Til min Sandra

Én ting gjorde dette oppholdet på Østmarka bedre enn noen gang. Én person gjorde så uendelig mye større forskjell enn jeg tror hun kan forstå selv. Ett nærvær var denne gangen kanskje viktigere enn støttende personale og god behandler, for det hadde jeg også, men jeg fikk noe annet som ga meg en livsgnist: en venn.

En dag skrev hun dette til meg. Jeg kjenner klumpen i halsen hver gang jeg leser det. I disse små ordene ligger et så sterkt vennskap og tryggheten vi kjenner i hverandre!

Hele innleggelsen delte jeg rom med Sandra. Jeg kunne ikke vært mer heldig.

Nå er jeg hjemme, og jeg savner henne, jeg savner å ligge i korridoren på A4 i hysteriske latteranfall, jeg savner å være så hyper at jeg hopper inne på soverommet, jeg savner å planlegge morsomme rampestreker, jeg savner jenta som ser når jeg trenger en klem. Jeg savner jenta som inspirerer meg! Derfor skrev jeg disse små, svært spontane ordene i dag:

Å, hvordan skal dette gå,

nå savner jeg min Sandra så,

og ligger her og tenker på

at hun skulle vært her nå!

Det er jo noe i dette at når man har opplevd noe vanskelig sammen, knytter man veldig sterke bånd. Uansett hva fremtiden bringer, kommer jeg alltid til å lengte til tryggheten i fotenden på Sandra sin seng.

Sjelevenner.

Hjem, kjære hjem?

Okei da, så er det vel på tide å gi lyd fra seg igjen. Nå høres det kanskje ut som om det er et ork å blogge, men vet du hva, akkurat nå er det det. Likevel vet jeg at når jeg kommer i gang, er dette noe jeg har glede av, noe som hjelper meg i min hverdag, og som noen ytterst få faktisk setter pris på også! Så her er jeg. Hjemme igjen. Hvordan har jeg det nå? Jeg vet ikke helt. Det er alltid en omstilling å komme hjem etter å ha vært et sånt sted. Denne gangen var jeg faktisk klar for å reise hjem. Jeg følte at jeg hadde fått noe utav oppholdet, og blitt mye bedre i løpet av tiden jeg var der, til tross for en liten ekstra-nedtur. Men nå? Når man reiser hjem på opptur, skal den ikke fortsette? Vi får se. Noe av det første pappaen min sa da han hentet meg på fredag, var at jeg så helt annerledes ut nå. Og det er jo bra, tror jeg. Flink som jeg prøver å være til å dokumentere, får dere faktisk se Lise-som-kaver-i-gjørma, kontra Lise foran PC-skjermen i dag. Nå er det en viss standardforskjell på kameraene, men til en viss grad kan man kanskje se psykisk lidelse også. Til en viss grad.

En (fødsels)dag

Det er søndag 13. mars, og jeg, Lise har fødselsdag. Jeg, som vanligvis elsker bursdager, ville helst stikke hodet under dyna og late som jeg ikke fantes, men det gjorde jeg heldigvis ikke. Feiring har jeg takket nei til, men en tekopp på pensjonistcafé fra et annet århundre og en uventet blomsterbukett har gjort dagen min bedre enn forventet.

Selvfølgelig er det også koselig med alle gratulasjonene som tikker inn, men det er sårt også. Alle disse "vennene" som ønsker meg en strålende dag selv vi ikke har møttes på år. Hipp hurra for facebook. Men så er det heldigvis disse fine sjelene innimellom, som bare ønsker at jeg får smilt litt i dag, og at dagen blir så fin som den kan bli. Det varmer.

Som dere forstod, er jeg på Østmarka. Det er både trygt og skummelt og helt ekstremt utfordrende på samme tid. Jeg blir pushet til å ta tak i så utrolig mange ting, og i blant blir jeg fullstendig overmannet av tanken på å noensinne skulle komme seg ut av dette mørke hullet, men jeg fortsetter å kjempe, dag for dag, minutt for minutt. Så får vi bare håpe det går framover til slutt!

Takk for alle gode ord.

Ø A4

Innlagt igjen.

Om skall og sorte hull

Jeg har ikke så voldsomt skrivesperre lenger. Det er i hvert fall ikke noe problem å tenke ut ting å skrive om, formulere setninger eller finne ordene. For litt siden skrev jeg et innlegg som begynte slik:

"Kommer ikke skrivelysten tilbake av seg selv, skal jeg faen meg ta den tilbake. Hvis ikke ordene kommer av seg selv, får jeg vel hente dem da."

Det er kanskje litt det det står på. Ork, lyst og konsentrasjon til å hente alle disse ordene. De er jo der, de ligger og ruller bak pannelappen klare til å sprette fram bare de får en liten dytt. Men jeg orker ikke dytte.

Også er det denne selvkritikeren da. Perfeksjonisten med den lysende pekefingeren som ikke lar meg vise fram noen sider ved meg selv, for hvordan kan jeg finne på å tro at noen skal ha interesse av å lese om meg? Jeg burde jo skamme meg over å overhodet være meg, jeg kan jo ikke utsette andre for det i tillegg. Jada, det er banalt og irrasjonelt, men det er meg da. Til tider banal og irrasjonell.

Men så har vi det punktet som holder meg mest igjen. Jeg streber etter å ha en blogg som kan være et lite vindu til min virkelighet. Ikke blottlegging av hele sjela mi, og ikke skuespill, bare et vindu, et blikk inn Liseland, min kaotiske stormfulle verden. Det er bare det at det stormer så fælt for tiden. Jeg vet jeg bruker denne værlignelsen veldig ofte, men den er så passende. Det stormer, og jeg står litt ustødig akkurat nå.

Når det blir litt kaotisk på innsiden, strever jeg fælt med å forholde meg til alt utenfor. Avtaler går i vasken, meldinger, mailer, oppgaver går rett i glemmeboksen, konsentrasjonen svikter, humøret kastes opp og ned i hytt og pine. Jeg løser det med å gå inn i skallet mitt. Det evinnelige skallet som er så vanskelig å se, eller kanskje man ser det, men det er håpløst å vite hva som er inni det. Det er mitt skjold, min beskyttelse, fordi jeg ikke takler så mye av gangen. Tankene og følelsene får storme rundt inni bobla mi, og jeg lar ikke resten av verden ta del i det. Derfor er det litt vanskelig å skulle skrive noe å dele, fordi alt jeg skriver ender opp i ytterpunktene av mitt følelsesregister, og speiler kun en brøkdel av virkeligheten, som få eller ingen får ta del i i det hele tatt! Da tenker jeg spesielt på de jeg omgås med til hverdags. Hvordan jeg kan være til tider småhyper og tilsynelatende sprudlende og glad, mens jeg i realiteten holder så hardt jeg kan rundt det sorte hullet inni meg, bruker mine krefter på å ikke la det vokse seg større.

For det er der. Hele tiden.