Godt vær, godt å være

I dag tuslet jeg ut fra Østmarkas idylliske område etter en særdeles god samtale, hvor behandler K konstaterte at han hadde aldri sett meg i så god form!

Med et smil om munnen var jeg godt rustet for hverdagens utfordringer, og jommen tror du ikke jeg møtte en med en gang. Gående mot meg på fortauet kom ingen ringere enn Ingeborg.

Gjett om jeg hadde kolibrier i magen da jeg plutselig var ansikt til ansikt med ei jente jeg lenge har beundret, men aldri har møtt. Stikkordet var nok aldri hadde møtt. Men vet dere hva? Jeg snudde ikke og rømte fra situasjonen. Jeg så ikke en annen vei og lot som om jeg var luft. Jeg smilte og hilste, vi klemte og jeg fortalte hvor bra jeg har det, for det har deg, og det var fint!

Men tilbake til samtalen da. Jeg tror, krysser fingrene, stoler på K og håper vi begge har rett, at jeg er ut av depresjonen! Det lammende svarte teppet som hindrer meg i å stable meg på bena og opp av sofaen, som ikke lar meg leve. Jeg er så glad!

Nå kan dere gjerne overøse kommentarfeltet med smilefjes og gledestårer (jada), men jeg føler nesten jeg må presisere én ting. Jeg er ikke frisk. Jeg skriver sjelden om diagnoser, eller egentlig aldri, men depresjonen var den mest åpenlyse, den mest hemmende, og den er jeg kommet meg ut av. Men den var ikke sett på som hovedproblemet mitt. Når jeg har blitt innlagt, har jeg vært veldig deprimert, men behandlingen min er stort sett ikke depresjonsrettet.

Beklager om dette ødelegger den positive ånden i dette innlegget, men vit at dette ikke er noe jeg går og tenker på. Jeg er veldig klar over at jeg har mange problemer, men nå er jeg lykkelig over å ha kvittet meg med/fått en pause fra denne enorme byrden, det er bare litt viktig for meg å bli sett som den jeg er, for som jeg sier i forrige innlegg, er det lett å se smilet mitt og trekke vidløftige konklusjoner. Men NÅ har jeg det bra, dere!

Og for å avrunde med noe fint igjen da. Som dere sikkert vet har jo sommervarmen nådd Trondheimsområdet, og er det noe som får meg i godt humør, så er det det. Men, det er enda en ting! Foruten sol og sommer, er det et annet værfenomen som får adrenalinet til å pumpe rundt i Lisekroppen...


En lyd i det fjerne...


Dette er meg under påvirkning av torden og lyn! Og det var ikke bare de buldrende drønnene som tok oppmerksomheten min her, vi snakker storm i kastene, regn og hagl i ett, og dette kombinert med den berømmelige sommervarmen.

Men nå lyver jeg litt. Eller bare unnlater å meddele den hele og fulle sannheten. Dette var nemlig bare meg etter ett drønn og noen sekunder med fossende regn. Noen sekunder etter dette igjen, mens familien løper rundt og lukker vinduer som slamrer hjem, løper Lise ut på terassen, jubler og hviner og ler og hopper opp og ned, mens de andre ikke en gang kommer nært nok døra til å få lukket den igjen. "Dette var Lise seks år som kom tilbake igjen", sier mamma, og jeg ler enda mer før jeg gir henne en våt klem.