It never rains when you want it to

Nå er jeg endelig her. Jeg ser på deg at du har sittet og ventet foran PC-skjermen dag etter dag og klikket deg inn på barfot til tide og utide fordi du savnet meg sånn og lurte på når, NÅR kommer enda et nytt spennende og fascinerende innlegg fra, nettopp - meg.
Da har jeg gode nyheter til deg. Jeg er tilbake, sterkere enn noensinne! For øyeblikket har jeg bare vært hjemme i noen timer og jeg merker allerede at det er mye mindre å finne på i byen. Spør meg ikke hvorfor, det er noe med atmosfæren. Her er allting tomt og trygt og det kunne ikke falle meg inn og gjøre noe særlig utenom det vanlige.
Jeg har da altså vært på hyttetur med min hyggelige familie. Det høres kanskje ut som en nedtur i forhold til koselige turer med venner, men det var det langt i fra. Jeg elsker nemlig å reise med familien min, uansett hvor det er. Vi er jo faktisk seks personer og en hund, noe som betyr at uansett hva jeg vil gjøre finnes det sannsynligvis en eller flere som mer enn gjerne blir med. En annen ting er at vi bor jo sammen hver eneste dag, så jeg kan være så mye alene som jeg bare vil. Men jeg har ikke vært så mye alene. Vi har vært på daglige turer, innkludert en til en diger hule som visstnok var befolket i den eldre jernalderen. Jeg er vanligvis ikke så begeistret for slike historiske finurligheter, men dette var faktisk ganske spennende etter å ha besøkt den kraterlignende hula oppi fjellveggen. Ellers var det ikke yme til opplevelser. Vi så en røyskatt, en ørn, tre fisk og en storm. Men det hører jo med til hyttelivet. Jeg leste bare en bok, og den var ikke spesielt lang. Men jeg leste mange tegneserier og oppfant et par brettspill.
Nå, derimot, er det hjem til et soverom der det kan se ut som at det også har vært storm, et hus som skal males og alle hverdagens problemer og hindringer.
Og senga mi. Senga mi!