lørdag 5. februar 2011

Til dere som ikke tør, og dere som gjør det

Siden jeg åpnet bloggen igjen har jeg som nevnt fått mange henvendelser ikke bare på bloggen, men på mail og på facebook av nye og gamle venner som gir meg sin støtte. Tilbakemeldingene jeg har fått har rett og slett vært overveldende, jeg setter så enormt pris på hvert minste lille ord - tenk at det finnes så mange som bryr seg!

Seneste i dag har jeg vekslet refleksjoner med ei gammel venninne kan vi si, og jeg fikk veldig lyst til å dele litt av tankene jeg har delt med henne, med dere også.

Hun skrev til meg rett og slett for å fortelle at hun ser, at hun bryr seg, og at hun er der om jeg vil det. Og akkurat den holdningen jeg møter hos henne, som jeg møter hos mange andre for tiden, er den jeg skulle ønske man hadde hele tiden!

Det gjør meg så trist å tenke på hvor distanserte vi alle er fra hverandre. Når var sist du turte å ta kontakt med en bekjent fordi du var redd for at hun ikke hadde det så bra? Turte du noen gang å spørre, da nabojenta ble kjempetynn, eller da onkelen din plutselig forsvant bak et slørete blikk? Hva med barndomsvennen din du fikk høre hadde mistet hunden sin, turte du da? Turte du å strekke ut en hånd og spørre: hvordan går det med deg, egentlig?

Jeg vet i hvert fall med meg selv at jeg foretrekket noen ubehagelige spørsmål i blant over å bli oversett. De ubehagelige konfrontasjonene veies lett opp for de gangene noen treffer spikeren midt på hodet og tør å stille de riktige spørsmålene. Tenk i alle fall litt over det for deg selv også: Når du har det vondt, vil du helst være usynlig, eller skulle du ønske at en eller annen turte å komme bort og gi deg en klem?

Selvfølgelig hender det man bare vil være i fred. Men de aller fleste av oss er i stand til å si fra om akkurat det . Jeg tror ikke man trenger å være så innmari forsiktig med å spørre - du får neppe noe verre enn et nei. Veldig mange er redd for å såre, eller for å bli avvist. Men om det hadde vært sånn da, at noen ble såret, at noen stengte deg ute, er det ikke bedre å gi dem sjansen til å forklare seg, gi dem sjansen til å fortelle det de har på hjertet, i stedet for å la dem visne alene? Kanskje sårer du noen, men sannsynligvis leger du veldig mange andre.



Takk for at dere bryr dere.

5 kommentarer:

speilbilde sa...

Tror du har et veldig godt poeng i at vi som mennesker tør alt for sjeldent. Er vel kanskje den naturlige frykten for å bli avvist som vi alle har. Vi bør tørre oftere, bli flinkere til å vise at vi bryr oss. :)

<3

laipai sa...

Folk vet som regel ikke hva de skal si,fordi de er redde for å si noe feil..men som du sier,det verste de kan få i retur er at du ikke vil snakke om det..men ikke alle tenke så langt,dessverre..

Mariama sa...

<3

Simon sa...

Lise, du e en av de mest inspirerende menneskan æ vet om

Sandra sa...

Veldig bra skrevet! Enig! Glad i deg <3