Hjem, kjære hjem?

Okei da, så er det vel på tide å gi lyd fra seg igjen. Nå høres det kanskje ut som om det er et ork å blogge, men vet du hva, akkurat nå er det det. Likevel vet jeg at når jeg kommer i gang, er dette noe jeg har glede av, noe som hjelper meg i min hverdag, og som noen ytterst få faktisk setter pris på også! Så her er jeg. Hjemme igjen. Hvordan har jeg det nå? Jeg vet ikke helt. Det er alltid en omstilling å komme hjem etter å ha vært et sånt sted. Denne gangen var jeg faktisk klar for å reise hjem. Jeg følte at jeg hadde fått noe utav oppholdet, og blitt mye bedre i løpet av tiden jeg var der, til tross for en liten ekstra-nedtur. Men nå? Når man reiser hjem på opptur, skal den ikke fortsette? Vi får se. Noe av det første pappaen min sa da han hentet meg på fredag, var at jeg så helt annerledes ut nå. Og det er jo bra, tror jeg. Flink som jeg prøver å være til å dokumentere, får dere faktisk se Lise-som-kaver-i-gjørma, kontra Lise foran PC-skjermen i dag. Nå er det en viss standardforskjell på kameraene, men til en viss grad kan man kanskje se psykisk lidelse også. Til en viss grad.