Vinteren på tunet

Jeg har ingenting å skrive om egentlig, men så tenkte jeg som så at sist gang skrev jeg jo om noe ordentlig, så da kan jeg like gjerne plapre i vei nå, så jeg ikke begynner å skape forventninger til seriøse refleksjoner i disse blogginnleggene.

I dag har jeg for det meste hatt juleverksted for meg selv og det har vært kjempekoselig. Noen har vært ut og inn og bakt boller og spilt gitar og litt sånne dagligdagse ting så jeg har jo ikke vært her helt mutters alene hele tiden. Søndager er godt. I hvert fall denne søndagen. Jeg slapper av med ting, og slappe av er ikke noe jeg har gjort så ofte den siste tida. Faktisk har jeg kjent meg så rolig i et par dager nå, og det er lenge siden sist jeg kan huske å ha vært det. Rolig altså.

Nå er jeg akkurat ferdig med en koselig liten pakke til danseklassejulekalenderen. Juledanseklassekalenderen. Kalenderklassejuledanse. Dette har visst blitt en greie.
Men ja, det ble en riktig koselig liten oppmerksomhet, synes jeg. Bare synd den ene ble innmari stygg. Jeg må slutte med sånne hjemmelagde greier, jeg blir jo bare sur av det. Men heldigvis dreier dette seg om to små gaver, og den ene ble fin mens den andre er kjempekoselig selv om den ble stygg. Sannsynligvis er det ikke alle som ville blitt like glade for en sånn gave, men jeg håper noen som setter pris på den får den. Hvis ikke håper jeg i alle fall de viser den fram til alle sånn at de som ville satt pris på den tenker "åh, for en fin gave". Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg vil gjerne at noen skal synes at gavene mine er fine gaver jeg. Nemlig.

Når jeg først er i gang med å snakke om alt mulig rart kan jeg jo fortsette med det. Det har vært en tøff uke for min del, men som sagt har jeg tro på at veien går oppover herfra.
Og som jeg har tenkt litt på... man må på en måte... ha noe å klatre på for å komme seg oppover. Ikke sant?

Her er et bilde av vinteren på tunet: