Jeg har det bedre nå

Jeg har det bedre enn jeg har hatt det på lenge. Kanskje et år.

For noen dager siden irriterte jeg meg voldsomt over alle som lirte av seg fraser som "så godt å se at det går bedre med deg", "så bra at det går framover", og så videre og så videre... For en smilende ettermiddag trenger ikke å bety framgang, noen hyperaktive kveldstimer betyr ikke at jeg faktisk har blitt bedre.

Antakeligvis er det følelsen jeg kjente på dette tidspunktet som gjør at psykisk syke kvier seg veldig for å "innrømme" at de har det bra. For det gjør man. Det er fryktelig skummelt å skulle kunne formidle at "nå har jeg det greit", for da får man gjerne responser som dette. Og da er det helt naturlig at man blir livredd for å ikke bli forstått, ikke bli sett, ikke tatt på alvor.

I mars, da jeg var veldig syk, hadde jeg flere latterkramper enn jeg noensinne har hatt på en så kort periode. Heldigvis hadde jeg lært meg at det lønner seg å være ærlig. Jeg kunne for eksempel si at "egentlig er jeg veldig sliten, men nå går det kjempefint!". Jeg var fullstendig klar over at det bare var et tidsspørsmål før latterkulene ville gå over til gråt og angstanfall, men jeg var flink til å nyte øyeblikkene, omstendighetene tatt i betraktning.

Men det er fremdeles vanskelig. Alle dere jeg har rundt meg til daglig er ikke helsepersonale, dere ser meg ikke til alle døgnets tider, ingen får være vitne til stundene hvor jeg blir liggende utmattet på det varme badgulvet eller kaster vannflaska mi veggimellom. Ikke fordi jeg absolutt skal gjemme meg, men fordi jeg vil at verden skal kjenne friske Lise! Jeg vil veldig gjerne kunne nyte øyeblikkene, og ikke minst kunne si at NÅ har jeg det fint, og mene det, uten at fint skal bety frisk.

For jeg er ikke frisk. Jeg er syk, og har en lang, lang vei å gå.

Men nå, i dag, etter en jevnt stigende opptur, endelig, endelig, endelig, kan jeg si at ja, det går framover. Jeg har det bedre nå!