fredag 5. august 2011

Jenta du møtte i byen eller et annet sted

Hun våkner skjelvende enda hun sovnet med klærne på. Rommet er mørkt og puta er våt. Gråt hun seg i søvn igjen? For trøtt til å stå opp, drar hun av seg dongeribuksa og pakker dyna tettere rundt seg.

I drømme kjemper hun en fånyttes kamp mot tyngekraften, bena er som ambolter og kofferten hun prøver å slepe med seg er så tung at hun ikke kan rikke den. Uten noen forklarlig grunn innhentes hun av en panikkfølelse, hun skriker etter hjelp og hiver etter pusten, men kommer seg ikke av flekken.

Neste gang hun våkner er det heldigvis morgen, men hun kjenner seg ikke uthvilt. Angsten som overmannet henne i drømme ligger ennå som en hard masse i magen. Og skyen. Den tunge, mørke skyen som alltid er der når hun våkner. Det eneste hun vil er å sove igjen, selv om hun er lys våken.
Kroppen kjennes seig og gir henne en fornemmelse av lammende følelsen i drømmen; den er for tung til å løfte.

Det tar henne i overkant av en time å hente fram viljestyrken til å sette seg opp i sengen, før hun omsider reiser seg og tusler ut på badet. Hun møtes av det samme gamle bildet, det hun aldri kommer seg bort ifra. Ei mørkhåret jente reflektert i et støvete glasspeil. Hun minnes på alle de latterlige forslagene om å snakke til sitt eget speilbilde om morgenen, og fnyser. Som om den lille utblåstningen av luft satte i gang en helt annen følelsesmekanisme, begynner hun tvert å gråte. Uten å helt vite hvorfor. Var det synet av henne selv? Eller var det bare tanken på å se seg ferdig, og ta fatt på enda en ny dag?

Hun kommer seg ikke ut av huset før langt utpå ettermiddagen. Formiddagen har forsvunnet i et virrvarr av følelser, halvhjertede forsøk på å få klistret på en anstendig væremåte, et upåklagelig ytre. Første lag med sminke ble grått bort, andre lag ble fjernet i en hjerteskjærende fortvilelse, bare fordi de ikke ble "bra nok". Ingenting i klesskapet hennes så ut til å passe, det meste fikk henne til å se lubben ut, og da hun til slutt fikk på seg en blomstrete kjole, føltes det så innmari feil. Men hun biter det i seg. 17:45 knyter hun på seg de høyhælte skolettene, før hun snur i døra. Det er som om selve lufta tar kveletak på henne, og på et eneste utpust er all energi som forsvunnet.

"Rekker ikke bussen, bli en halvtime for sen", taster hun raskt inn på mobilen med øvede fingre. Det sviende nederlaget legger seg over skuldrene hennes, men hun kapitulerer ikke enda. Hun venter.

Den neste halvtimen går uten at hun vet helt hvordan, har hun bare sittet der?

Vel fremme i sentrum møter hun noen, det er ikke så nøye hvem, og hun koser seg, men er raskt ute med å si fra om at hun ikke kan bli så lenge, hun må "rekke en buss". De trasker rundt i byen en stund, kanskje setter de seg på en café, eller så shopper de et par-tre svært unødvendige ting og blir litt gladere enn før.

"Så godt å se at du er blitt mye bedre!", sier en av de andre, og hun vet ikke helt hva hun skal si, men smilet er godt øvd inn, så hun bare smiler, før hun må rekke den der bussen. "Hadebra, det var kjempekoselig å møte dere igjen!"

11 kommentarer:

Ingeborg sa...

Hørtes kjent ut...

Klem...<3

Maria sa...

"og hun koser seg" - Her ligger seieren <3

john sa...

<3!!!!!!!!

tuven sa...

Godt skrevet.. Føler smerten.

Klem til deg<3

ThisISmeThen sa...

Enig med Tuva - veldig godt skrevet! Jeg føler det <3

Ann Cecilie sa...

<3

laipai sa...

<3 <3

Line sa...

Enig med de andre, veldig bra skrevet Lise. Kjenner meg så igjen, like før jeg ble innlagt..
<3

Siri sa...

Utrolig bra skrevet. Lett å kjenne seg igjen!! <3<3

Lise sa...

Tusen takk, alle sammen <3

Sandra sa...

Kjenner meg sånn igjen! Fantastisk bra skrevet! Veldig gripende..