Hvor ble den av? Den brennende gløden, den lille motivasjonen, håpet, troen, motet til å kjempe? Jeg kjemper. Det er klart jeg gjør. Hver morgen, selv om jeg våkner med hamrende hjerte i en dam av kaldsvette, og helst vil ligge der resten av evigheten, kommer jeg meg opp. Selv om sollyset er som en hånlatter midt i fleisen, kommer jeg meg ut. Jeg har til og med, etter en liten tåreflom, kledd meg i blomstrete vårklær og beveget meg ut blant folk. Men med blikket i bakken. Med tankene vendt innover og skuldrene opp til ørene.
Jeg hører ikke hjemme her. Det er som om jeg er passasjer i noen andres liv mens mitt eget står på vent. Eller nei. Det renner som sand mellom fingrene mine, jeg har glemt hvordan jeg skal leve det. I stedet står jeg fastfrosset i en hvileløs tilstand hvor tiden er en annen, ingenting går framover, men heller ikke bakover, jeg står bare og venter.
4 kommentarer:
Håper du snart løsner fra det fastfrosne punktet og kommer deg litt framover. Snart er våren her,så da kommer sola og skinner på deg :)
klem
..men du høre alltid hjem hos oss
Håpet er der, du bare ser det ikke akkurat nå. ALDRI gi opp. Jeg er her for deg. Alltid. <3
Åh, fint og sårt skrevet...kjenner meg igjen.
Legg inn en kommentar