Når ordene blir få

Om honning og elver

Verden raser forbi i en voldsom fart, bare den lille bobla rundt meg er fanget i en annen dimensjon hvor alt er treigt og seigt. Det er som å bevege seg i en krukke med honning, mens allting rundt flyter medstrøms i ville stryk.

Jeg er redd for å falle hodestups i det kalde vannet, så jeg setter meg ned i varm, klissete honning og gjemmer hodet i hendene. Når begynte alt å gå så fort?

Som dere kanskje skjønner, sliter jeg litt med å henge med for tiden. Det er vanskelig å blogge, fordi ordene sitter fast i den søte honningen, mens verden flyter forbi før jeg rekker å ta tak.

Det er så mye jeg skulle gjort, men tyngekraften er ekstra sterk i disse dager, det er tungt å holde seg oppreist, tungt å stå opp om morgenen, og alt for mye av kvelden blir brukt til å vente på natta. Jeg vil så gjerne sove. Legge meg i den trygge honningsenga og håpe at vannet aldri tar meg.

La meg være her.

I Just Don't Want To

Etter et innlegg gjennomsyret av negativitet, bare sånn for å komme i gang igjen, vil jeg vise dere noe fint. Fint er kanskje ikke det mest beskrivende ordet, for det er vondt og ekte og sårt og likevel utrolig vakkert.

Jeg snakker selvsagt om dette:

"I just Don't Want to", Hege Tilset

Bildet er malt av et av de mest talentfulle, kreative, inspirerende menneskene jeg kjenner. Hege! Sender herved en cyberklem, og oppfordrer alle til å drømme seg bort på hjemmesiden hennes, http://www.hegetilset.com/.

Frisk og psyk

Så... her er jeg.

Og... jeg har det ikke så veldig bra for tiden. Det er vel derfor jeg ikke har blogget noe særlig. For sånn fysisk sett har jeg jo vært ganske frisk en stund. Nakken er fremdeles ikke helt som den skal være da, men jeg trenger i hvert fall ikke å ligge hele dagen.

Men det gjør jeg likevel. Sofaen har blitt yndlingsstedet, og mamma stakkar prøver alt hun kan å dra meg med på alt mulig morsomt, og langt baki hodet et sted er det så mye jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg ønsker meg inspirasjon til å tegne og male og skrive, men depresjonen sprer seg utover pannelappen og søvnen frister mest av alt.

Heldigvis (?) er jeg en sånn som ikke får sove på dagtid, men store deler av dagen blir likevel tilbragt horisontalt. Nå skal det sies at jeg kunne valgt å trekke dyna over hodet og bare vente på natta, men det gjør jeg ikke. Når alt er tungt er trist går jeg faktisk ned på stua og legger meg på sofaen, kanskje i et fang eller en armkrok. Det er så uendelig mye bedre.

På bedringens smale sti

For en gangs skyld har jeg en legitim grunn for mitt dagevislange fravær. Og bare så det er sagt, dette er ikke et nøye gjennomtenkt opplysende, inspirerende eller givende innlegg av noe slag, jeg ville bare gi lyd fra meg så ingen trodde marerittene mine gikk i oppfyllelse eller noe i den dur.

Det var influensaen som tok meg. Tror jeg, da. Kanskje det bare var en kraftig forkjølelse, men jeg har vært ganske slått ut i hvert fall. Og det var strengt tatt ikke alt heller. Sist uke var generelt preget av hodepine og ganske dårllig form, før jeg pådro meg en kink i nakken som ikke akkurat gjorde noe bedre. Senere samme dag fant jeg meg selv i et migreneanfall, og denne kombinasjonen er litt uheldig, så dagen etter følte jeg meg omtrent invalid. Og så ble jeg jo syk da. Så siden det har jeg ligget vekselvis i sofaen og på senga, sett halvdårlige TV-serier, hørt MuggleCast og stirret i veggen.

Fysisk sykdom er som mat for depresjon og gift for selvfølelsen, så det har ikke vært de beste dagene akkurat. Men jeg kommer meg. Jeg kommer meg.

En helt vanlig morgen i Liseland

Jeg våkner gjennomvåt av svette med hjertebank og kroppen i full beredskap. Desorientert ser jeg på klokka ved hodeputa og registrerer at alarmen allerede har ringt en gang. Utmattet blir jeg liggende i senga og kjenner svettedråpene som renner ned leggene mine når jeg løfter knærne.

Fremdeles i halvsøvne prøver jeg å huske hva jeg har drømt, men jeg vet ikke, jeg kjenner bare angstklumpen i magen og følelsen som uten innblanding fra min egen bevissthet har ødelagt morgenstunden.

Kvart over åtte. Jeg er fremdeles småforvirret og veldig usikker på hvilken dag der. Klokka ni skal jeg i alle fall ta bussen til byen, det er derfor jeg ligger her våken, bare få timer etter jeg endelig sluknet sent på natt. Jo, også er det trening. Mon tro om det er dansing i dag også?

Fortvilet kjenner jeg hjertebanken aksellerere igjen og blir liggende. Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne dagen? Hvordan skal jeg komme meg gjennom alle avtaler og planer og overleve til det er kveld igjen, til jeg kan skru av bevisstheten og overlate monstertankene til en drømmeverden, hvor det i det minste ikke er virkelig?

Det tar enda litt tid før jeg manner meg opp. En stor del av meg vil avlyse alt og bli i senga resten av dagen, men nok en gang seirer fornuften i meg. Lise seirer. Jeg kommer meg opp, spiser frokost, setter meg på bussen og tropper opp på caféen der vi har avtalt å møtes.

Godt jobba.

We're so helpless

"We're slaves to our impulses
We're afraid of our emotions"
(Tekst: Feist)


(januar 2011, Østmarka)

Til dere som ikke tør, og dere som gjør det

Siden jeg åpnet bloggen igjen har jeg som nevnt fått mange henvendelser ikke bare på bloggen, men på mail og på facebook av nye og gamle venner som gir meg sin støtte. Tilbakemeldingene jeg har fått har rett og slett vært overveldende, jeg setter så enormt pris på hvert minste lille ord - tenk at det finnes så mange som bryr seg!

Seneste i dag har jeg vekslet refleksjoner med ei gammel venninne kan vi si, og jeg fikk veldig lyst til å dele litt av tankene jeg har delt med henne, med dere også.

Hun skrev til meg rett og slett for å fortelle at hun ser, at hun bryr seg, og at hun er der om jeg vil det. Og akkurat den holdningen jeg møter hos henne, som jeg møter hos mange andre for tiden, er den jeg skulle ønske man hadde hele tiden!

Det gjør meg så trist å tenke på hvor distanserte vi alle er fra hverandre. Når var sist du turte å ta kontakt med en bekjent fordi du var redd for at hun ikke hadde det så bra? Turte du noen gang å spørre, da nabojenta ble kjempetynn, eller da onkelen din plutselig forsvant bak et slørete blikk? Hva med barndomsvennen din du fikk høre hadde mistet hunden sin, turte du da? Turte du å strekke ut en hånd og spørre: hvordan går det med deg, egentlig?

Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg foretrekket noen ubehagelige spørsmål i blant over å bli oversett. De ubehagelige konfrontasjonene veies lett opp for de gangene noen treffer spikeren midt på hodet og tør å stille de riktige spørsmålene. Tenk i alle fall litt over det for deg selv også: Når du har det vondt, vil du helst være usynlig, eller skulle du ønske at en eller annen turte å komme bort og gi deg en klem?

Selvfølgelig hender det man bare vil være i fred. Men de aller fleste av oss er i stand til å si fra om akkurat det . Jeg tror ikke man trenger å være så innmari forsiktig med å spørre - du får neppe noe verre enn et nei. Veldig mange er redd for å såre, eller for å bli avvist. Men om det hadde vært sånn da, at noen ble såret, at noen stengte deg ute, er det ikke bedre å gi dem sjansen til å forklare seg, gi dem sjansen til å fortelle det de har på hjertet, i stedet for å la dem visne alene? Kanskje sårer du noen, men sannsynligvis leger du veldig mange andre.



Takk for at dere bryr dere.

Den andre jenta

Jeg har tenkt litt på å vise dere noe som kanskje er vondt å se, som kanskje sier mye eller lite, jeg vet ikke, kanskje er det bare meg som ser det, kanskje har alle sett det for lengst. I alle fall, skal jeg vise dere noen bilder av meg. Ikke bare for å vise frem, men til ettertanke?

Dette er det første bildet jeg vil kommentere.

Mange av dere har sett det - det har vært profilbildet mitt på facebook en god stund. Og som mamma sier: Det sier alt. Ikke på en fæl måte, ikke skjult på noe vis, bare ærlig. Det er sånn jeg vil ha det. Jeg har valgt å la akkurat dette bildet stå fram for alle, fordi jeg mener det viser meg som jeg er. Det viser Lise som har pyntet seg, som smiler og har det kanskje ganske fint til og med, som en helst skal på bilder, men uten å gjemme bort det som skurrer litt. Jeg er smertelig klar over de lyserøde arrene og de spinkle armene, og viser dem ikke fram på noe som helst annet grunnlag enn det som er helt naturlig: Det er sånn jeg ser ut.

Hjemme, på A4, på natta, på dagen, alene og med de som står meg nærmest, har jeg også et annet ansikt.

Noen ganger er det også denne jenta som møysommelig trekker på seg termodressen og labber ut i vinterkulda uten ork til å klistre på smilet, og jeg lurer: ser de meg nå? Menneskene på gata, i butikken, på treningssenteret, kan de se de matte øynene, de tørre leppene, ser de meg? Har de sett den andre jenta, den pyntede, smilende danseløven, kjenner de henne? Så de henne, ser de meg nå? Jeg lurer på hva dere ser.

Til slutt vil jeg vise dere et ganske gammelt bilde.

Det er tatt sommeren etter videregående, på stuegulvet med en snill bror for å sende til mormor og morfar. Jeg husker det ganske godt - å velvillig stille seg foran kamera uten å behøve en dags forvarsel. Jo visst hadde jeg vonde tanker i blant, jeg har nok nesten alltid vært mer engstelig enn folk flest, men jeg hadde det bra. Jeg smilte fordi jeg var glad. Og det er først nå, nå som jeg har dem begge foran meg - jenta med ugredd hår og trøtte øyne, stilt side om side med den sprudlende livsglade tenåringen - jeg ser det: Det er en annen jente.

Et ikke helt A4 liv

Jeg åpner øynene og vrir forsiktig hodet mot lyset fra dørsprekka. "God morgen, Lise", sier en kjent stemme. "Elisa" står ved sengen min og smiler med hele ansiktet. Selv om verden kjennes tung og trist, må jeg smile litt, jeg også. Jeg er trygg.

Det har vært lange og tunge dager, men også gode og enda bedre øyeblikk siden sist. Jeg kom hjem for en uke siden, men har trengt tiden fram til nå, til å samle meg litt.

Det går bedre nå. Mye bedre enn det gjorde. Jeg har en lang, lang vei å gå, men den er der. Den er lang og kronglete med hundrevis av skumle sidegater, men den er der.

"Vil du bli med?" Tre jenter står på farten ut av stua og ser på meg. Meg? Det tar et sekund eller to før jeg er helt sikker på at de inviterer meg, meg, som om jeg var en del av gjengen. "Ja", gliser jeg og spretter opp av lenestolen for å holde jentene med selskap på røykrommet. Det er iskaldt, men det gjør ikke noe. Jeg smiler på ordentlig.

12 dager på Østmarkas akuttpost er som månedsvis i endeløst kaos. Rundt deg skjer det ingenting, mennesker kommer og går, mens du lever mest av alt i ditt eget hode. Plutselig blir du passet på, du blir overvåket, du kan ikke lenger gjemme deg i den falske tryggheten du laget deg hjemme.

Denne gangen fikk jeg det ikke mye bedre av å være innlagt. Jeg ble revet ut av mine egne "trygge" mønster og dratt med ut i et tilsynelatende uoverkommelig prosjekt: friskhet. Det kan bli litt overveldende, og det ble det.

"Bente" setter seg på sengekanten, men jeg orker ikke reise meg. Hun er rolig og stødig, og sier alle de rette tingene. Jeg svarer ikke, men jeg lytter. Etter en stund setter jeg meg halvveis opp i sengen uten å møte blikket hennes. Hun tar seg god tid og forteller hva hun tenker, hun vil så gjerne hjelpe. Jeg nikker og rister på hodet når hun stiller spørsmål, jeg vil så gjerne la henne hjelpe. "Bente" sitter der med meg en god stund. Noen ganger åpner jeg munnen og vil fortelle, forklare, helst rope ut alle de vonde tingene som surrer rundt i hodet, men stemmen vil ikke komme ut. Jeg prøver, men det er som om jeg ikke har krefter til det, jeg kjenner meg helt utmattet. "Bente" vil at jeg skal bli med og spise, hun kjenner meg godt og vet hva jeg liker, men jeg vil bare sove. Likevel, med en kraftanstrengelse takker jeg ja med et forsiktig nikk, og hun tar meg i hånda mens vi går bort til spisesalen. Jeg er så sulten.

Ja, det har vært tunge dager, dager hvor man ikke orker annet enn å overlevde. Og selv om jeg får helt vondt i brystet av å kjenne på minnene, en brøkdel av følelsene jeg hadde, sitter jeg igjen med en verdifull erfaring:

Det kan alltid bli bedre.