søndag 27. mars 2011

Til min Sandra

Én ting gjorde dette oppholdet på Østmarka bedre enn noen gang. Én person gjorde så uendelig mye større forskjell enn jeg tror hun kan forstå selv. Ett nærvær var denne gangen kanskje viktigere enn støttende personale og god behandler, for det hadde jeg også, men jeg fikk noe annet som ga meg en livsgnist: en venn.


En dag skrev hun dette til meg. Jeg kjenner klumpen i halsen hver gang jeg leser det. I disse små ordene ligger et så sterkt vennskap og tryggheten vi kjenner i hverandre!

Hele innleggelsen delte jeg rom med Sandra. Jeg kunne ikke vært mer heldig.

Nå er jeg hjemme, og jeg savner henne, jeg savner å ligge i korridoren på A4 i hysteriske latteranfall, jeg savner å være så hyper at jeg hopper inne på soverommet, jeg savner å planlegge morsomme rampestreker, jeg savner jenta som ser når jeg trenger en klem. Jeg savner jenta som inspirerer meg! Derfor skrev jeg disse små, svært spontane ordene i dag:

Å, hvordan skal dette gå,

nå savner jeg min Sandra så,

og ligger her og tenker på

at hun skulle vært her nå!


Det er jo noe i dette at når man har opplevd noe vanskelig sammen, knytter man veldig sterke bånd. Uansett hva fremtiden bringer, kommer jeg alltid til å lengte til tryggheten i fotenden på Sandra sin seng.

Sjelevenner.

4 kommentarer:

Sandra sa...

ÅÅÅH, Lise <3
Du er så utrolig! Fikk tårer i øynene av å lese dette. Du er også grunnen til at jeg faktisk har følt bedring denne gangen. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å få et SÅ nært vennskap på så kort tid. Jeg har ingen venner jeg har sluppet så nært inn på meg. Det finnes bare EN Lise, og hun er jeg heldig å ha som venn.
Savner deg masse!
Og du, når jeg blir frisk og kommer meg hjem, så skal du få ligge i fotenden min så mye du bare orker!
Glad i deg <3

Line sa...

Så koslig å lese at dere har funnet tonen så godt sammen:) <3
-Jeg har også lest litt av bloggen din nå, og jeg synes du er veldig flink til å skrive! Det jeg har tenkt de gangene jeg har truffet deg og Sandra. "Oj, hun er tynn! Stakkars jente." Har du noen gang vært i behandling for spiseforstyrrelsen din? Du må jo ha en veldig lav bmi.. Sliter jo med dette selv, derfor jeg spør. Ønsker deg alt godt ivertfall. Du virker som ei herlig jente! ;) Klem ifra meg:)

Siven sa...

Tror man er veldig avhenging av denne typen vennskap om man skal komme seg gjennom den kampen du kjemper. Det kan iallefall ikke skade å ha den type mennesker rundt seg :)

SV: Jeg er også mye flinkere til å telle kalorier den veien du gjør, det er jo tross alt det jeg har gjort de siste 5-10 åra.

Nøtter er uten tvil noe jeg har vurdert, men jeg klarer ikke spise det. Det smaker forferdelig, ha en grusom konsistens og lukta tar knekken på meg (ikke alle som lukter like fælt da, men du skjønner kanskje hva jeg mener). Haha, nå hørtes jeg grådig negativ ut xD

Eller så er alle disse tiltakene med kornprodukter satt i gang, bortsett fra at jeg nesten ikke spiser brød da. Knekkebrød er liksom min ting, men musli etc i yoghurt er allerede i gang.

Påleggsrådet var et veldig godt tips, skal unne meg litt ekstra i morra :) Uff, det er ikke så lett å trøkke i seg masse kalorier når man er vant til å knipe igjen, men det vet du vel alt om.

Takk for gode råd og støtte <3

Anonym sa...

Åååå <3 Dette var skikkelig deilig å lese!