søndag 24. juli 2011

22.06.2011

Det er som om alt jeg sier står i helt feil proporsjoner i forhold til virkeligheten. Det finnes rett og slett ikke ord sterke nok til å formidle det grusomme, uvirkelige, forferdelige vi alle har måttet ta innover oss. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, hva jeg skal prøve å si, men ett aldri så lite budskap har jeg.

Midt i all elendigheten blomstrer det en kjerne av håp. For mens netthinnen overbelastes med bilder av sårede ungdommer, bomberuiner og drapsmenn, ser jeg også sterke taler fra våre overhoder, bilder av blomsterhav, fakler, og mennesker som støtter hverandre.

Sjokket over å være vitne (om ikke øye-) til en slik hendelse i lille, trygge Norge kommer forsatt i bølger. Det er som om all verdens elendighet plutselig samlet seg i et eneste stort tordenvær med massive lynnedslag i Oslo og på Utøya denne helgen. Ennå er det absurd, det siger stykkevis inn i bevisstheten. Her, her his oss.

Samtidig varmer det hjertet mitt å se solidariteten det har vekket i oss alle. Vi står sammen. Og vi står sterkt.

3 kommentarer:

Ingeborg sa...

Sterkest av alt, det er samholdet <3

ThisISmeThen sa...

Det er helt rørende å se det samholdet folket viser. Sammen er vi sterke <3 <3 <3

Aud Fredriksen sa...

Alt dette er så uvirkelig.. Jeg våknet opp på lørdag ved håpet om at alt bare var en vond drøm.

Ikke Norge. Ikke fredlige og trygge Norge!