Oppspilt ro

Noen ganger er det faktisk ganske imponerende hvordan små ting kan ha alt å si for andre mye større ting. Som hvordan man føler seg og hvordan man tenker, og i det hele tatt hvordan små gode ting kan gjøre en dag, som ved andre små eller større ting ville vært elendig, utrolig bra. Et smil og et vink fra noen du ikke ventet det fra, følelsen av at du sa noe ordentlig lurt, en deilig og befriende latterkrampe.

Dette er en slik dag. Verden faller til ro og alt kaoset i hodet og over alt gjemmer seg. Det er noe sånt som den deiligste følelsen i verden. Og akkurat det er ganske rart. Jeg har vel alltid sagt at lykke er det man virkelig burde streve etter, det er på en måte målet med alt ting, og det burde vel være den beste følelsen som finnes. Men akkurat dette som er inni meg nå er noe jeg setter så utrolig pris på, og det er ikke lykke. Overhodet ikke. Jeg er heller ikke kjempeglad. Det er mer som en oppspilt indre ro. Joda, det er ganske paradoksalt, men jeg er den beste beskrivelsen jeg kan komme på. Jeg føler meg ikke rolig på den måten at tanken ikke flyr og adrenalinet har lagt seg for kvelden. Nei, det er mer som at jeg føler meg i stand til å slappe helt av, samtidig som jeg veldig gjerne kunne tenkt meg å løpe rundt med hendene i været og hvine. Og sånn som jeg føler det nå er det ikke en motsetning heller. Det er godt.