tirsdag 8. mars 2011

Om skall og sorte hull

Jeg har ikke så voldsomt skrivesperre lenger. Det er i hvert fall ikke noe problem å tenke ut ting å skrive om, formulere setninger eller finne ordene. For litt siden skrev jeg et innlegg som begynte slik:

"Kommer ikke skrivelysten tilbake av seg selv, skal jeg faen meg ta den tilbake. Hvis ikke ordene kommer av seg selv, får jeg vel hente dem da."

Det er kanskje litt det det står på. Ork, lyst og konsentrasjon til å hente alle disse ordene. De er jo der, de ligger og ruller bak pannelappen klare til å sprette fram bare de får en liten dytt. Men jeg orker ikke dytte.

Også er det denne selvkritikeren da. Perfeksjonisten med den lysende pekefingeren som ikke lar meg vise fram noen sider ved meg selv, for hvordan kan jeg finne på å tro at noen skal ha interesse av å lese om meg? Jeg burde jo skamme meg over å overhodet være meg, jeg kan jo ikke utsette andre for det i tillegg. Jada, det er banalt og irrasjonelt, men det er meg da. Til tider banal og irrasjonell.

Men så har vi det punktet som holder meg mest igjen. Jeg streber etter å ha en blogg som kan være et lite vindu til min virkelighet. Ikke blottlegging av hele sjela mi, og ikke skuespill, bare et vindu, et blikk inn Liseland, min kaotiske stormfulle verden. Det er bare det at det stormer så fælt for tiden. Jeg vet jeg bruker denne værlignelsen veldig ofte, men den er så passende. Det stormer, og jeg står litt ustødig akkurat nå.

Når det blir litt kaotisk på innsiden, strever jeg fælt med å forholde meg til alt utenfor. Avtaler går i vasken, meldinger, mailer, oppgaver går rett i glemmeboksen, konsentrasjonen svikter, humøret kastes opp og ned i hytt og pine. Jeg løser det med å gå inn i skallet mitt. Det evinnelige skallet som er så vanskelig å se, eller kanskje man ser det, men det er håpløst å vite hva som er inni det. Det er mitt skjold, min beskyttelse, fordi jeg ikke takler så mye av gangen. Tankene og følelsene får storme rundt inni bobla mi, og jeg lar ikke resten av verden ta del i det. Derfor er det litt vanskelig å skulle skrive noe å dele, fordi alt jeg skriver ender opp i ytterpunktene av mitt følelsesregister, og speiler kun en brøkdel av virkeligheten, som få eller ingen får ta del i i det hele tatt! Da tenker jeg spesielt på de jeg omgås med til hverdags. Hvordan jeg kan være til tider småhyper og tilsynelatende sprudlende og glad, mens jeg i realiteten holder så hardt jeg kan rundt det sorte hullet inni meg, bruker mine krefter på å ikke la det vokse seg større.

For det er der. Hele tiden.

9 kommentarer:

laipai sa...

Ikke lett når ordene ikke kommer ut,og uansett hvor mye,eller hva man skriver,så kommer liksom ikke alt ut likevel,og ikke alltid sånn man vil at det skal komme ut heller,for det er ikke alltid man finner de helt rette ordene som beskriver akkurat sånn man har det...
Men det løsner nok skal du se,du fikk jo et bra innlegg her da :)

Anonym sa...

Stå på Lise det kommer til og gå
bra

mf

Per Erik sa...

varme tanker til deg :D

Lise sa...

Takk for gode ord og tanker, alle sammen <3

Hege Tilset sa...

en mosekos til deg<3

Anonym sa...

Lise, jeg forstår ikke hvordan du kan tenke sånn om deg selv..
Du som har så fantastisk mange flotte, særlig kreative, sider å vise frem!
Jeg ville bare si at jeg har lest mye av det du skriver og synes du er kjempeflink og flott! Og at jeg håper så inderlig at du snart får det bra igjen!

Silje (kusina di)

Lise sa...

Tusen takk, Silje <3

Simon sa...

Åh, lise, du e så hærlig! Æ e her å alltid glad i dæ!

Og sjøl om det neppe vil skje, så e æ bare et tastetrykk unna, når som helst, om du bare vil klag på været

Lise sa...

Åwh <3