Slag for slag i perspektiv

Jeg er fremdeles litt forvirret. Det begynner å synke inn, men det er fryktelig vanskelig å forstå.

Min tankegang er innmari preget av et svarthvitt-syn. Dette er det sikkert mange som kjenner seg igjen i, og jeg har også vært veldig klar over at jeg har disse tendensene. Men det er først nå jeg virkelig har fått erfare hvor inngrodd det er, og hvor svart det blir når mørket senker seg over denne berømmelige tankefloraen.

Helgen har vært veldig vanskelig. Det er ikke så nøye å gå inn på det, men det har vært enormt mange utfordringer, hvorav en god del av dem har blitt taklet på uhensiktsmessig måte. Min umiddelbare reaksjon var som vanlig et enormt innovervendt raseri. Jeg kjente tydelig den negative sirkelen jeg rodde meg inn i, og slet med å bryte ut av de negative handlingsmønstrene. Alt jeg gjorde ble feil, og innsatsen min virket så liten at den like gjerne kunne vært ikke-eksisterende.

I etterkant fikk jeg høre litt om hvordan de som stod utenfor opplevde akkurat de samme hendelsene. Jeg opplevde å få skryt for situasjoner jeg tvers gjennom hatet meg selv for. Dette føltes svært merkelig for meg. Hvordan kunne det være at noen fant noe positivt bortgjemt i den mørke skyen av en tragedie?

Det fikk meg til å tenke på et eksempel som er veldig relevant akkurat nå. Det finnes så mange måter å se en og samme situasjon på, man må bare bestemme seg hvor hvordan man vil ta det. Vi kan for eksempel se for oss dette scenarioet: Jeg får servert en tallerken med to brødskiver og tilhørende pålegg. Jeg spiser hver smule av den ene, men lar den andre ligge igjen.

Hvordan var innsatsen min? Sannheten er at det handler bare om øyet som ser. For man kan tenke at for denne spiseforstyrrede jenta var dette en enorm utfordring, og se på hvor utrolig bra det var at hun spiste hele den brødskiva selv om hun syntes det var kjempevanskelig!

Man kan jo også tenke at hun spiste halve, så det var jo halvveis bra. Klapp på skulderen, men ingen jubel for å si det sånn. Eller så kan man jo tenke at de to skivene veier opp for hverandre. En spist, og en ikke spist, en minus en, og ingen stor hverken bragd eller fiasko.

Den siste metoden man kan velge, er min metode. Å feste all oppmerksomhet mot den siste brødskiva som ligger og formelig eser utover tallerkenen, og erkjenne at man har mislyktes.

Men jeg begynner å lære.

Man kan gå seirende ut av en krig uten å ha vunnet alle slagene!