lørdag 5. februar 2011

Den andre jenta

Jeg har tenkt litt på å vise dere noe som kanskje er vondt å se, som kanskje sier mye eller lite, jeg vet ikke, kanskje er det bare meg som ser det, kanskje har alle sett det for lengst. I alle fall, skal jeg vise dere noen bilder av meg. Ikke bare for å vise frem, men til ettertanke?

Dette er det første bildet jeg vil kommentere.

Mange av dere har sett det - det har vært profilbildet mitt på facebook en god stund. Og som mamma sier: Det sier alt. Ikke på en fæl måte, ikke skjult på noe vis, bare ærlig. Det er sånn jeg vil ha det. Jeg har valgt å la akkurat dette bildet stå fram for alle, fordi jeg mener det viser meg som jeg er. Det viser Lise som har pyntet seg, som smiler og har det kanskje ganske fint til og med, som en helst skal på bilder, men uten å gjemme bort det som skurrer litt. Jeg er smertelig klar over de lyserøde arrene og de spinkle armene, og viser dem ikke fram på noe som helst annet grunnlag enn det som er helt naturlig: Det er sånn jeg ser ut.


Hjemme, på A4, på natta, på dagen, alene og med de som står meg nærmest, har jeg også et annet ansikt.
Noen ganger er det også denne jenta som møysommelig trekker på seg termodressen og labber ut i vinterkulda uten ork til å klistre på smilet, og jeg lurer: ser de meg nå? Menneskene på gata, i butikken, på treningssenteret, kan de se de matte øynene, de tørre leppene, ser de meg? Har de sett den andre jenta, den pyntede, smilende danseløven, kjenner de henne? Så de henne, ser de meg nå? Jeg lurer på hva dere ser.

Til slutt vil jeg vise dere et ganske gammelt bilde.

Det er tatt sommeren etter videregående, på stuegulvet med en snill bror for å sende til mormor og morfar. Jeg husker det ganske godt - å velvillig stille seg foran kamera uten å behøve en dags forvarsel. Jo visst hadde jeg vonde tanker i blant, jeg har nok nesten alltid vært mer engstelig enn folk flest, men jeg hadde det bra. Jeg smilte fordi jeg var glad. Og det er først nå, nå som jeg har dem begge foran meg - jenta med ugredd hår og trøtte øyne, stilt side om side med den sprudlende livsglade tenåringen - jeg ser det: Det er en annen jente.

10 kommentarer:

Silje sa...

Helt ærlig så har jeg ikke lakt merke til "det som skurrer" nå før jeg leste overskrifta og deretter så bildet. Du skal vite det, at når jeg ser deg, så ser jeg ikke feilene dine, jeg ser den fantastiske jenta du er! Henne må du aldri glemme! Ta godt vare på den jenta, hun er gull verd! <3

Lise sa...

Du er så skjønn, Silje. Savner deg, jeg <3

Sara sa...

Jeg er glad i alle Lise'ene, jeg... Uansett. Bare så du vet det!

Trine Emilie sa...

Fineste flotteste Lise som finnes, uansett!

Lise sa...

Dere to, altså <3 De beste i verden!

Sandra sa...

Veldig bra innlegg! Du er tøff som tør å legge ut bilder av arrene dine. Jeg beundrer deg for den styrken!
Jeg også må si at jeg liker alle Lise'ene. Klem <3

Marthe sa...

du er så hærlig, god og ikke minst ærlig. Takk for fine innlegg <3

Lise sa...

Tusen takk, fineste jenter <3

farmor sa...

Kjære Lisemor du er ei skjønn og flott jente, farmor ønsker deg det beste på jord, jeg er veldig glad idag og opptatt av deg. Måtte det gå deg kjempebra og gleder meg til vi møtes igjen snart. Suss og klem fra farmora di

Aud Fredriksen sa...

Lise. Du aner ikke hvor jeg beundrer deg. Ikke fordi du har det vondt, men for den styrken som du viser. Du setter ord på ting som ingen andre klarer, og det er fine og kloke ord.

Den styrken som du viser igjennom at du tørr være så ærlig og at du tørr fortelle hvem du virkelig er, den er det flere av oss som hadde hatt godt av. Men det er svært få som tørr innrømme for seg selv at det er ting som skurrer. At armene er for tynne, at ribbena stikker ut, at arrene er så mange og at livet ikke er en dans på roser - slik vi skulle ønske at det var.

Du har fått meg til å se annerledes på ting. Dette er ikke første, og helt sikkert ikke den siste gangen jeg sier dette, men; tusen takk Lise. Tusen takk for at du fins!