigvis kommet dit at så innmari firkantet er det ikke, så hvis du vil invitere meg på café en dag, får du som oftest et glisende "ja takk", med mindre jeg er i veldig dårlig form.

(kilde)

Håp og frykt og mest tvil

Det er... lenge siden. Jeg har mye å skrive, mye å fortelle, men jeg vet ikke hva eller hvordan, og er litt i tenkeboksen. Ikke noe alvorlig altså, jeg bare sliter litt med å formulere tankene på en måte som formidler det jeg vil det skal formidle, og hva vil jeg egentlig formidle? Jeg har i alle fall noen ting på lager som jeg er sikker på, men det må ferdigskrives og ferdigtenkes, så skal jeg komme tilbake til dere.

Dilemmaet mitt handler vel mest om dere som leser. Jeg er og har hele tiden vært svært bevisst på hva jeg publiserer her, og er absolutt gjennomtenkt og ferdigbesluttet når det gjelder mine egne grenser for hvor mye jeg vil utlevere meg. Jeg kjenner meg selv godt nok til det.

Problemet er heller at jeg ikke kjenner dere som leser. Jeg vet ikke hvem som leser og hvordan dere tar det, og atter andre vet jeg akkurat hvem er og etter all sannsynlighet hvordan de tar det. Grensen jeg leter etter for øyeblikket, er den magiske mellomtingen mellom hva jeg vil fortelle og hva dere trenger å høre.

Jeg vet ikke helt om jeg uttrykker meg forståelig nå, men... Saken er den at jeg ønsker inderlig å kunne skrive ærlig og åpent, gjerne tilslørt i mine typiske metaforiske ordkrumspring, men som hele meg. Det er min hovedagenda; Å la ordene strømme fritt ut av fingrene mine for å formidle hvordan verden ser ut fra mine øyne. Samtidig ønsker jeg at det skal berøre dere som leser. Jeg er heller ikke redd for å vekke negative følelser, men jeg er redd for å ha en negativ påvirkning.

Aller helst skulle jeg silt ut sårbare lesere og fått styrt de råeste innleggene mot dem som er rustet til det, og burde lese det.

Eksempelvis leserinnlegget mitt om selvskading og legevakt. Den var helt i grenseland for meg. En del av meg ønsket å skrive mer, eklere, sårere, provoserende. Mens en annen del av meg er redd det allerede var... småfarlig. For det sitter så mange tynnhuda lesere og stirrer på ordene mine gjennom skjermen. Nei, det vet jeg ikke, men det er alltid en fare, og stor sannsynlighet for det.

Jeg kan godt huske meg selv. For et par års tid siden var det jeg som satt og saumfor disse psykisk helse-bloggene og leste om jenter med venflon i hånden og suturer oppover armene. De skrev om veien ut av sykdommen, men de skrev om den rått og brutalt, og jeg sugde det til meg. Til tider ga det meg håp, en usynlig støtte i ensomheten, mens noen ganger... Noen ganger kunne jeg kjenne fortvilelsen pulsere gjennom blodårene mine - fortvilelsen over å ha det fryktelig vondt, uten å kunne gjennomføre handlingene disse jentene gjorde. Jeg, med mindre stakkarslige små kutt og anstrengte forhold til mat. Min lidelse betydde vel ingenting i forhold til dem.

Det er trist å tenke på at man kan tenke sånn, men jeg kan fremdeles ta meg i det. Det er en del av lidelsens natur: aldri frisk nok, aldri syk nok.

Jeg kan ikke annet enn håpe at bloggen min leses med varsomhet, og at den i det minste bringer mer godt enn vondt. Håp.

Superwoman?

Lise og alle dagene og litt mange mennesker

Det begynte vel kanskje i helgen med en kjempekoselig cafétur. Lise E. Klevstuen og Trine Emilie uten etternavn. Kaffe og vaniljete. Løs latter og trillende ord. Vi dikter opp historier om "hvorfor han aldri ringte", enes om at onsdager er gule og at vi må treffes veldig snart igjen.

Søndag er det Oscar og vi sitter lenge oppe for å se alle kjolene, og det er godt å føle seg litt normal.

Etter det har det gått veldig i ett.

Selvhevdelsesgruppe, samtalegruppe, ikeatur (Lise og mamma, interiørfantasier, gammeldagse lamper og kontorstol på tilbud.), jentekveld (Top Model, Brille, läkerol og sjokoladete).

Veiing, angstgruppe, kroppsbevissthetsgruppe, frisørtime (bort med lange hårlokker som bare er i veien, "begeistringsvekkende" sveis).

Billedterapi, møte, samtale med behandler, puslespill, vektsamtale, samtale med miljøkontakt.

Marsimartna, cafétur med Ida (minner og undring, husets iste med bringebærsmak, leilighet i topplokket og den evinnelige matpakken).

Samtale med behandler, ukemålsgruppe, samtale med miljøkontakt, og nå, hjemme på permisjon.

For ikke å snakke om at hver eneste dag også består av frokost, morgenmøte, gåtur, lunsj, middag, middagsklubb, mellommåltid og kveldsmat. Og hard, hard jobbing.

Helga skal brukes på å få mest mulig flyttet og ordnet i min nye, nydelige og sentrale leilighet (hurra for meg), men jeg må innrømme at jeg er ganske sliten. Forhåpentligvis får jeg noen rolige stunder og tid til å skrive ferdig innleggene jeg har lagret som kladd. Det kommer, det kommer. Jeg må bare puste litt først.

Om håpet og en plutselig tur til hovedstaden

Nyttår har vært en liten nedtur for meg. Forandringer er ikke akkurat min sterkeste side. Men fra nå av, skal det bli forandringer av den gode sorten. Strengt tatt er det vel ikke mye som har endret seg fra forrige uke til nå, annet enn ord og tanker, men det er i alle fall mye som skal skje.

For det første har jeg bestemt meg for å sette inn støtet enda litt hardere. Jeg er i behandling og må virkelig se til å nyttiggjøre meg av det alt jeg kan, nå. Og huske å stå på selv når mørket omslutter meg. For om jeg ikke tror, må jeg enda ha håpet.

Jeg prøver meg å lage meg en liten ny start. I helga hoppet jeg og pappa på flyet til Oslo, og rett og slett blåste ut alle bekymringstankene. Vi startet lørdag med en herlig hotellfrokost. (Jeg er én av de få spiseforstyrrede som simpelthen elsker å spise ute og i det hele tatt når maten ser delikat ut.) Etter en liten pust i bakken på café, bega vi oss ut på shopping. (Er det en forandring jeg liker, så er det nye ting.) En lunsjpause før vi kom oss ut igjen, og tok en tur innom Nasjonalgalleriet. (At noen ikke synes det er stas og stå foran Munchs originale malerier, kan jeg knapt forstå.) Middag ble inntatt på Egon, hvor vi måtte vente i 35 minutter på maten. (Jeg holdt på å sovne, pappa ble veldig sint, og strengt tatt burde jeg holde Egon for nag ut evigheten, men maten smakte himmelsk, tross alt.) Siden vi fortsatt hadde ettermiddagen på oss, fikk vi også med oss Løvenes Konge i 3D på kino, og det var kulere enn en skulle tro! Og så var det egentlig bare å komme seg hjem.

Det var deilig.

Men så er man tilbake til hverdagen, og alt man reiste ifra er der enda. Da er det bare å gjøre en skikkelig kraftanstrengelse, og mate de positive forventningene til de er så store at de kan spise opp de negative.

I morgen er det rett på. Da er det nemlig visning. Hvis jeg sier meg fornøyd, noe jeg absolutt forventer å gjøre, er det ja takk, kontraktsignering og utdeling av nøkler allerede på tirsdag. I tillegg er det et papir- og søknadsarbeid fra helvete, møte med nav, kommune, jeg dør litt i hjertet allerede.

Men det kommer til å bli verdt det. Det skal ordne seg, både økonomi, motivasjon, sinnstilstand, det skal i alle fall bli bedre enn det har vært en stund nå. Og jeg skal få min egen leilighet. Førti kvadratmeter til bare meg selv, for første gang et sted hvor jeg faktisk kan få plass til alle tingene mine - både bokhylla og klesskapet i en og samme leilighet, tenk det!

Da jeg bodde i København, delte vi et bøttekott av et toalett og en kjøkkenkrok i enden av gangen. Rommet mitt, derimot, føltes som diger luksus, jeg tror faktisk det var oppe i tolv-tretten kvadrat! Og så skal jeg få boltre meg på FØRTI KVADRATMETER? Min lille indre interiørarkitekt kommer til å fryde seg så roser kommer ut av kinnene.

I tilfelle noen blir i overkant ivrig nå, så er dette ikke i sammenheng med noen utskrivelse. Foreløpig blir det en leilighet å trene i, mitt eget lille sted hvor jeg fra ganske snart av vil kunne tilbringe helgene. Jeg håper, håper, håper det kan bli godt.

Jeg pleier ikke å dele så mye når det gjelder dette med vekt, rett og slett fordi jeg ikke synes det betyr noe - vekt har ingenting å si for graden av lidelse. Men nå er det en gang sånn at jeg må opp i normalvekt for å bli frisk. Nå er det dessverre sånn at vekta har stått noenlunde på stedet hvil i lange tider, og jeg er nødt til å sette inn støtet nå, ellers kan jeg rett og slett ikke fortsette å bli her.

Det er jeg som skal gjøre jobben.

Og nå kommer jeg snart, med alle mine ekstra kilo og gode støttespillere. For dette skal jeg greie. Jeg må greie det.

Ja nei det tja eh hva sa du?

"Det... eh... sånn som... hva tenker du... er det... har du... sånn at... når du.... ehm...hm?"

Omtrent sånn høres de fleste spørsmål ut for meg for tiden. Konsentrasjonen ligger på et minimum, og jeg sliter med noe så enkelt på å få med meg en hel setning, et helt spørsmål. Bare det å skrive dette - halvveis i setningen husker jeg knapt hva jeg egentlig snakket om. Og jeg husker heller ikke om jeg hadde noe poeng med å skrive dette.

Men sånn er det noen ganger. Og kanskje gjør jeg det bare fordi jeg ikke får sove. Det er som om kroppen min har en egen timer som utskiller mengder av både melatonin og adrelanin straks klokka tipper mot kveld. Det er en fryktelig slitsom kombinasjon.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om egentlig. Ærlig talt sitter jeg bare her og skribler ut av dårlig samvittighet, ettersom jeg påstod så standhaftig at jeg var "tilbake". I dag føles det nemlig ikke sånn. Jeg føler meg ikke på vei noe sted, og orker ikke prøve å komme meg i seng en gang, for hvorfor skal jeg det? Da forsvinner jeg bare tida og det bli i morgen før jeg får sukk for meg.

Sliten.

Motivasjonen er en dråpe i havet og det er vanskelig å komme med noe som har noe for seg i det hele tatt. Men bare tenk at det hjelper meg å få ordene litt på gli. De sitter nemlig veldig fast.


(Men det finnes fine ting da, dette for eksempel:

)

... og sånt som bare gjør en varm i magen

ting som ser ut som vanlige fine ting bare at de er pittesmå

glitter som ligner på snø

snø som ligner på glitter

når det ordner seg

å høre noen snakke fransk og skjønne hva de sier

musikk

jakke med pelsaktig for

skuffelsen når man har lest Narniabøkene og en dag får smake turkish delight

mennesker som gjør deg trygg og rolig

når VG-horoskopet stemmer uforskammet mye

å være den eneste som kan svaret

mestring

ukjente som smiler til en

å skrive en sånn liste og oppdage først etterpå at ingen av punktene er spiselig