Om en tung og ekkel søndagsmorgen

Det flimrer fremdeles av ekle bilder oppi hodet mitt mens jeg gradvis forstår hvor og ikke minst når jeg er. Klærne er som klistret til kroppen min, og i det jeg drar knærne inntil meg kjenner jeg svettedråper renne nedover leggene. Samtidig er jeg så iskald at jeg orker ikke tanken på å få av meg nattøyet, eller ut av det fuktige sengetøyet. Som et ledd i en temmelig selvdestruktiv natur tviholder jeg på drømmene, og teller fire forskjellige mareritt på én natt. Jeg ser på klokka og konstaterer at jeg nok en gang har sovet en hel natt. Med andre ord kan jeg godt stå opp. Men jeg gjør det ikke. For hvorfor skal jeg?

Bare en liten hårglede

(Ååå, blogger vil ikke samarbeide, så i dag blir det et innlegg uten avsnitt. Enjoy.) I dag dusjet jeg for første gang på litt for lenge. Jeg er ikke uhygienisk altså, kroppen får seg stadig vekk en grundig skrubb ettersom senga stadig vekk blir forvandlet til en flod av svette i løpet av nattetimene... Men det er dette håret da. Sandra blogget nettopp litt om dette, hvor utfordrende hverdagen kan være. For meg, som må tvinge meg selv til å dra tannkosten frem og tilbake over tennene, som kan ta til tårene av en liten oppgave som å gå med søpla, så kan små ting som dette gi meg en god mestringsfølelse. Håret er endelig vasket, og ikke nok med det, i dag dro jeg også frem hårføneren. Jeg husker ikke sist jeg så håret mitt i denne tilstanden, så det var en gledelig overraskelse å se hvor greit det kan se ut, og hvor langt det har blitt. Håret mitt har, som mange vet, tendenser til schizofreni, så det er alltid spennende å se hvordan det vil komme til å oppføre seg, og i dag krøllet det seg i en snei. Det ga meg et aldri så lite fnisete smil om munnen. For nå.

Inspirasjonsfrustrasjon

De siste dagene har jeg kjent mye på inspirasjon. Det er en vidunderlig og nesten uutholdelig følelse. Jeg kan ligge i evigheter i sofakroken og formulere potensielle blogginnlegg og andre tekster, eller se for meg nye bilder og finurlige prosjekter. Men straks jeg overhodet tenker tanken om å sette ideene ut i live, er de borte på et blunk. Bare jeg vurderer å løfte på kroppen for å hente penn og papir er alle tanker som blåst vekk, jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noe på hjertet i det hele tatt.

Nå for tiden er det som om jeg alltid har det. Det er så mye jeg skulle skrevet, ikke nødvendigvis for å formidle, men for å feste tanker til papir. Jeg vet det gjør godt for et kaotisk lite hode.

Når det er sagt, er dette likevel et godt tegn. Smaken av inspirasjon er sjelden i et noe utsultet sjeleliv, men nå finnes den i alle fall! Jeg kan bare håpe at den blir, og at jeg kan løfte hodet de siste centimetrene over vannet og gripe fatt i tastatur eller pensel. Jeg håper det kommer.

Vanligvis foretrekker jeg å ikke være så konkret i det man kan kalle sykdomsbildet, men jeg ville nevne likevel at jeg for en god stund siden knasket mine første lykkepiller. Skeptiker som jeg er, hadde jeg vanskelig for å forestille meg at disse små runde miraklene skulle ha noen som helst effekt på min dystre sinnsstemning. Men jeg tror jeg tok feil. Heldigvis. Nå føler jeg meg temmelig sikker på at denne lille morgenhandlingen har løftet meg litt opp av det verste dypet. Jeg kjenner fortsatt mye på de samme tingene, men ikke like intenst.

Likevel har jeg innmari mye angst. Den velkjente klumpen i magen er der døgnet rundt, nettene er preget av svettetokter og mareritt, hverdagens utfordringer er stadige milepæler, men jeg holder stand. For det svulmende mørket som alltid ligger som en ball inni meg holder seg i brystet og i magen, det sprer seg ikke lenger ut i fingertuppene og lammer meg. Det er ikke sånn at jeg plutselig ser lyset i tunnelen, men mørket er ikke lenger så altoppslukende og skremmende. Det bare... er der.

På leting

De siste dagene har jeg brukt på lete. Jeg leter etter hun du kjente en gang. Jenta i blomstrete strømpebukser og flagrende sommerkjoler, hun som hadde ny hårfarge hver gang du så henne. Et sted inni meg finnes hun enda, den lille biten av meg som er Lise, Lise som kunne beskrives som sprudlende, blid og fantasifull. Jeg vet at hun er der, for jeg kjenner henne noen ganger. Fra tid til annen kan jeg merke den lille personen der inne som fantaserer om å ta toget til hvor som helst og sove under stjernene, hun som hviner i ekstase av et sett med fargepenner, hun som var kjent for å ta vare på barnet i seg, og for å kunne glede seg over små ting.

Det startet som et lite prosjekt om å kle meg som folk igjen. Ganske fort handlet det mer om å kle seg som meg. Jeg har alltid hatt et stort forbruk av joggeklær, men kanskje ikke hver dag, hele tiden. Lise går aller helst i tights og store skjorter, tunika og lange strømper, blomster i håret, kortbukser og belte i midja. Det tjener ikke til noe godt å gjemme seg inni de grå joggebuksene, den tykke boblejakka. Det er på tide å ta fram den røde trenchcoat'en, den mørkeblå kåpa. Nå skal jeg hente fram Lise igjen.

Om å ikke finne plassen sin

Hvor ble den av? Den brennende gløden, den lille motivasjonen, håpet, troen, motet til å kjempe? Jeg kjemper. Det er klart jeg gjør. Hver morgen, selv om jeg våkner med hamrende hjerte i en dam av kaldsvette, og helst vil ligge der resten av evigheten, kommer jeg meg opp. Selv om sollyset er som en hånlatter midt i fleisen, kommer jeg meg ut. Jeg har til og med, etter en liten tåreflom, kledd meg i blomstrete vårklær og beveget meg ut blant folk. Men med blikket i bakken. Med tankene vendt innover og skuldrene opp til ørene.

Jeg hører ikke hjemme her. Det er som om jeg er passasjer i noen andres liv mens mitt eget står på vent. Eller nei. Det renner som sand mellom fingrene mine, jeg har glemt hvordan jeg skal leve det. I stedet står jeg fastfrosset i en hvileløs tilstand hvor tiden er en annen, ingenting går framover, men heller ikke bakover, jeg står bare og venter.

Til min Sandra

Én ting gjorde dette oppholdet på Østmarka bedre enn noen gang. Én person gjorde så uendelig mye større forskjell enn jeg tror hun kan forstå selv. Ett nærvær var denne gangen kanskje viktigere enn støttende personale og god behandler, for det hadde jeg også, men jeg fikk noe annet som ga meg en livsgnist: en venn.

En dag skrev hun dette til meg. Jeg kjenner klumpen i halsen hver gang jeg leser det. I disse små ordene ligger et så sterkt vennskap og tryggheten vi kjenner i hverandre!

Hele innleggelsen delte jeg rom med Sandra. Jeg kunne ikke vært mer heldig.

Nå er jeg hjemme, og jeg savner henne, jeg savner å ligge i korridoren på A4 i hysteriske latteranfall, jeg savner å være så hyper at jeg hopper inne på soverommet, jeg savner å planlegge morsomme rampestreker, jeg savner jenta som ser når jeg trenger en klem. Jeg savner jenta som inspirerer meg! Derfor skrev jeg disse små, svært spontane ordene i dag:

Å, hvordan skal dette gå,

nå savner jeg min Sandra så,

og ligger her og tenker på

at hun skulle vært her nå!

Det er jo noe i dette at når man har opplevd noe vanskelig sammen, knytter man veldig sterke bånd. Uansett hva fremtiden bringer, kommer jeg alltid til å lengte til tryggheten i fotenden på Sandra sin seng.

Sjelevenner.

Hjem, kjære hjem?

Okei da, så er det vel på tide å gi lyd fra seg igjen. Nå høres det kanskje ut som om det er et ork å blogge, men vet du hva, akkurat nå er det det. Likevel vet jeg at når jeg kommer i gang, er dette noe jeg har glede av, noe som hjelper meg i min hverdag, og som noen ytterst få faktisk setter pris på også! Så her er jeg. Hjemme igjen. Hvordan har jeg det nå? Jeg vet ikke helt. Det er alltid en omstilling å komme hjem etter å ha vært et sånt sted. Denne gangen var jeg faktisk klar for å reise hjem. Jeg følte at jeg hadde fått noe utav oppholdet, og blitt mye bedre i løpet av tiden jeg var der, til tross for en liten ekstra-nedtur. Men nå? Når man reiser hjem på opptur, skal den ikke fortsette? Vi får se. Noe av det første pappaen min sa da han hentet meg på fredag, var at jeg så helt annerledes ut nå. Og det er jo bra, tror jeg. Flink som jeg prøver å være til å dokumentere, får dere faktisk se Lise-som-kaver-i-gjørma, kontra Lise foran PC-skjermen i dag. Nå er det en viss standardforskjell på kameraene, men til en viss grad kan man kanskje se psykisk lidelse også. Til en viss grad.

En (fødsels)dag

Det er søndag 13. mars, og jeg, Lise har fødselsdag. Jeg, som vanligvis elsker bursdager, ville helst stikke hodet under dyna og late som jeg ikke fantes, men det gjorde jeg heldigvis ikke. Feiring har jeg takket nei til, men en tekopp på pensjonistcafé fra et annet århundre og en uventet blomsterbukett har gjort dagen min bedre enn forventet.

Selvfølgelig er det også koselig med alle gratulasjonene som tikker inn, men det er sårt også. Alle disse "vennene" som ønsker meg en strålende dag selv vi ikke har møttes på år. Hipp hurra for facebook. Men så er det heldigvis disse fine sjelene innimellom, som bare ønsker at jeg får smilt litt i dag, og at dagen blir så fin som den kan bli. Det varmer.

Som dere forstod, er jeg på Østmarka. Det er både trygt og skummelt og helt ekstremt utfordrende på samme tid. Jeg blir pushet til å ta tak i så utrolig mange ting, og i blant blir jeg fullstendig overmannet av tanken på å noensinne skulle komme seg ut av dette mørke hullet, men jeg fortsetter å kjempe, dag for dag, minutt for minutt. Så får vi bare håpe det går framover til slutt!

Takk for alle gode ord.

Ø A4

Innlagt igjen.

Om skall og sorte hull

Jeg har ikke så voldsomt skrivesperre lenger. Det er i hvert fall ikke noe problem å tenke ut ting å skrive om, formulere setninger eller finne ordene. For litt siden skrev jeg et innlegg som begynte slik:

"Kommer ikke skrivelysten tilbake av seg selv, skal jeg faen meg ta den tilbake. Hvis ikke ordene kommer av seg selv, får jeg vel hente dem da."

Det er kanskje litt det det står på. Ork, lyst og konsentrasjon til å hente alle disse ordene. De er jo der, de ligger og ruller bak pannelappen klare til å sprette fram bare de får en liten dytt. Men jeg orker ikke dytte.

Også er det denne selvkritikeren da. Perfeksjonisten med den lysende pekefingeren som ikke lar meg vise fram noen sider ved meg selv, for hvordan kan jeg finne på å tro at noen skal ha interesse av å lese om meg? Jeg burde jo skamme meg over å overhodet være meg, jeg kan jo ikke utsette andre for det i tillegg. Jada, det er banalt og irrasjonelt, men det er meg da. Til tider banal og irrasjonell.

Men så har vi det punktet som holder meg mest igjen. Jeg streber etter å ha en blogg som kan være et lite vindu til min virkelighet. Ikke blottlegging av hele sjela mi, og ikke skuespill, bare et vindu, et blikk inn Liseland, min kaotiske stormfulle verden. Det er bare det at det stormer så fælt for tiden. Jeg vet jeg bruker denne værlignelsen veldig ofte, men den er så passende. Det stormer, og jeg står litt ustødig akkurat nå.

Når det blir litt kaotisk på innsiden, strever jeg fælt med å forholde meg til alt utenfor. Avtaler går i vasken, meldinger, mailer, oppgaver går rett i glemmeboksen, konsentrasjonen svikter, humøret kastes opp og ned i hytt og pine. Jeg løser det med å gå inn i skallet mitt. Det evinnelige skallet som er så vanskelig å se, eller kanskje man ser det, men det er håpløst å vite hva som er inni det. Det er mitt skjold, min beskyttelse, fordi jeg ikke takler så mye av gangen. Tankene og følelsene får storme rundt inni bobla mi, og jeg lar ikke resten av verden ta del i det. Derfor er det litt vanskelig å skulle skrive noe å dele, fordi alt jeg skriver ender opp i ytterpunktene av mitt følelsesregister, og speiler kun en brøkdel av virkeligheten, som få eller ingen får ta del i i det hele tatt! Da tenker jeg spesielt på de jeg omgås med til hverdags. Hvordan jeg kan være til tider småhyper og tilsynelatende sprudlende og glad, mens jeg i realiteten holder så hardt jeg kan rundt det sorte hullet inni meg, bruker mine krefter på å ikke la det vokse seg større.

For det er der. Hele tiden.