Hvorfor/hvorfor ikke/ambivalens/skam og bitterhet til tusen + litt motivasjon?

Hvorfor vil jeg bli frisk fra min spiseforstyrrelse?

Det kan høres ut som det er et enkelt spørsmål, og ja, jeg har mange fornuftige svar å gi, men de er ikke nok. For utenforstående kan sikkert dette elsk/hat-forholdet være omtrent ubegripelig, og det er kanskje ikke logisk eller rasjonelt, men for dem som lever med det, er det realiteten.

Veien mot friskhet utløser en enorm ambivalens. Selvfølgelig er det ingenting jeg heller ønsker enn å fri meg fra spiseforstyrrelsens lenker, og jeg kan stadig vekk drømme om et problemfritt forhold til mat - som når man er bedt i bryllup og bare vil hjem og legge seg under dyna mens de andre spiser kake, eller når en hel ferie går i vasken fordi det blir for uvant, for uforutsigbart. I disse stundene kan jeg gråte en hel foss av bitre tårer, fortvilt over alt hun tar fra meg.

Det som kanskje er vanskeligere å forstå, er alt hun gir meg. Hun er en trygghet, en støttepillar i en verden jeg opplever som et sammensurium av kaotiske følelser og uhåndterlige situasjoner. Som en hånd å holde i. Hun hjelper meg med alt jeg synes er vanskelig. Hun roer meg når jeg er redd, trøster når jeg er trist, smerter når jeg er destruktiv. Hun gir meg pauser fra en stor og skummel verden jeg ikke orker å forholde meg til, hun lar meg ta avstand fra kroppen. Den stygge, ekle kroppen.

Selvfølgelig finnes det utallige gode grunner til å kjempe imot hendene hennes, som tross alt har innmari skarpe klør, og guts til å kvele hvis hun vil. Men det er vanskelig å finne dem som er gode nok. Det er klart det er verdt det, å få en hverdag hvor ikke hver minste lille tanke kretser rundt mat og kropp, å kunne spise og hygge seg med andre mennesker, å kunne makte det evige svelge-tygge-beholde uten at tilværelsen raser sammen, å ha energi til å komme seg opp og ut og bekjempe alle de andre smådjevlene, å kunne gå i butikken og prøve klær som ikke faller av eller henger på. Det er verdt det! Men er det nok?

Jeg har funnet min grunn. Jeg har endelig løst den lille koden til tankefloken som fikk meg til å innse hva som er viktig for meg.

Det jeg aller mest kunne tenke meg, er å være venn med kroppen min. Jeg har lyst til å stå opp om morgenen, sprette opp av senga, se meg i speilet og være glad i kroppen min. Ikke akseptere eller tolerere, jeg har lyst til å like kroppen min, faktisk like kroppen med alle skavanker og småfeil. Jeg vil ha en kropp som skal tilhøre meg, som skal føles som meg, uansett om jeg kan ta rundt lårene mine eller om magen henger ut over buksa. Jeg vil like den ikke for utseendet, men fordi den er meg, og ved å bli glad i en så stod del av meg selv, kan jeg kanskje bli litt gladere i den delen som ikke heter kropp også.

Tenk å kunne se på kroppen min som en forlengelse av sinnet, som en del av meg som må pleies og tas vare på. Tenk å vri hele dette kroppsprosjektet rundt, og heller gjøre det jeg kan for at kroppen min skal ha det bra. I stedet for å ødelegge den, kunne jeg brukt tiden på å pleie den, gi den næring og holde den friskest mulig. For jeg tror det går an, jeg tror det er et realistisk mål. Å vri hele prosessen totalt rundt, å snu hat til elsk, snu ødelegg til reparer, snu saboter til hjelp. Hjelpe kroppen å nå sitt potensiale, for den kan ha det så mye bedre enn nå! Hva galt har den egentlig gjort meg? Ingenting. Ergo, logisk sett, burde jeg unne den alt godt.

Men jeg gjør det ikke. Jeg straffer den, og synes ikke jeg fortjener noe som helst. Hvordan er det egentlig mulig, å fremdeles tenke det, etter alle disse romantiserende planene? Spiseforstyrrelsens lurerier strider imot hver form for logikk.

Du er ikke verdt noe.

Du fortjener ikke å ha det bra.

Du burde skamme deg.

Jo, jeg er verdt noe! Jo, jeg fortjener å ha det bra! Jeg bare håper med hele mitt hjerte at jeg snart kan begynne å tro på det. For jeg får det ikke helt til enda. Og jeg skammer meg.