Lise og Tuvis på "ferie"

God morn i stuggu. Neida. Joda. For få uker siden var jeg vanligvis oppe for lengst på denne tida (08:13 i skrivende stund), men i dag var øyelokkene temmelig tunge da jeg veltet meg ut av senga. Hvorfor jeg er oppe så fordømt tidlig? Jeg og Tuvis har sett avgårde de seks resterende familiemedlemmene stuet inn i en taxi på vei til Værnes. Det høres kanskje litt voldsomt ut med en familie på åtte, men den er en anelse utvidet. Det er rett og slett ikke til å komme utenom at det som en gang var to store og fire små har vokst opp og inkludert en stykk kjæreste og en hund. Man kan tross alt ikke regne familien Emilsen Klevstuen uten å telle Hege og Tuva!

Men tilbake til poenget da. Nå er det bare Tuva og Lise. Lise og Tuva i hele eneboligen, Lise og Tuva i Trondheim, Lise og Tuva i Norge. Riktig nok ikke helt enda hvis man skal være helt korrekt her, men de andre er i hvert fall på vei til det store utland!

Her skal vi kose oss mutters aleine i ei drøy uke, og sant og si er dette noe jeg har vært svært spent på. Ikke bare skal jeg ta meg av denne hunden, men jeg skal også ta meg av meg selv helt på egenhånd. For all del, jeg elsker å være alene i blant, jeg er den første til å uttrykke misnøye rundt bosituasjonen vår (forestill deg 7 stykker som prøver å lage seg frokost på et 6 kvm kjøkken med en hund løpende mellom bena), men det er jo ikke bare bare å være helt helt alene i over en uke. Dere skjønner det, at alle mine nærmeste venner også fant det for godt å reise bort den samme uka! Hele slekta og alle mine nærmeste venner er utilgjengelige. Ergo må jeg underholde meg selv, og for en med store tendenser til å falle inn i depresjoner, er det en viss risiko for at hele helga blir tilbragt i sofaen.

Men de siste dagene har huset naturlig nok vært temmelig kaotisk, med seks personer som styrer rundt og pakker og ordner til alle døgnets tider, mens jeg for det meste har sittet i min lille sofakrok og akket og uffet meg, og nå... det er så godt å være alene! Det som kunne blitt skremmende og ulidelig ensomt har i løpet av den siste uka blitt noe jeg har gledet meg enormt til.

Jeg har heldigvis tatt opp litt av kontakten med gamle skolevenner og bekjente, mast meg til å treffe mennesker jeg aldri treffer, men som jeg gjerne vil treffe, og jeg har lagt alt til rette for at dette skal bli en ferie for meg også.

På kjøkkenet har jeg tatt frem kjøkkenmaskinen og har i alle fall et par ting klare som skal bakes og fryses, i stua er det allerede tatt frem staffeli og malesaker i tilfelle jeg skulle få lyst til og tørre å prøve meg (det sitter innmari langt inne, men det gir meg i alle fall en god følelse å ha det der, det lager liksom en kreativ atmosfære), og i dag tenker jeg å rigge opp et lite treningshjørne med yogamatte og vekter. Dessuten har jeg tenkt meg ut filmer å se, Johannes sin data med TV-serier kan nås fra min, Simon sin er koblet til TV'en i kjelleren, og for ikke å snakke om alle DVD'ene med TV-serier jeg ennå ikke har fått sett. Dette kan jo ikke bli annet enn bra!

I et øyeblikks galskap fantaserte jeg om 7 bøker og 7 filmer på 7 dager, som den beste Deathly Hallows-oppvarmingen noensinne, men når jeg fikk tenkt meg om... Kanskje litt urealistisk? Man kan jo drømme! Litt Harry Potter skal det nok bli, kanskje ikke 7 bøker, men 7 filmer, det kan du banne på.