Det er innmari sprikende holdninger til det å få merkelappen "psykisk syk". Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem jeg ble møtt med.
I skrivende stund er det et drøyt år siden jeg fikk tildelt det vi så fint kaller min diagnose. Jeg hadde flagret litt rundt i ymse angst- og depresjonsproblematikk, men til slutt fikk jeg altså den som ga navn til kaoset mitt.
Av ulike årsaker ønsker jeg ikke å dele den med det store internettet, men jeg vil dele noen av reaksjonene jeg fikk i etterkant. To av mine nærmeste venninner, la oss kalle dem M og F, hadde svært ulike synspunkter på dette.
M tok nyheten innover seg med stor interesse, og følte kanskje noe av det samme som meg: at bitene falt på plass. Hun var særdeles ivrig på å lese seg opp om temaet, og var nesten begeistret over hvor godt beskrivelsene stemte overens med den Lise hun kjente.
F reagerte totalt annerledes. Hennes første reaksjon virket aller mest oppgitt og nærmest forferdet, og hun tok fullstendig avstand fra det hun hørte. I hennes øyne var psykiatrien blitt direkte slepphendt med diagnoser - det var så fort å bli stemplet med diagnoser for tiden.
Selv kjente jeg F sin reaksjon som et stikk i magen. "Fortjener" jeg ikke diagnosen min? Er jeg ikke syk nok? Fortjener jeg ikke hjelp? Klager jeg for ingenting? Er alt det vonde bare innbilning?
Likevel skal jeg innrømme at jeg tidvis har tenkt den samme tanken, men jeg tar meg i det.
Det er en klar trend at stadig fler sitter med kliniske navn som "moderat depresjon", "utbrenthet" eller "uspesifisert spiseforstyrrelse", men hvorfor skal vi tro at det er tomme ord? Jeg synes det er utrolig respektløst overfor dem det gjelder. På vegne av alle oss som sliter, vil jeg be dere tenke dere om før dere kommer med påstander som at det er "for lett" å få en diagnose. Det virker svært devaluerende for oss som har en.
Jeg tenker at stigningen av antallet såkalte pasienter innen psykisk helse handler om økt kompetanse - vi har blitt gode til å sette ord på det komplekse sinnet vårt, belysning - ved å belyse temaet psykisk helse tør flere å be om hjelp, og sist men ikke minst er det kanskje flere som blir syke (av flere årsaker, men det kan vi komme tilbake til).
For nå kan jeg avslutte med... hm, en sang:
onsdag 28. desember 2011
søndag 25. desember 2011
GOD JUL og min jul
Nei, har du sett, der var jeg igjen. Det ble ikke bare en uke datafri, det ble faktisk to, og det har gjort meg godt. Nå, derimot, er jeg tilbake i cyberspace, og blir sannsynligvis å høre mer fra i nærmeste framtid. Som vanlig har jeg mye jeg vil skrive om, som jeg ikke har fått summet meg til å gjort enda, men for en gangs skyld har jeg faktisk skrevet litt ferdig også, så bare vent!
Akkurat nå har jeg bare lyst til å fortelle at jeg har hatt en helt fantastisk julefeiring. Jula varer jo helt til påske, nei det er ikke sant, men den er i hvert fall ikke ferdig enda. Likevel, julaften, den store viktige forventningsskapende dagen, slo alle forventninger og forhåpninger ned i støvlene. For heng opp en spiker og gi meg en dram - dette var bedre enn noe jeg kunne forestilt meg!
Jeg, Lise, var glad på julaften. Ikke bare det, jeg var kjempeglad, og jeg nøt det. Hele, hele julaften var jeg sammen med familien min, jeg spiste julegrøt og jeg spiste delfiakake, jeg pakket opp pakker, og ble oppriktig glad for hver eneste en. (Jeg tuller ikke en gang, jeg hoppet nesten i takk for hver eneste gave jeg fikk, og gudhjelpemeg en god del de andre fikk også).
I år var julen en såpass utfordring og ikke minst stressmoment, at jeg konsentrerte alt fokus på julekalender, og å skaffe gaver, jeg hadde rett og slett ikke hjernekapasitet til å pønske ut hva jeg skulle ønske meg og alt dette. Heldigvis hadde mamma fått meg til å rable ned ei ønskeliste i oktober, så det var tydeligvis masse jeg hadde lyst på, jeg bare tenkte ikke så mye på det i mellomtiden. Dette gjorde jo at jeg ikke husket hva jeg hadde ønsket meg, sånn at det meste føltes helt ut av det blå, og jeg ble tilsvarende lykkelig!
Årets julegavehaug inkluderte noen nydelige armbånd, den siste Harry Potter-filmen, et utvalg CD'er, en ballerinafigur, et par skjønne tekopper og TV-serier på DVD. Blant masse, masse mer.
Kameraet mitt sviktet, men jeg fikk tatt noen få bilder på julaften som jeg kanskje kommer og vifter litt med senere. I mellomtiden får dere nøye dere med litt webkameramoro fra den store dagen:
Akkurat nå har jeg bare lyst til å fortelle at jeg har hatt en helt fantastisk julefeiring. Jula varer jo helt til påske, nei det er ikke sant, men den er i hvert fall ikke ferdig enda. Likevel, julaften, den store viktige forventningsskapende dagen, slo alle forventninger og forhåpninger ned i støvlene. For heng opp en spiker og gi meg en dram - dette var bedre enn noe jeg kunne forestilt meg!
Jeg, Lise, var glad på julaften. Ikke bare det, jeg var kjempeglad, og jeg nøt det. Hele, hele julaften var jeg sammen med familien min, jeg spiste julegrøt og jeg spiste delfiakake, jeg pakket opp pakker, og ble oppriktig glad for hver eneste en. (Jeg tuller ikke en gang, jeg hoppet nesten i takk for hver eneste gave jeg fikk, og gudhjelpemeg en god del de andre fikk også).
I år var julen en såpass utfordring og ikke minst stressmoment, at jeg konsentrerte alt fokus på julekalender, og å skaffe gaver, jeg hadde rett og slett ikke hjernekapasitet til å pønske ut hva jeg skulle ønske meg og alt dette. Heldigvis hadde mamma fått meg til å rable ned ei ønskeliste i oktober, så det var tydeligvis masse jeg hadde lyst på, jeg bare tenkte ikke så mye på det i mellomtiden. Dette gjorde jo at jeg ikke husket hva jeg hadde ønsket meg, sånn at det meste føltes helt ut av det blå, og jeg ble tilsvarende lykkelig!
Årets julegavehaug inkluderte noen nydelige armbånd, den siste Harry Potter-filmen, et utvalg CD'er, en ballerinafigur, et par skjønne tekopper og TV-serier på DVD. Blant masse, masse mer.
Kameraet mitt sviktet, men jeg fikk tatt noen få bilder på julaften som jeg kanskje kommer og vifter litt med senere. I mellomtiden får dere nøye dere med litt webkameramoro fra den store dagen:
Nisseluemoro, penkjole og kveld i kosedrakt
Første juledag: Fryktelig sliten, sjaber form, men indelig glad
Etiketter:
Dagligdags,
Hendelser
søndag 11. desember 2011
Behandler M og jeg
Hun har allerede tilbragt halve arbeidsdagen med lille, hysteriske meg da hun foreslår at vi skal gå en tur. "Jeg syntes det kjentes så riktig ut nå", sier hun, og jeg sier "ja", på utpust, sjeleglad for at hun ikke forlater meg enda.
Behandler M og jeg går litt lenger enn jeg har lov til og vi snakker og snakker, jeg lirer av meg den ene innrømmelsen etter det andre, og jeg vet at vi begge er ærlige med hverandre.
Tilbake mellom psykiatriens vegger er jeg fremdeles fanget i mitt eget hode og jeg gråter nesten ustanselig, men hun ser til at noen passer på meg før hun drar, og jeg gråter enda mer fordi de er så snille, fordi de går de ekstra skrittende, for å hjelpe meg.
På spesialpost 4 finnes tre steder som er trygge. Arbeidsstua, gulvet på rommet mitt, og sofaen på kontoret til behandler M. Innenfor døren på loftet hos behandler M finnes ikke resten av verden. Det er vi to mot verden og vi kjemper sammen.
Jeg har hatt en god porsjon behandlere i løpet av min relativt korte tid i psykiatrien, vært gjennom gode og dårlige relasjoner, og kjenner viktigheten av dem på kroppen. Behandler M stoler jeg på. Jeg stoler på at vi er på samme side.
I midten av januar pakker hun sakene sine og reiser til en annen bydel. En liten bit av hjertet mitt kommer til å reise med henne, men jeg skal sette pris på den siste tiden hun har med meg og være takknemlig for alt hun har gjort for meg.
For enn så lenge står vi sammen, behandler M og jeg, og for en gangs skyld stoler jeg på det.
Behandler M og jeg går litt lenger enn jeg har lov til og vi snakker og snakker, jeg lirer av meg den ene innrømmelsen etter det andre, og jeg vet at vi begge er ærlige med hverandre.
Tilbake mellom psykiatriens vegger er jeg fremdeles fanget i mitt eget hode og jeg gråter nesten ustanselig, men hun ser til at noen passer på meg før hun drar, og jeg gråter enda mer fordi de er så snille, fordi de går de ekstra skrittende, for å hjelpe meg.
På spesialpost 4 finnes tre steder som er trygge. Arbeidsstua, gulvet på rommet mitt, og sofaen på kontoret til behandler M. Innenfor døren på loftet hos behandler M finnes ikke resten av verden. Det er vi to mot verden og vi kjemper sammen.
Jeg har hatt en god porsjon behandlere i løpet av min relativt korte tid i psykiatrien, vært gjennom gode og dårlige relasjoner, og kjenner viktigheten av dem på kroppen. Behandler M stoler jeg på. Jeg stoler på at vi er på samme side.
I midten av januar pakker hun sakene sine og reiser til en annen bydel. En liten bit av hjertet mitt kommer til å reise med henne, men jeg skal sette pris på den siste tiden hun har med meg og være takknemlig for alt hun har gjort for meg.
For enn så lenge står vi sammen, behandler M og jeg, og for en gangs skyld stoler jeg på det.
Etiketter:
Virkelighet
Lukk øynene, pust inn, pust ut. Pause.
Jeg leser bloggene deres, og jeg vet at dere sliter, jeg vet dere har det vondt.
Men det har jeg også, og det skremmer meg hvor fort det eskalerer, så nå må jeg passe på litt. For meg betyr det en ukes PC-fri. Vi skrives neste helg.
Men det har jeg også, og det skremmer meg hvor fort det eskalerer, så nå må jeg passe på litt. For meg betyr det en ukes PC-fri. Vi skrives neste helg.
Etiketter:
Virkelighet
Snirlete veier og sirkelformede holdepunkter
Og så, på utpust, løsner det...
Kanskje det er greit innimellom at det bare er ord, viltflyvende, uforklarlige, kanskje de betyr noe allikevel, kanskje det er bedre å bare la dem fly, la dem flagre, for de gir enda mindre mening inni hodet, det er bare kamp og krig og ambivalens.
Brokker av tanker og historier og skarpe skår og gylne gleder, jeg vet ikke.
Som å gå med søpla og kjenne freden der ute, så jeg går like gjerne litt lenger og det er godt.
Men det er nok da det løsner. Jeg tviholder litt lengre, får unna det som må gjøres, men så rakner det, trygghetsnettet, sykelig eller friskt, holdepunktene, sirklene i hverdagen, de må liksom være der, ellers blir det uutholdelig.
Beklager at jeg er så kryptisk, jeg vet ikke hva jeg snakker om selv en gang.
Men det er snart totusenogtolv og jeg aner ikke hva som skjedde.
Jeg har skrueløs i brystet, det er det det er, den svarte klumpen, stoffet som absorberer absolutt alt untatt diamanter, heldigvis er det noen diamanter.
Det vanskeligste er ikke å finne retningen, det vanskelige er å holde stø kurs.
Etiketter:
Random,
Tankespinn
lørdag 10. desember 2011
Fjas om tid og tiltakslyst
Jeg har mange blogginnlegg i magen. Stadig vekk finner jeg ferdigformulerte setninger i hodet som bare venter på å bli plasser på den blanke skjermen, men alt går så fort, og jeg henger ikke med. Plutselig er det desember totusenogelleve, og jeg har fylt 22 uten å merke det.
I grunnen burde jeg begynt å forberede neste jul.
Dette blir visst bare meningsløst fjaseri, men jeg tenkte det var greit å skrible ned noe, så er det i alle fall en smule tilfredsstillende for meg.
Tankekaoset spinner så fort for tiden at jeg ikke rekker å faktiske skrive ned noe som helst av det jeg tenker å skrive om, men noe av det jeg kommer på i farta:
- Psykisk syke om psykisk sykdom, mål og målgrupper for bloggen
- Sykepleiere og sykepleiestudenter
- Behandlerrelasjoner
- Depresjon
- Myter om spiseforstyrrelser
- Samfunnsengasjement
- Et par dikt
- En håndfull tegninger og bilder
- "meg selv", collage
- Min hverdag
Det sier seg selv at med alle disse temaene spinnende i hodet, er det på tide å få skrevet disse innleggene, for de surrer og går til jeg får sortert og publisert. Det skorter ikke på ideer og synspunkter. Bare tiltakslyst.
I grunnen burde jeg begynt å forberede neste jul.
Dette blir visst bare meningsløst fjaseri, men jeg tenkte det var greit å skrible ned noe, så er det i alle fall en smule tilfredsstillende for meg.
Tankekaoset spinner så fort for tiden at jeg ikke rekker å faktiske skrive ned noe som helst av det jeg tenker å skrive om, men noe av det jeg kommer på i farta:
- Psykisk syke om psykisk sykdom, mål og målgrupper for bloggen
- Sykepleiere og sykepleiestudenter
- Behandlerrelasjoner
- Depresjon
- Myter om spiseforstyrrelser
- Samfunnsengasjement
- Et par dikt
- En håndfull tegninger og bilder
- "meg selv", collage
- Min hverdag
Det sier seg selv at med alle disse temaene spinnende i hodet, er det på tide å få skrevet disse innleggene, for de surrer og går til jeg får sortert og publisert. Det skorter ikke på ideer og synspunkter. Bare tiltakslyst.
Etiketter:
Random
torsdag 8. desember 2011
onsdag 7. desember 2011
Fomler meg videre
Det har blitt lite skriverier fra meg i det siste. Men på den gode siden har jeg skrevet litt allikevel. Dagboken som har ligget så og si urørt i et par måneder har igjen fått smake på blekket noen ganger de siste ukene, og det føles godt. Dessuten snakker jeg. Jeg har oppdaget, eller gjenoppdaget (jeg kommer på det stadig vekk) hvor mye makt ordene har. Ordene kan løsne opp i selv den mest sammenfiltrede knute, og formidle det mest uklare budskap, så lenge man forsøker.
Jeg skal gledelig innrømme at det fremdeles er fryktelig vanskelig for meg. Det er ingen enkel sak å nøste opp i det smertefulle kaoset og gi det lyd. Og ikke minst innrømme alt det som finnes gjemt i de mørkeste krokene av tankearkivet. Men jeg er på vei.
Jeg skal gledelig innrømme at det fremdeles er fryktelig vanskelig for meg. Det er ingen enkel sak å nøste opp i det smertefulle kaoset og gi det lyd. Og ikke minst innrømme alt det som finnes gjemt i de mørkeste krokene av tankearkivet. Men jeg er på vei.
Etiketter:
Bilder,
Tankespinn
mandag 5. desember 2011
onsdag 30. november 2011
Din beste verste venn
For du føler deg kanskje sterk når du har levd en dag eller to utelukkende på tyggegummi og lettbrus. Du føler deg nærmest uovervinnelig når vekta endelig raser nedover. Kanskje finner du din egen "runner's high" på tross av, eller nesten på grunn av, minimalt energiinntak. Følelsen av mestring når selv ikke det innerste hakket på beltet holder buksene på deg.
Men er du like tilfreds når du sleper bena i bakken med så lavt blodsukker at du knapt enser verden rundt deg? Når kroppen din skriker etter næring, og du gir etter gang på gang, for så å bruke alle dine krefter på å mate doskåla til du kun ser stjerner? Når du ikke hører hva andre sier til deg fordi du ikke greier å tenke på annet enn mat? Når du mister kontrollen du trodde du hadde? Når du ikke lenger gleder deg over noe som ikke forbrenner kalorier? Når du eksploderer eller tar til tårene for den minste lille ting?
Jeg har sagt det før, men jeg ber deg så innstendig:
Velg ikke samme vei som meg.
Etiketter:
Virkelighet
søndag 13. november 2011
Hvor skal du gå? Du trenger en ny vei nå.
Siri Nilsen - Alle snakker sant
Hvor skal du gå
når alle veier fører til en vegg
og i den veggen er et lite søkk
fra gamle møter med ditt hode?
Hvem hører du på
når alle snakker sant og sier hør
og du har hørt det tusen ganger før?
Og du lurer på
hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
Du våkner alltid opp i feil by
Hvor lenge holder et håp
når du tror at du skal klare deg
men beina bare vil en vei?
Og du lurer på
hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Når du ikke orker kjempe mer
Du lukker øynene og ser svart
Det mangler tegninger på ditt kart
Hvem skal du slå
Hvem skal overvinnes i duell
når den eneste du møter er deg selv
igjen og igjen?
Hvor mange ganger skal du gå
den samme veien gang på gang
fordi det er den eneste du kan?
Og du spør med din klareste stemme
hvor skal du gå?
Etiketter:
video
Forvridd, forvrengt, forstyrret frykt
Varmen fra dusjen tiner den stivfrosne kroppen min mens jeg såper den inn i en rasende fart, og føler meg likedan - rasende. Rasende på alle som ikke ser det jeg ser. Med hat i blikket ser jeg ned på den stadig voksende kroppen min. De svære lårene med den bulende fettklumpen som snart gnisser mot hverandre på innsiden. Hoftene som blir bredere for hver dag, de kraftige håndtakene på hver side av magen... Jeg kler på meg og har mest lyst til å gråte når trusekanten skjærer inn i flesket nederst på ryggen og etterlater det hengende ut så alle kan se. Trygt pakket inn i hettegenseren kan jeg puste lettet ut og vite at ingen kan se hvordan jeg egentlig ser ut.
Det brennende hatet som stadig skyter mot meg selv vendes utover og jeg hater alle som motsier meg - er dere blinde? De presser meg til å bli enda tykkere mens jeg i virkeligheten burde slankes til jeg bare var skinn og bein og ikke så diger, diger, diger. Du vet det diktet av Inger Hagerup om å være passe stor? Det er ikke meg, det gjelder ikke for meg, for jeg fyller ikke meg selv på noen som helst måte, kroppen bare flyter ut i alle retninger mens jeg, jeg er så liten at jeg knapt rommer min egen mage, og der blir jeg liggende som en eneste stor angstklump og håpe at jeg en dag våkner som bittebitteliten.
Hver eneste tirsdag må jeg gjennom den totale ydmykelse. Det er kanskje forventet, den boblende angsten de fleste av oss kjenner når innsatsen din skal måles med tall - hvor flink har du vært, hvor mye har du fråtset, hvor ekkel er du? Tallet som lyser opp mot ikke bare deg, men også et nøytralt ansikt som noterer det ned på en blokk.
Det er ikke det verste. Det er ikke det som er ydmykende. Men sekundene før. Den kvalmende stillheten mens jeg trekker av meg klærne så fort jeg kan, og står der. I noen sekunder er det som om hele verden kan se den virkelige meg, kroppen under klærne, jenta under maska, og hun er så ekkel, så ekkel, la meg slippe! La meg slippe å bli enda større, la meg slippe å ta enda mer plass, la meg forsvinne inn i meg selv, vær så snill.
Men så gjør de ikke det. De slipper meg ikke. De holder hendene mine og minner meg på at jeg er Lise, Lise, mennesket, jenta, og jeg fortjener å bli bedre.
Spiseforstyrrelsen skriker så høyt og skingrende at jeg har vanskelig for å høre noe annet. Jeg er så redd for å la dere hjelpe, for spiseforstyrrelsen vil ikke, og den er min største hjelper, den redder meg fra hva enn det skulle være. Jeg skyver den unna, litt etter litt, men jeg vil ikke bli større, ikke enda, jeg er ikke klar. Jeg er ikke klar!
Jeg vet at jeg aldri blir klar. Ingen blir noensinne klar for vektoppgang for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse, for da må vi møte vår største frykt. Min største frykt. Den dagen du ser verden i øynene og alle sier: "så godt du ser ut!"
For jeg har det ikke godt. Og jo friskere kroppen min blir, jo mer intenst hater jeg den, og spiseforstyrrelsen har fremdeles kvelertak på meg.
Derfor ber jeg deg: Sku ikke hunden på hårene.
Det brennende hatet som stadig skyter mot meg selv vendes utover og jeg hater alle som motsier meg - er dere blinde? De presser meg til å bli enda tykkere mens jeg i virkeligheten burde slankes til jeg bare var skinn og bein og ikke så diger, diger, diger. Du vet det diktet av Inger Hagerup om å være passe stor? Det er ikke meg, det gjelder ikke for meg, for jeg fyller ikke meg selv på noen som helst måte, kroppen bare flyter ut i alle retninger mens jeg, jeg er så liten at jeg knapt rommer min egen mage, og der blir jeg liggende som en eneste stor angstklump og håpe at jeg en dag våkner som bittebitteliten.
Hver eneste tirsdag må jeg gjennom den totale ydmykelse. Det er kanskje forventet, den boblende angsten de fleste av oss kjenner når innsatsen din skal måles med tall - hvor flink har du vært, hvor mye har du fråtset, hvor ekkel er du? Tallet som lyser opp mot ikke bare deg, men også et nøytralt ansikt som noterer det ned på en blokk.
Det er ikke det verste. Det er ikke det som er ydmykende. Men sekundene før. Den kvalmende stillheten mens jeg trekker av meg klærne så fort jeg kan, og står der. I noen sekunder er det som om hele verden kan se den virkelige meg, kroppen under klærne, jenta under maska, og hun er så ekkel, så ekkel, la meg slippe! La meg slippe å bli enda større, la meg slippe å ta enda mer plass, la meg forsvinne inn i meg selv, vær så snill.
Men så gjør de ikke det. De slipper meg ikke. De holder hendene mine og minner meg på at jeg er Lise, Lise, mennesket, jenta, og jeg fortjener å bli bedre.
Spiseforstyrrelsen skriker så høyt og skingrende at jeg har vanskelig for å høre noe annet. Jeg er så redd for å la dere hjelpe, for spiseforstyrrelsen vil ikke, og den er min største hjelper, den redder meg fra hva enn det skulle være. Jeg skyver den unna, litt etter litt, men jeg vil ikke bli større, ikke enda, jeg er ikke klar. Jeg er ikke klar!
Jeg vet at jeg aldri blir klar. Ingen blir noensinne klar for vektoppgang for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse, for da må vi møte vår største frykt. Min største frykt. Den dagen du ser verden i øynene og alle sier: "så godt du ser ut!"
For jeg har det ikke godt. Og jo friskere kroppen min blir, jo mer intenst hater jeg den, og spiseforstyrrelsen har fremdeles kvelertak på meg.
Derfor ber jeg deg: Sku ikke hunden på hårene.
Etiketter:
Virkelighet
onsdag 9. november 2011
Litt om livet
Det har vært litt stille fra denne fronten. Jeg har hatt så vondt inni meg, forstår du.
Hvordan det går nå? Magen er et hull og panneluggen lang.
Jeg savner og frykter livet, jeg vil være i fred, men ikke alene, aldri alene. Alene er det bare monsteret og meg. Monsteret meg. Ville du vært alene med noen som ville deg vondt?
Hold meg.
Hvordan det går nå? Magen er et hull og panneluggen lang.
Jeg savner og frykter livet, jeg vil være i fred, men ikke alene, aldri alene. Alene er det bare monsteret og meg. Monsteret meg. Ville du vært alene med noen som ville deg vondt?
Hold meg.
Etiketter:
Tankespinn,
Virkelighet
Ønsker for november
. Julestemning
. Frossent høstløv
. Tove Janssons Sent i November
. Filmkvelder
. Ro
. Levende lys
. Å leve litt mer
. Snø
. God samvittighet
. Smil
. Varme klemmer
. Brev
. Ny frisyre
. Lange samtaler
. Nye minner
. Et par kilo
. Inspirasjon
. En litt bedre måned enn oktober
Takk.
. Frossent høstløv
. Tove Janssons Sent i November
. Filmkvelder
. Ro
. Levende lys
. Å leve litt mer
. Snø
. God samvittighet
. Smil
. Varme klemmer
. Brev
. Ny frisyre
. Lange samtaler
. Nye minner
. Et par kilo
. Inspirasjon
. En litt bedre måned enn oktober
Takk.
Etiketter:
Lister
tirsdag 8. november 2011
Utdrag
"Once I dreamt of flowerbeds
and corals in the sea
I wished for an immortal life
A life of joy and glee
Now I dream of darkness
and all sadness on this earth
I can't help wonder constantly
What it is really worth
I will always dream and dream
of worse or better times
I only wish I didn't find
Weaknesses of all kinds"
"(...)Skulle ønske alt som var og alt som skulle bli
Kun ville bli et sorgfullt blikk på alt som var forbi"
"Venn
Lise, 15 år
and corals in the sea
I wished for an immortal life
A life of joy and glee
Now I dream of darkness
and all sadness on this earth
I can't help wonder constantly
What it is really worth
I will always dream and dream
of worse or better times
I only wish I didn't find
Weaknesses of all kinds"
"(...)Skulle ønske alt som var og alt som skulle bli
Kun ville bli et sorgfullt blikk på alt som var forbi"
"Venn
Ensomheten omfavner deg
Klemmer deg tett inntil kalde lemmer
Stenger deg inne i en verden der hvor
Bare du bestemmer
Ensomheten trøster deg
Er der for deg når du er forlatt
Forteller deg støttende
Om gleder du tror du har hatt
Ensomheten kveler deg
Presser deg ned i en lukket tilstand
Ødelegger deg sakte
Slik ingen andre kan "
Klemmer deg tett inntil kalde lemmer
Stenger deg inne i en verden der hvor
Bare du bestemmer
Ensomheten trøster deg
Er der for deg når du er forlatt
Forteller deg støttende
Om gleder du tror du har hatt
Ensomheten kveler deg
Presser deg ned i en lukket tilstand
Ødelegger deg sakte
Slik ingen andre kan "
"Uten tittel, identitet(...)"
"Er det verdt alt strevet, å oppnå ønsket om å leve?"
"Faller sakte.
Nedover, nedover
Bunnløs angst.
Nedover, nedover
Føler ting forsvinne
gå hen,
gå forbi
Overveier muligheten
gå frem,
gå tilbake
Tar et steg i luften
Nedover, nedover"
Nedover, nedover
Bunnløs angst.
Nedover, nedover
Føler ting forsvinne
gå hen,
gå forbi
Overveier muligheten
gå frem,
gå tilbake
Tar et steg i luften
Nedover, nedover"
"Hun likte seg alene
Blant alle som forstod
De eneste som riktig kunne
Gi fullstendig ro
Hun ønsket seg langt borte
Derifra og langt forbi
For å finne roen bare
Ensomhet kan gi(...)"
Blant alle som forstod
De eneste som riktig kunne
Gi fullstendig ro
Hun ønsket seg langt borte
Derifra og langt forbi
For å finne roen bare
Ensomhet kan gi(...)"
Lise, 15 år
mandag 24. oktober 2011
Kaptein Krok
Jeg har en krok
i meg
festet mellom
skulderbladene
Prestasjonsangsten
holder meg igjen
trekker meg tilbake
rykker til
så hardt
at jeg nesten blir
delt i to
i meg
festet mellom
skulderbladene
Prestasjonsangsten
holder meg igjen
trekker meg tilbake
rykker til
så hardt
at jeg nesten blir
delt i to
Etiketter:
Dikt
fredag 14. oktober 2011
Oktoberkveld
Bon Iver spiller på øret mitt og jeg sparker litt i bladene mens jeg går, og jeg smiler. Det er frost i lufta, jeg kjenner det, nå kommer den, den første frosten.
Neste morgen våkner jeg til rim på gresset og føler meg litt mer levende enn før.
Neste morgen våkner jeg til rim på gresset og føler meg litt mer levende enn før.
Etiketter:
Random
fredag 30. september 2011
... but all you really want is to be found
Hvordan finner man motivasjonen igjen når man har et monster på skuldrene og en svart klump i magen? Det er en sånn liten knapp et sted, sier hun, og det tror jeg også, men den er så liten, og alt det vonde er så stort!
Jeg befinner meg ganske langt nede i depresjonen igjen, og da er det ikke lett å finne krefter til å bekjempe alt det andre. Men jeg prøver, fra nå av prøver jeg med hele meg. Selv om det kjennes uoverkommelig, selv om jeg allerede er utmattet. Når jeg kjenner etter, vet jeg jo at jeg blir like sliten av sykdom akkurat nå, som av å stritte imot. Det gjelder bare å bruke de vage kreftene på det de skal brukes til.
Innimellom hender det noen spør om det er noe de kan gjøre for meg. Da smiler jeg og blir takknemlig, men konkluderer med at dette er noe jeg må komme meg gjennom selv. Og det er sant. Det er jeg som må ta denne kampen, det er meg innsatsen må komme fra, men jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen som gir meg våpnene, noen som roper ut kampspråk i det jeg rykker fram, og noen som vasker sårene når slaget er over. Jeg er så heldig at jeg får dette. Jeg er heldig.
Om du spør meg hva akkurat du kan gjøre, så har jeg endelig et svar til deg også. Jeg har noen i ryggen, som backer meg opp og hjelper meg på vei, men jeg mister av og til siktet på hvor jeg skal. Det er her du kan hjelpe meg. Du kan hjelpe meg å huske at det finnes farger i verden. Du kan minne meg på at jeg er en del av en verden som er større enn meg selv. Vis meg veien til det gode. For jeg finner det ikke selv på det stedet jeg er nå.
Jeg befinner meg ganske langt nede i depresjonen igjen, og da er det ikke lett å finne krefter til å bekjempe alt det andre. Men jeg prøver, fra nå av prøver jeg med hele meg. Selv om det kjennes uoverkommelig, selv om jeg allerede er utmattet. Når jeg kjenner etter, vet jeg jo at jeg blir like sliten av sykdom akkurat nå, som av å stritte imot. Det gjelder bare å bruke de vage kreftene på det de skal brukes til.
Innimellom hender det noen spør om det er noe de kan gjøre for meg. Da smiler jeg og blir takknemlig, men konkluderer med at dette er noe jeg må komme meg gjennom selv. Og det er sant. Det er jeg som må ta denne kampen, det er meg innsatsen må komme fra, men jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen som gir meg våpnene, noen som roper ut kampspråk i det jeg rykker fram, og noen som vasker sårene når slaget er over. Jeg er så heldig at jeg får dette. Jeg er heldig.
Om du spør meg hva akkurat du kan gjøre, så har jeg endelig et svar til deg også. Jeg har noen i ryggen, som backer meg opp og hjelper meg på vei, men jeg mister av og til siktet på hvor jeg skal. Det er her du kan hjelpe meg. Du kan hjelpe meg å huske at det finnes farger i verden. Du kan minne meg på at jeg er en del av en verden som er større enn meg selv. Vis meg veien til det gode. For jeg finner det ikke selv på det stedet jeg er nå.
Etiketter:
Tankespinn,
Virkelighet
tirsdag 27. september 2011
Har du ikke noe godt å si, ikke si det?
Hei, det er meg, og jeg får ikke puste.
Du vet den følelsen når verden er for stor og for trang samtidig, når du sitter på gulvet og gråter fordi du ikke tør å reise deg?
Kanskje ikke.
Men sånn har jeg det nå om dagene. Det er en skikkelig hump i veien, og jeg kan ikke annet enn å håpe at det finnes noe godt i den andre enden, for her er det vondt å leve.
Du vet den følelsen når verden er for stor og for trang samtidig, når du sitter på gulvet og gråter fordi du ikke tør å reise deg?
Kanskje ikke.
Men sånn har jeg det nå om dagene. Det er en skikkelig hump i veien, og jeg kan ikke annet enn å håpe at det finnes noe godt i den andre enden, for her er det vondt å leve.
Etiketter:
Virkelighet
lørdag 24. september 2011
Forkjølte høstdager
Rødt, gult og grønt på ett og samme tre.
Gamle dagbøker.
Ring med svale på.
Rød speilfløyeldrakt.
Brødre på eventyr for livet.
Varme fang.
Ullsokker med hull.
Bamseransel.
Joni Mitchell.
Minner på veggene.
Høst.
Gamle dagbøker.
Ring med svale på.
Rød speilfløyeldrakt.
Brødre på eventyr for livet.
Varme fang.
Ullsokker med hull.
Bamseransel.
Joni Mitchell.
Minner på veggene.
Høst.
Etiketter:
Lister
onsdag 21. september 2011
TirsdagsSEIER
Jeg har en hel sånn liste, vet dere. En hel masse tema og tanker jeg kunne tenkt meg å blogge om. Men så er jeg ikke så veldig strukturert av meg. Jeg foretrekker å rable ned det jeg har på hjertet i øyeblikket. Sånn som nå. Nå har jeg bare en liten seier å meddele.
Nei, beklager, det er ingen liten seier. Det er en så enorm seier, at jeg er skikkelig forbanna på meg selv for at jeg ikke hopper i taket og hyler av glede. Men selv om jeg ikke er overlykkelig og alt det der, anerkjenner jeg denne seieren, for fy faen, den jobbet jeg hardt for.
Vi har sånne avkrysningsskjema, vet dere. Uten å gå så veldig nøye inn på det da, men da jeg endelig kunne sette det siste krysset på egenregistreringen min i går, kunne man se noe som aldri har skjedd før:
Jeg hadde min første dag med bare kryss! Jeg gjort alt som jeg skulle, og herregud, for en innsats. Når jeg ser tilbake på dagen i går, kan jeg ikke annet enn å være imponert. Bare dem som har vært der selv, kan forstå hva som kreves for å gjennomføre noe sånt. Man er ikke frisk bare fordi man er innlagt, så langt derifra, så at jeg har kunnet krysse for alt som skulle krysses, og ikke ha annet enn et smilefjes under "annet"... det var ikke noe jeg trodde skulle skje med det første, for å si det sånn!
Gratulerer til meg.
I morgen har jeg ett av mine første møter med godene av å gjøre en innsats: Jeg får være med på torsdagstur! Så da er det bare å smøre matpakke og ta turen ned til byen og Vitensenteret med de andre gærningene. Gleder meg!
Nei, beklager, det er ingen liten seier. Det er en så enorm seier, at jeg er skikkelig forbanna på meg selv for at jeg ikke hopper i taket og hyler av glede. Men selv om jeg ikke er overlykkelig og alt det der, anerkjenner jeg denne seieren, for fy faen, den jobbet jeg hardt for.
Vi har sånne avkrysningsskjema, vet dere. Uten å gå så veldig nøye inn på det da, men da jeg endelig kunne sette det siste krysset på egenregistreringen min i går, kunne man se noe som aldri har skjedd før:
Jeg hadde min første dag med bare kryss! Jeg gjort alt som jeg skulle, og herregud, for en innsats. Når jeg ser tilbake på dagen i går, kan jeg ikke annet enn å være imponert. Bare dem som har vært der selv, kan forstå hva som kreves for å gjennomføre noe sånt. Man er ikke frisk bare fordi man er innlagt, så langt derifra, så at jeg har kunnet krysse for alt som skulle krysses, og ikke ha annet enn et smilefjes under "annet"... det var ikke noe jeg trodde skulle skje med det første, for å si det sånn!
Gratulerer til meg.
I morgen har jeg ett av mine første møter med godene av å gjøre en innsats: Jeg får være med på torsdagstur! Så da er det bare å smøre matpakke og ta turen ned til byen og Vitensenteret med de andre gærningene. Gleder meg!
Etiketter:
Dagligdags
tirsdag 20. september 2011
søndag 18. september 2011
Lørdagsperm
Vise Lise og fine Trine på cafetur. Vaniljete, termoser med mønster og mummitrollrefleks. Gode øyeblikk.
Etiketter:
Bilder
Storhet er ikke å ikke falle, men å reise seg igjen etter hvert fall.
"Ta tilbake livet ditt, Lise. Litt og litt av gangen."
Jeg puster ut litt hardere enn normalt og prøver å arrangere ansiktet mitt i noe som skal forestille besluttsomhet, men jeg tror det ser mer ut som en streng grimase med panikkslagne øyne. På noen få sekunder spilles et utall scenarioer inni hodet mitt, jeg klarer knapt å skille dem fra hverandre. Versoner der jeg kjemper og vinner, ekte smil, små og store gleder, blandet med versoner for grusomme til å beskrive. Det er som om veien og målet er en tynn, tynn line jeg skal balansere på, samtidig som noen står på alle kanter og kaster ting på meg. Oppgaven min kjennes uoverkommelig. Jeg blir slått overende gang på gang på gang på gang, og likevel skal jeg fortsette å kravle meg opp igjen, og fremover.
"Du må velge å ta livet ditt tilbake."
Velge. Det er det det står på. Jeg har ikke noe problem med å velge. Selvfølgelig vil jeg leve igjen. Selvfølgelig vil jeg ta imot alt det gode med åpne armer, ethvert lysglimt er velkommen hos meg. Så enkelt er det ikke. Ja, jeg har valget, men mitt valg må være så uhorvelig sterkt at det holder ut kampen mot mine demoner, som vil det stikk motsatte.
Jeg har håp. Men sykdommen har mot.
Jeg puster ut litt hardere enn normalt og prøver å arrangere ansiktet mitt i noe som skal forestille besluttsomhet, men jeg tror det ser mer ut som en streng grimase med panikkslagne øyne. På noen få sekunder spilles et utall scenarioer inni hodet mitt, jeg klarer knapt å skille dem fra hverandre. Versoner der jeg kjemper og vinner, ekte smil, små og store gleder, blandet med versoner for grusomme til å beskrive. Det er som om veien og målet er en tynn, tynn line jeg skal balansere på, samtidig som noen står på alle kanter og kaster ting på meg. Oppgaven min kjennes uoverkommelig. Jeg blir slått overende gang på gang på gang på gang, og likevel skal jeg fortsette å kravle meg opp igjen, og fremover.
"Du må velge å ta livet ditt tilbake."
Velge. Det er det det står på. Jeg har ikke noe problem med å velge. Selvfølgelig vil jeg leve igjen. Selvfølgelig vil jeg ta imot alt det gode med åpne armer, ethvert lysglimt er velkommen hos meg. Så enkelt er det ikke. Ja, jeg har valget, men mitt valg må være så uhorvelig sterkt at det holder ut kampen mot mine demoner, som vil det stikk motsatte.
Jeg har håp. Men sykdommen har mot.
Etiketter:
Tankespinn
For de finnes
(de fine tingene)
- Smykker med fugler på
- Når det er så kaldt at øyenvippene fryser
- Penner i alle verdens farger
- Latterkramper
- Notatbøker som glitrer
- Ferdig oppskjært ananas
- Lysekroner
- Gamle mennesker som holder hender
- Levende lys
- Lukta av bringebær i regnet
- Mummitrollrefleks en sen høstkveld
- Hufflepuff
- Å få noen til å smile
- Den siste brikken i et puslespill
- Når bladene er grønne, gule og knall røde om hverandre i ett og samme tre
- Ekornene på Østmarka
- Termoser med mønster
- Rooibos vaniljete på Choco Boco
- Venner som styrer deg i riktig retning
- Pysjamas med Bambi på
- Lodne pledd
- Hemmeligheter
- Å sitte i vinduskarmen
- Duftlys
- Eviglevende mobiler
Etiketter:
Lister
torsdag 15. september 2011
Mot overflaten?
Det har vært ubeskrivelig vonde dager. Dager hvor hele verden lukker seg om en i et stummende mørke med høye, åh så høye lyder.
Nå prøver jeg å svømme igjen. Åpner øynene og prøver å se de gode tingene. For eksempel alle de små, kjempestore tingene jeg har mestret.
En smakebit:
Også vil jeg si at jeg er i gode hender. Jeg har både miljøkontakter og en behandler som jeg virkelig kan stole på, som gjør så utrolig mye for meg, at jeg kunne ikke vært heldigere med dem. Takk.
Nå prøver jeg å svømme igjen. Åpner øynene og prøver å se de gode tingene. For eksempel alle de små, kjempestore tingene jeg har mestret.
En smakebit:
- Jeg aksepterer å ha både mat og drikke i magen
- Jeg møter opp og spiser til alle måltider
- Jeg klarer faktisk å holde orden på rommet mitt og tingene rundt meg
- Jeg deltar i gruppetimer, og tegner på kommando (hvem hadde vel trodd?)
- Jeg har kvittet meg med en god del uhensiktsmessige uvaner
- Jeg er ærlig
- Jeg godtar å også spise mat som ikke smaker godt
- Jeg har gått opp i vekt som planlagt
Også vil jeg si at jeg er i gode hender. Jeg har både miljøkontakter og en behandler som jeg virkelig kan stole på, som gjør så utrolig mye for meg, at jeg kunne ikke vært heldigere med dem. Takk.
Etiketter:
Bilder,
Lister,
Virkelighet
tirsdag 13. september 2011
Ikke glem (del 3)
De siste sidene av mitt kjære motivasjonsalbum. Alle burde ha et sånt, uansett hvor lykkelig man allerede er.
Etiketter:
Bilder
mandag 12. september 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)