Først og fremst må jeg få dele med dere hvor overveldet jeg er over alle fine responser fra så mange lesere. Dere skulle bare visst hvor langt inn i meg det trenger seg, hvor godt jeg gjemmer på gode ord og tanker, hvor lenge de spilles om og om igjen som fra en båndopptaker i loop, inni hodet mitt. Takk!
Jeg har det litt bedre. Latteren ligger ikke lenger så dypt begravd, og ordene kommer litt lettere. Det meste er som vanlig en utfordring, og hverdagen er veldig sykdomspreget, men jeg er litt Lise også. Blant uhensiktsmessige handlinger er jeg også litt flinkere til å ta vare på meg selv. I stedet for å bli liggende på det varme baderomsgulvet når jeg fryser, fyller jeg varmeflaska og kryper opp i et fang eller tuller meg inn i et pledd. Jeg tar medisinen min helt av meg selv, og ser TV i stua på eget initiativ. Det er ikke så verst, det.
Disse små tingene er livsviktige for meg akkurat nå. Det er ganske mye som skjer, mye å tenke på og ta stilling til, noe som forårsaker et aldri så lite tankekaos, som vanlig. Men denne gangen er jeg flink. Jeg snakker og diskuterer og analyserer opp og ned i mente, jeg lytter til andres fornuftige ord når mine egne følelser tar over, og vet samtidig at jeg må høre på min egen stemme. Jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gjøre alt med hele meg. Det er steg som må tas, holdninger som må jobbes med, angst som må temmes, og ikke minst motivasjon som må finnes.
Den som leter skal vel finne?
Jeg har det litt bedre. Latteren ligger ikke lenger så dypt begravd, og ordene kommer litt lettere. Det meste er som vanlig en utfordring, og hverdagen er veldig sykdomspreget, men jeg er litt Lise også. Blant uhensiktsmessige handlinger er jeg også litt flinkere til å ta vare på meg selv. I stedet for å bli liggende på det varme baderomsgulvet når jeg fryser, fyller jeg varmeflaska og kryper opp i et fang eller tuller meg inn i et pledd. Jeg tar medisinen min helt av meg selv, og ser TV i stua på eget initiativ. Det er ikke så verst, det.
Disse små tingene er livsviktige for meg akkurat nå. Det er ganske mye som skjer, mye å tenke på og ta stilling til, noe som forårsaker et aldri så lite tankekaos, som vanlig. Men denne gangen er jeg flink. Jeg snakker og diskuterer og analyserer opp og ned i mente, jeg lytter til andres fornuftige ord når mine egne følelser tar over, og vet samtidig at jeg må høre på min egen stemme. Jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gjøre alt med hele meg. Det er steg som må tas, holdninger som må jobbes med, angst som må temmes, og ikke minst motivasjon som må finnes.
Den som leter skal vel finne?
6 kommentarer:
Så godt å lese at du klarer å tenke litt positivt. Vet du har det veldig tøft, og jeg er her for deg! <3
(Hilsen Sandra)
Det varmet og lese dette!
Du kommer til å finne, Lise! Jeg leste nettopp en barne bok - en sånn som er mest tegninger, og bittelitt skrift. Men illustrasjonene i denne var helt nydelige. Han som har skrevet/laget den heter Shaun Tan og han har vunnet Oscar for en filmatisering. Boka heter "Det røde treet" Hør om du kan få noen til å låne den for deg på biblioteket, jeg tror du ville like den veldig godt.
Uansett - du virker som en kjemper og jeg tviler ikke på at det vil gjøre deg sterk, at du vinner ressurser mange aldri kommer i nærheten av å tillegge seg. Stå på Lise!
Så bra at du har klart å ta noen skritt framover,små skritt er viktige å ta,man skal ikke gape over for mye på en gang :) Etterhvert vil det komme mer og mer. Du er på riktig vei Lise :)
klem
så bra! :D
Tenker på deg Lise!
Sender deg gode klemmer <3
Legg inn en kommentar