Harry Potter-eufori og inspirasjonskick

I dag var det over tjuesju grader og jeg elsket det. Det var rulleskøyter på terassen og Bon Iver og Fleet Foxes byttet på å være herre over et stereoanlegg som gikk på full guffe. Det var tur med Tuva og Camilla og Tira. Det var mye sommerfint.

Men mens gårsdagen var ganske ekstatisk, har dagen i dag vært mer Lise-preget. Alt i alt har den vært kjempefin, for all del, men jeg har vært Lise på godt og vondt. Det ene øyeblikket legger jeg femti grandiose planer på en gang og slår hjul på plena, fem minutter etterpå finner jeg meg selv liggende på gulvet mens tårene triller. Innimellom slår realiteten meg så hardt i brystet at det svartner litt for meg, i overført betydning, men det går bra.

For jeg har heldigvis de andre Lise-delene også, som kan bli helt euforisk av en liten kreativ impuls, og som lever seg så til de grader inn i Harry Potters univers at jeg blir helt lykkelig bare over å ha evnen til det. For det er sannlig ikke alle forunt.

Som nevnt hadde jeg jo vett til å slå fra meg dette med 7 bøker på 7 dager, men er godt i gang med 7 filmer, og har kastet meg ut i et annet prosjekt av noenlunde samme kaliber. Jeg har nemlig ikke hørt MuggleCast på et halvt år, så jeg bestemte meg plutselig for å høre alt jeg har gått glipp av før filmen kommer! I dag har jeg hatt med meg ipaden omtrent overalt og kommet meg gjennom to episoder. Jeg blir så glad av å føle meg som en del av et helt fan-rike!

Når det gjelder filmene har jeg nå sett Prisoner of Azkaban, og fikk en helt ny opplevelse av filmen. Jeg har naturligvis sett den utallige ganger, og vet jeg likte den i alle fall litt bedre sist enn jeg gjorde før. Tidligere har jeg ikke vær så begeistret for denne, og følt at den var film-franchisens sorte får, på den dårlige måten. Men i dag elsket jeg den! Nå som jeg så den tett på Chris Columbus' første filmer, fikk jeg sett den på en helt annen måte. Jeg er en av de få som elsker Chris Colombus' tolkninger, og ble beyond skuffet av Alfonso Cuarons totale omveltning av hele Potter-universet. Meg og forandringer vet du, det tar litt tid før de kjennes okei. Etter å ha brukt en god del år på å akseptere Cuarons kunstneriske, langt mer eksperimentelle tilnærming til Harry Potter, kunne jeg endelig virkelig nye det. Jeg kommer aldri, aldri til å slutte å fnyse og riste på hodet over flyvende "face-sucking" dementors, Lupins stygge bart, eller den hengslete skalla varulven, men alt i alt er filmen så estetisk vakker at man bare kan drømme seg fullstendig bort i de ulike scenene. Det er faktisk ikke verdens undergang at historien beveger seg milevis unna det man kunne forventet av den i utgangspunktet så informative historien, for den fungerer utrolig bra som film. Bok er bok, film er film.

Og her må jeg bare legge ved en link til alle og enhver som har sett denne filmen. Av alle tekster på hele det store vide internettet er dette min absolutte favoritt, seriøst:
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban in Fifteen Minutes

Jeg har en tendens til å snakke meg litt bort når det gjelder Harry Potter, men dere får bare bære over med meg, i alle fall en ukes tid til.

Etter et besøk fra KART, hadde jeg dessuten et kreativt rush. Jeg tok endelig motet til meg, plukket opp penselen, og klæsjet avgårde på et lerret. Ingen vidløftige intrikate bilder, bare en enkel akryltolkning av en ferdig tegning, men den er ikke helt ferdig enda. Men uansett hvordan sluttresultatet blir, er jeg fornøyd, for dette var en enorm barriere for meg.

Utpå kvelden var jeg ute og syklet, og kjente at den der muren jeg blokkerte ut alt av inspirasjon med, raste ned stein for stein, og endelig, endelig, kunne jeg ønske ideene velkommen igjen. Når jeg blir inspirert, popper bildene opp i hodet mitt som kviser på en fjortis, haha, nei, snakker om dårlig sammenlikning. Som... regndråper i tordenvær? Sommerfregner på nesetippen? Gåsunger rundt påsketider? Herlighet... Poenget er - jeg kan tegne igjen!

Håper det varer.