fredag 4. februar 2011

Et ikke helt A4 liv



Jeg åpner øynene og vrir forsiktig hodet mot lyset fra dørsprekka. "God morgen, Lise", sier en kjent stemme. "Elisa" står ved sengen min og smiler med hele ansiktet. Selv om verden kjennes tung og trist, må jeg smile litt, jeg også. Jeg er trygg.

Det har vært lange og tunge dager, men også gode og enda bedre øyeblikk siden sist. Jeg kom hjem for en uke siden, men har trengt tiden fram til nå, til å samle meg litt.

Det går bedre nå. Mye bedre enn det gjorde. Jeg har en lang, lang vei å gå, men den er der. Den er lang og kronglete med hundrevis av skumle sidegater, men den er der.

"Vil du bli med?" Tre jenter står på farten ut av stua og ser på meg. Meg? Det tar et sekund eller to før jeg er helt sikker på at de inviterer meg, meg, som om jeg var en del av gjengen. "Ja", gliser jeg og spretter opp av lenestolen for å holde jentene med selskap på røykrommet. Det er iskaldt, men det gjør ikke noe. Jeg smiler på ordentlig.

12 dager på Østmarkas akuttpost er som månedsvis i endeløst kaos. Rundt deg skjer det ingenting, mennesker kommer og går, mens du lever mest av alt i ditt eget hode. Plutselig blir du passet på, du blir overvåket, du kan ikke lenger gjemme deg i den falske tryggheten du laget deg hjemme.

Denne gangen fikk jeg det ikke mye bedre av å være innlagt. Jeg ble revet ut av mine egne "trygge" mønster og dratt med ut i et tilsynelatende uoverkommelig prosjekt: friskhet. Det kan bli litt overveldende, og det ble det.


"Bente" setter seg på sengekanten, men jeg orker ikke reise meg. Hun er rolig og stødig, og sier alle de rette tingene. Jeg svarer ikke, men jeg lytter. Etter en stund setter jeg meg halvveis opp i sengen uten å møte blikket hennes. Hun tar seg god tid og forteller hva hun tenker, hun vil så gjerne hjelpe. Jeg nikker og rister på hodet når hun stiller spørsmål, jeg vil så gjerne la henne hjelpe. "Bente" sitter der med meg en god stund. Noen ganger åpner jeg munnen og vil fortelle, forklare, helst rope ut alle de vonde tingene som surrer rundt i hodet, men stemmen vil ikke komme ut. Jeg prøver, men det er som om jeg ikke har krefter til det, jeg kjenner meg helt utmattet. "Bente" vil at jeg skal bli med og spise, hun kjenner meg godt og vet hva jeg liker, men jeg vil bare sove. Likevel, med en kraftanstrengelse takker jeg ja med et forsiktig nikk, og hun tar meg i hånda mens vi går bort til spisesalen. Jeg er så sulten.

Ja, det har vært tunge dager, dager hvor man ikke orker annet enn å overlevde. Og selv om jeg får helt vondt i brystet av å kjenne på minnene, en brøkdel av følelsene jeg hadde, sitter jeg igjen med en verdifull erfaring:

Det kan alltid bli bedre.

7 kommentarer:

Sara sa...

<3

laipai sa...

Av og til så trenger man pauser,pusterom for å hente seg inn litt. Og da er det godt med mennesker som de som kom og spurte deg,og Bente. Å bli sett,føle seg en del av.
Håper tilstanden vil fortsette på den gode veien som du er på nå :)

Anonym sa...

Du er jo så nydelig,men så altfor tynn <3

Anonym sa...

du er alltid med Lise <3 klem Hilde

speilbilde sa...

<3

Lise sa...

Fine mennesker <3

Sandra sa...

<3<3