Om å vanne frøene selv og å være interessant

Når det går så lang tid som dette mellom innleggene, er det enten fordi jeg ikke orker å skrive, eller fordi jeg har mye å skrive. Nå er det sistnevnte! Når det begynner å spire og gro noen ideer inni hodet mitt blir det merkelig nok veldig vanskelig å sette penn til papir, eller i dette tilfellet fingre til tastatur. Det er nok den evinnelige prestasjonsangsten som banker på. Straks jeg begynner å tenke ut ting å skrive om, tema å berøre, blir jeg innmari redd for å "sløse bort" ideen på dårlige innlegg, så jeg venter og venter, holder igjen til det engang skal komme et tidspunkt hvor jeg føler meg kreativ og inspirert nok til å skrive et ordentlig godt innlegg. Men det skjer jo bare en halv gang hver blå måne.

Saken er jo den, at hvis jeg bare setter meg ned og hamrer løs, så blir det jo alltids ett eller annet. Bare se her, allerede ett og et halvt avsnitt om å ikke få til å skrive, et tema jeg allerede har berørt til det kjedsommelige her på bloggen. Når jeg først kommer i gang, kommer jo ordene som perler på et spindelvev.

Problemet er nok snarere det å innstille dette akk så kompliserte hodet på å skrive en tekst som kanskje ikke holder mål etter Lise-standarder, men som jeg likevel skal akseptere nok til å legge ut for offentligheten. Det burde ikke være så vanskelig, ettersom dette er en personlig blogg, hvor dem som har lyst til å lese leser, og enhver som ikke finner innlegget mitt interessant enkelt og greit kan klikke seg videre.

Men jeg vil så gjerne være interessant. Jeg vil ikke være enkel og dum, jeg vil være supermenneske, et komplisert og mystisk vesen som alle gjerne vil komme under huden på. Ikke en helt vanlig ungdomsvoksen som skriver "kommer" to ganger i samme setning, dropper aksenten på "ideer" eller bruker uttrykket "tema å berøre" flere ganger. Jeg skal liksom være for god for sånt, jeg.

Mulig jeg har nevnt dette før, men en ting det alltid frustrerer meg voldsomt at alle misforstår, er en slags grunnholdning jeg har: De fleste tror at sosial angst utelukkende handler om å være redd for hva folk tenker, på den måten at man er redd for å bli tenkt stygt om, og redd for å stikke seg ut. Jada, jeg kan også ha mine øyeblikk, men min leveregel lyder som følger:

Jeg er ikke redd for å skille meg ut, jeg er redd for å ikke gjøre det.