Som får meg til å smile

(Beste Sara i vømmølsang)


(Lisepose og tingelingbling)


(Julegaver)


(Store hunder)


(fine rom som er mine)


(pepperkakemummihuset)


(kokkekunstneren og sommersol)

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet, sol, men noen regnværsskyer og laber bris, det skulle da bare mangle

Vet dere hva? Jeg smiler. Sola skinner inn det store vinduet, men akkurat i ansiktet har jeg skyggen fra verdens søteste alveballong.

Mange små ting har løftet humøret litt: refleksjoner over den såkalte livshistorien, kveldsbesøk i går av en god mamma, en fin ballong, en hyggelig nattevakt og en god samtale med behandler. Men vet dere hva som virkelig gjor det? JEG SOV. Jeg sov hele natten gjennom, i overkant av syv timer, og det var som å stå opp til en annen verden.

Noen ting er selvfølgelig utenfor min kontroll, og følelseslivet finnes fremdeles der inne, men jeg har hentet frem den lille gløden. Vær så, vær så snill, la den bli, jeg trenger den!

Oppdatering og litt sovehåp. God natt.

Det blir bare noen få ord i dag, fordi jeg har skriveinspirasjonskrampe i hjernen. I går fikk jeg nemlig i oppgave å skrive min egne kronologiske livshistorie, og dere vet jo meg, jeg er ikke akkurat god på å fatte meg i korthet! Men jeg tror det ble bra, og når jeg endelig fikk gjort det, gjorde det noe med meg. Jeg priser meg lykkelig for disse vonde tingene som faktisk har gitt meg evnen til å reflektere!

Store deler av dagen har vært innmari vonde og vanskelige, men redningen kom da verdens beste mamma ringte i et kritisk øyeblikk, og stod på døra en halvtime senere med gode klemmer og en alveballong!!! Den satte jammen meg et smil på et utgrått ansikt.

Egentlig hadde jeg planer om et innlegg med litt mer håp og motivasjon enn tidligere, for det er definitivt en liten glød der inne et sted, om enn ikke så stor. Min underernærte fornuft har fått noen seiere i dag, og klart å finne tak i noen av disse små tingene som enda finnes langt bak følelseskaoset. Det finnes et lys, og det finnes en fremtid. Jeg måtte visst lete litt i fortiden for å finne dem.

Men en ting som virkelig har hjulpet meg akkurat nå, er DERE!

Gode miljøkontakter, trygg familie, oppmuntrende venner og bekjente, herregud som de bryr seg alle sammen! Jeg skylder dere å bry meg litt selv også.

Etter litt mas fra en mamma med litt mer fornuft i behold enn enkelte andre, og en blidspent nattevakt, ser jeg fram til en god natts søvn med litt hjelp av de små hvite for en gangs skyld! Så blir kanskje morgendagen litt lettere. Kanskje.

En formiddag uten filter

Jeg skal forsøke igjen. Lisehjernen er et veldig komplisert sted å oppholde seg, så man blir rett og slett litt redd og forvirret i blant.


I dag har jeg hatt en temmelig dårlig dag. En sånn hvor jeg faktisk blir skremt selv av min egen oppførsel, for hvor ble det egentlig av Lise oppi det hele? Noen ganger er jeg tydeligvis ikke i stand til å reagere med noe som helst annet enn følelser. Det var plent umulig å hente fram noen form for fornuft, hver eneste tanke var gjennomsyret av depresjon og psykdom, og jeg hadde rett og slett ikke kontroll.

Etterpå ble jeg forsikret om at jeg er så lite utagerende til vanlig, at når jeg kjenner at jeg mister kontrollen totalt, så er det visstnok mer som normalen for mange andre. Det er jo lov å bli sint i blant. Men det får konsekvenser hvis man overhodet ikke finner den fornuftige stemmen langt der bake!


For i dag var den som blåst bort. Jeg hadde ikke det fnugg av fornuft, og lot følelsene ta fullstendig overhånd. Full av frustrasjon stormet jeg ut fra behandler og personale og så meg ikke tilbake så mye som et øyeblikk. Jeg så rødt, fortvilelsen var et faktum, og jeg hadde INGEN intensjoner om å fortsette å kjempe, ikke for min egen del, ikke for noen andres.


Bag'en ble pakket, døra smelt igjen, mobilen drylt i veggen, før jeg temmelig hysterisk gikk målbevisst bort til vaktrommet, fremdeles hikstende og meddelte at jeg vil ikke være her lenger! Det er ingen vits, JEG VIL HJEM. Heldigvis for tilskuerne kom vi oss tilbake inn på rommet, hvor jeg fortsatte min tirade om at det var null vits for meg å være der, jeg gjorde jo ingen innsats uansett, og kom aldri til å bli bra, og hadde ingen mål med noe som helst, så hvis jeg bare skulle ha det jævlig, kunne jeg like gjerne være hjemme, i min egen destruktive verden.


Det ble en temperamentsfylt samtale. Til slutt gikk jeg med på å vente med å rømme ut i "friheten" til jeg hadde ny samtale med behandler, og i løpet av den tiden rakk stormen å roe seg.


Jeg gikk fra raseri og fortvilelse til å bli rett og slett skremt og veldig lei meg. Det er nesten så jeg ikke aner hvor disse utbruddene kommer fra. For jeg vet at i det øyeblikket jeg uttalte alle disse ordene, mente jeg dem med hele meg. Jeg hadde virkelig ingen planer om å prøve i det hele tatt, jeg ville bare gi opp.


Det er ikke sånn at jeg har funnet motivasjonen eller håpet igjen, men jeg har funnet fornuften. Selv om jeg føler at jeg ikke har noe å kjempe for, så er jeg nødt til å fortsette å prøve, jeg har jo ingenting å tape på det. Ja, det er vanskelig, ja det er så tøft at jeg ikke kommer meg gjennom en eneste dag uten lange tåreperser, men jeg må prøve. Jeg vet ikke hvor veien går, hva målet mitt er, men jeg har alt å vinne på å sette det ene benet foran det andre, gjøre som jeg blir bedt om, og lytte til fornuften som faktisk er innom i blant.


Spiseforstyrrelser svekker den kognitive funksjonen, mangel på motivasjon hindrer framgang, depresjon gjør en tiltaksløs... Kanskje spiller alt dette en rolle, kanskje ikke. Uansett hvor håpløst det kjennes, finnes det faktisk ingen rasjonelle grunner til at jeg skal gi opp. Hvorfor jeg absolutt skal sabotere for meg selv forstår jeg ikke selv heller, men jeg vet i alle fall innerst inne at jeg er nødt til å forsøke å la være.


Så får steg to være å hjelpe meg selv i stedet.


(For å avslutte med et lite smil: Det er mye man kan si om akuttpost 4, men jeg har i hvert fall en vinduskarm å sitte i)

Fra en brun skinnstol på Østmarkas akuttpost

Det var kanskje på tide å titte innom igjen etter noen dager uten internett, og legge igjen noen ord.

Denne gangen ble det visst ikke til at jeg annonserte det noe særlig, og strengt tatt har jeg vel ikke fortalt det til noen som ikke har tatt kontakt på eget initiativ. Men jeg har jo så mange supre mennesker som bryr seg selv om jeg trekker meg tilbake - tusen takk!

De siste dagene har det stadig vekk tikket inn meldinger på mobilen fra slekt og nære venner, og selv om jeg ikke er så flink til å svare, skal dere vite at jeg er enormt takknemlig!

Jeg har det veldig vanskelig nå, og sliter mest av alt med motivasjon. Tornadoen av følelser tar fullstendig over i blant, og det er vanskelig å finne mål og mening med noe som helst. Men jeg er på leting. Og dere skal vite at alle de gode ordene blir lagt i ryggsekken min og bært med på ferden. Vi kan si det sånn at jeg er på en reise, en skattejakt, på leting etter

M O T I VA S J O N

For hvordan skal man komme i mål hvis man ikke vet hva eller hvor målet er, hvordan skal man finne kreftene til å overhodet bevege seg når man ikke aner hvilken retning man skal gå?

Når man blir litt fortvilt og det føles ekstra håpløst

Jeg er selvskader, nevrotiker, bulimiker og anorektiker, alt i en pakke. Det er min identitet, min løsning, mitt problem. Ville du lett etter kuren hvis sykdommen var deg?

Beina på jorda? Hæla i taket.

Jeg har kanskje nevnt det nok at den siste tida har vært vond og vanskelig. Men nå tenkte jeg å formidle lyspunktene også, vi kan i alle fall si at de er det. For innimellom har jeg snudd fra det mørkeste dyp til de mest svimlende høyder, jeg har vært så hyper at jeg nesten har lettet fra bakken. Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lettet endel fra bakken i blant.

(bare såvidt bakkekontakt på fest hos Lise Lotte)

I går stod jeg opp med nytt mot etter å ha svelgt skuffelsen over å kapitulere på fredagskvelden uten å så mye som komme meg ut av sofakroken da jeg egentlig skulle på konsert, og ikke minst etter å faktisk ha sovet omtrent en hel natt. Jeg skulle nemlig på bursdagsfest, og dette skulle jeg klare. Litt opp og ned går det jo, men det meste av dagen hoppet jeg omtrent rundt, og startet "festen" for meg selv allerede i femtiden, noe som kanskje ikke var det lureste, men jeg kom meg i alle fall i vei, og jeg er så stolt!

(Leende Lise på bursdag hos "Mosa og Kjeven", bilde av Ann-Kristin Glørstad)

Forrige gang jeg opplevde dette var sist uke, da jeg av ymse grunner tok til å føle meg som verdensmester. Jeg var virkelig uovervinnelig der jeg plutselig satt og omtrent spratt opp og ned foran dataskjermen og besluttet å hive meg på en zumbatime, etter å ha slått ihjel tid med å knipse mengder av bilder av meg selv.


(hva ellers skal man gjøre, liksom)

Jeg skal innrømme at fornuften kanskje er som blåst vekk når jeg har disse "kickene" mine, men jeg velger å la det passere litt, for det er så herlig når det varer. Her er jeg vant til å tilbringe det meste av dagen tullet inn i pledd i en armkrok eller passiv foran dataskjermen, også kommer disse øyeblikkene hvor jeg bokstavelig talt hopper mer enn jeg står stille.

Once in a blue moon tar jeg litt av.

Bloom

Søndagstanker

Verden er stille på en søndags morgen. Jeg liker det. Innimellom er det litt skummelt og ensomt, men det er godt. Dere vet kanskje det Ronja Berge-sitatet jeg kommer med i blant? "Når man først er ensom, er det best å være det et sted man er alene."

Jeg var oppe allerede i god tid før halv sju, og tenkte med meg selv at nå har byen nettopp sovnet, og jeg går motstrøms. For å ta et annet sitat da, dette fra American Beauty: "There's nothing worse than being ordinary." I filmen får man kanskje heller litt vondt av jenta, som så veldig gjerne vil gi et inntrykk, på godt og vondt, men jeg er helt enig med henne. Det er så mange som bekymrer seg for å ikke bli likt, for å ikke passe inn, som rett og slett er redd for å være annerledes. Sånn er det ikke for meg. Selvfølgelig vil jeg gjerne også bli likt, aller helst vil jeg at alle skal synes jeg er helt fantastisk, men det aller, aller verste, ville vært å bare være som alle andre. Vanlig, A4, ordinary.

"Å si at alle er spesielle, er det samme som å si at ingen er det."

Redningsvester eller andre dårlige metaforer

Det lå mange vonde følelser i det forrige innlegget, så jeg tenkte jeg skulle skrive ett til, mens jeg føler meg i stand til det.

For det er ikke til å legge skjul på at jeg har en liten nedtur for tiden. Da er det også vanskelig å formidle noe som helst, men jeg prøver nå, for jeg har i hvert fall en liten flik av mot og håp, som var sporløst forsvunnet tidligere denne uka.

Selv om jeg har en aldri så liten krise, holder jeg hodet over vannet. Ikke fordi jeg er så flink til å svømme, ikke fordi jeg prøver så sinnsykt hardt, men fordi jeg har mine gode hjelpere.

Jeg har en familie som er der gjennom tykt og tynt. Jeg har en mamma med verdens tryggeste fang. En mamma som prøver alt hun kan for å få motvillige Lise til å svelge de hvite tablettene når hennes selvdestruktive side forsøker å nekte. En fantastisk venninne som ringer og sier at dette klarer du, når dørstokken fortoner seg som et fiktivt Mount Everest. En venninne som som ler når vi spøker om alvorlige ting, som forstår så alt for godt hvor vanskelig det er å leve. En tålmodig behandler som tar seg tid til å vente på de stotrende ordene når de sitter langt inne. En behandler som tror på meg når jeg føler jeg har gitt opp.

I blant har jeg lyst til å hyle at jeg hater dem, selv om det er meg selv jeg hater. I timesvis kan jeg bla meg gjennom restplasser og togbilletter, selv om det er meg selv jeg vil flykte fra. Men jeg kan ikke flykte, vil ikke gi opp. For jeg har mennesker som kjemper med meg. Hele tiden.

Jeg vet ikke hvem jeg er, men jeg vet at det gjør vondt

Det føles som evigheter siden at jeg satt og bladde gjennom datamaskinen etter gamle bilder og lekte meg med photoshop som om ingen tid var gått. Noen ganger er en uke et helt lite liv, mens andre ganger forsvinner den av seg selv. Det er merkelig og skummelt.

Jeg er redd mye for tiden. Forleden fikk jeg demonstrert at jeg fremdeles er så redd insekter at jeg kan komme til å utstøte skrekkhyl. Som vanlig er jeg redd mennesker. De aller fleste, egentlig, og det tar på. Jeg tør ikke se dem i øynene, tør ikke snakke med dem, puste inn samme lufta som dem, være i den samme verdenen. Jeg er så redd for at de skal se rett gjennom meg, at de skal se den vonde, ekle kjernen, det svarte klissete tomrommet som fyller meg mer og mer, jeg er redd de skal misforstå, jeg er redd de skal forstå. Jeg er redd for å ta plass, redd for å være til bry, redd for å være kravstor, redd for å være stakkarslig. Jeg er livredd for å være en del av alt sammen. Samtidig er jeg redd for å være alene.

Det er ikke lett å være Lise når man ikke vet helt hvem hun er, når hun stadig vekk skifter til en annen del av seg selv helt uten forvarsel. Det er så vondt å være syk inni seg, det er så vondt å stå der og kjenne at de dumme tankene bare suser rundt uten krefter til å sende dem avgårde, vondt å høre seg selv kjefte, vondt å se seg selv sende stygge blikk, ignorere de som virkelig bry seg, vondt å se seg selv sabotere seg selv med alle midler.

Hvordan vil jeg egentlig være? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at nå har jeg det vanskelig, og det gjør så vondt.