mandag 22. august 2011

Bring it!

Da er det kanskje på tide å fortelle. Det har vært litt stille fra min front i det siste, og det med god grunn.

Dere som kjenner meg, enten i virkeligheten eller på nett, som har meg på facebook for eksempel, vet nok hva dette dreier seg om. Kanskje har dere til og med stusset over mangelen på temaet her i bloggen.

Det har seg nemlig sånn at jeg for ganske lenge siden ble søkt inn på en behandling for spiseforstyrrelser. I løpet av juni var jeg på to møter på posten, og hadde i grunnen all god grunn til å dele denne nyheten på bloggen. Men likevel, gjorde jeg det visst ikke. Hvorfor? Jeg tror nok det rett og slett bare var at det å skrive det gjorde det alt for sant.

Løftet om hjelp og konkrete planer gjorde underverker for sommeren min. Jeg følte jeg kunne ta litt mer ferie, som alle andre, og dette er i stor grad det som gjorde sommeren så vellykket, men likevel delte jeg det ikke med dere. Fordi jeg var fremdeles usikker. Jeg følte et enormt press for å takke ja, så en liten del av meg var helt sikker på at jeg skulle dra, men spiseforstyrrelsen vil jo ikke. Alle som har erfaring med spiseforstyrrelser kjenner til den voldsomme ambivalensen. Ta den fra meg/la meg ha den. Gi meg kontrollen/ta fra meg kontrollen. Det er en evig diskusjon.

Etter hvert som sommeren gikk, begynte heldigvis motivasjonen å komme til meg sakte, men sikkert. Jeg kom meg ut av en lammende depresjon, og kunne kjenne på livet igjen. Og med tiden begynte jeg å venne meg til tanken på å skulle godta at andre skal bestemme hva og når jeg skal spise, hva jeg får lov til, og ikke minst vektoppgangen... For min største frykt lå i dette: Når jeg ser frisk ut, tror alle at jeg er frisk.

Det er overhodet ikke en ubegrunnet frykt, for jeg har vært der. Jeg har sett uforskammet frisk ut, og samtidig hatt det så vondt inni meg at jeg ikke visste min arme råd. Og jeg fikk høre det hele tiden. Dere aner ikke hvor vondt det er. Å fortelle meg at jeg ser godt ut på utsiden når sjelen vrenger seg i smerte, er som et spark i magen.

Tenk om du lå feberhet med lungebetennelse og brystsmerter, men likevel våknet en dag og så helt uforskammet frisk ut. Tenk å da få høre fra et titallsmennesker: "nei, så godt å se at du er bedre, kom nå stikker vi på fjelltur!" Det kan nesten ikke måle seg med skammen over å forklare at du ikke har krefter til å reise deg opp av senga som følge av psykiske lidelser, men det er like fullt vanskelig. Det finnes så mange sykdommer man ikke kan se. I alle fall spør hvordan det går hvis du virkelig vil vite, har du aldri hørt at man ikke skal skue hunden på hårene?

Vel, nok om det, og videre med min lille fortelling.

Vi nådde august. Og den nye måneden ar nådeløs. Den ribbet meg av livsglede, tok fra meg kamplysten, motivasjonen og viljen til å kjempe. Nok en gang havnet jeg i depresjonens daler.

Det finnes så mange som skriver om depresjon, men det kan ikke fullt ut forstås av en som ikke har vært der selv. Og ingen kan se det mørke hullet i meg gjennom dataskjermens korte setninger om Pottermore og fine sanger. Selv finner jeg heller ikke ordene til å formidle, når dagene tilbringes horisontalt, når jeg gråter fordi genseren er så flekkete at den må byttes ut. Når mine nærmeste ikke lenger tør å pushe meg til å gå i dusjen, eller bli med ut et sted.

Så ligger man der da. Dagesvis i strekk, med gløden tappende ut av seg, liter for liter. (For et menneske kan romme så mye glød av det fyller badebasseng fra en ende til annen.)

Jeg fikk dato og klokkeslett. 23. august, klokken ti. Fremdeles kviet jeg meg for å blogge det, enda det nærmet seg med stormskritt. Og det var jo en god nyhet, var det ikke?

Jeg visste ikke lenger. Jeg kunne knapt bry meg mindre. Etter hvert gikk det over. Jeg begynte så smått å bry meg: Jeg skulle nemlig ikke sette mine ben innenfor døra på post 4 i noen som helst nær fremtid.

En stund var mye usikkert. Jeg fortsatte å dale nedover, mens jeg i samråd med behandler konkluderte at dette er ikke tiden for å ta fatt på kampen mot spiseforstyrrelsen, akkurat nå går det ikke. Etter hvert prøvde vi å legge opp alternative strategier. Akuttinnleggelse i forkant, utsettelser, samarbeid, vi skulle ordne dette på et vis.

Endelig følte jeg at jeg ble hørt. Det skulle ordnes, det måtte det. Jeg kom ikke til å bli sittende hjemme med et minkende hjerte, jeg kom til å få hjelp.

Denne erkjennelsen virket som magi på meg. Jeg var ikke lenger alene mot det store mørket. Og med flere krigere i ryggen, kunne også jeg heve sverdet!

Det første jeg sa til meg selv var at her kan jeg ikke sitte lenger. Jeg må vekk og bort selv om jeg ikke orker. Så vet du hva jeg gjorde? Jeg tok selv initiativ til å stikke! Å dra dit humla suser, kan man kalle det.

Jeg er så heldig at jeg er velsignet med verdens beste pappa, som er lett å få med på hva enn det skal være, noe jeg nesten glemte et øyeblikk, og ikke visste helt om vi fantaserte på alvor eller spør. Heldigvis var det alvor, og neste morgen pakket vi bilen og kjørte avgårde.

Vi kjørte på svenske veier, svinset inn på polet ett minutt før stengetid, og hele verden var på vår side denne lørdags formiddagen. Kanskje bortsett fra renget, men det gjorde ikke så mye.

I Østersund leide vi oss en campinghytte, hvor vi spilte brettspill, "grillet" inne, leste tegneserier og pløyde oss gjennom side på side i en quizbok.

Etter en god natts søvn, pakket vi sammen, satte oss i bilen og kjørte tilbake til Norge med orkester, henholdsvis Kaizers og Bo Kaspers, som soundtrack.

Og vet dere hva? I løpet av det drøye døgnet kom jeg til live igjen. Nå lever jeg.

Det er 22. august og jeg pakker kofferten. For i morgen skal jeg legges inn på Østmarkas spesialpost 4, og gjennomgå en tremåneders behandling for spiseforstyrrelser.

er jeg klar.

14 kommentarer:

Lileana sa...

Masse lykke til :)

Dette greier du! :)

DandelionGirl (LøvetannJenta) sa...

Lykke til og stå på :)

Sandra sa...

YOU CAN DO IT! Og jeg sitter på sidelinja og heier på deg, og når ting blir tøft, har jeg en skulder du kan gråte på. Masse lykke til i morgen!

Eirin sa...

Jeg heier på deg. Lise!! :D

M sa...

Lykke til! <3

Ann Cecilie sa...

Lykke til fine Lise! <3

~Frida~ *Mytruth* sa...

jeg har tårer i øynene. Du skal klare dette kjære venn!
Du kommer til å klare det! Jeg har sånn tro på deg. du skal bli fri og frisk.
Kjemp med nebb og klør, dette skal gå bra.
jeg heier på deg i kampen din og ønsker det lykke til i morgen. <3
stor klem

laipai sa...

Masse lykke til Lise,du har gjort et klokt valg. Det er vanskelig,men det må jo bare bli bra,eller hur? You go girl!

<3

Caroline sa...

Lykke til Lise, dette klarer du. Og går det ikke på første forsøk så tar du tiden til hjelp og prøver igjen. Jeg heier på deg!

Hilde sa...

Lykke til! :)
Jeg heier på deg, Lise. Sender klemmer og godønsker!

Line sa...

Jeg er her å skal ta imot deg med åpne armer <3 Dette skal du greie, ja det er tøft, men du er ikke alene <3

ThisISmeThen sa...

Masse, masse lykke til. Et vanskelig valg... Det skjønner jeg, men O så klokt! <3 <3

Caroline sa...

Masse lykke til, Jeg sitter her ved pc'n og heier på deg <3
YOU CAN DO IT :D <33

liseliten.com sa...

Masse lykke til, Lise!