lørdag 2. april 2011

Om å ikke finne plassen sin

Hvor ble den av? Den brennende gløden, den lille motivasjonen, håpet, troen, motet til å kjempe? Jeg kjemper. Det er klart jeg gjør. Hver morgen, selv om jeg våkner med hamrende hjerte i en dam av kaldsvette, og helst vil ligge der resten av evigheten, kommer jeg meg opp. Selv om sollyset er som en hånlatter midt i fleisen, kommer jeg meg ut. Jeg har til og med, etter en liten tåreflom, kledd meg i blomstrete vårklær og beveget meg ut blant folk. Men med blikket i bakken. Med tankene vendt innover og skuldrene opp til ørene.

Jeg hører ikke hjemme her. Det er som om jeg er passasjer i noen andres liv mens mitt eget står på vent. Eller nei. Det renner som sand mellom fingrene mine, jeg har glemt hvordan jeg skal leve det. I stedet står jeg fastfrosset i en hvileløs tilstand hvor tiden er en annen, ingenting går framover, men heller ikke bakover, jeg står bare og venter.



4 kommentarer:

Anonym sa...

Håper du snart løsner fra det fastfrosne punktet og kommer deg litt framover. Snart er våren her,så da kommer sola og skinner på deg :)

klem

Simon sa...

..men du høre alltid hjem hos oss

Sandra sa...

Håpet er der, du bare ser det ikke akkurat nå. ALDRI gi opp. Jeg er her for deg. Alltid. <3

Anonym sa...

Åh, fint og sårt skrevet...kjenner meg igjen.