Sen kveld

Det er noe med sene kvelder. Jeg forstår meg sånn sett også på morgenfugler som liker å stå opp for seg selv gjerne før soloppgang. Det er en slags ro man får av å vite at alle andre sover. Så godt det er å sitte for seg selv og føle at nå kan du egentlig gjøre hva du vil. Noe du selvsagt ikke kan, for det er sent på kveld og du vil nødig vekke alle de som sover. Men du vet at de ligger der helt stille i en annen verden, mens du sitter enda her helt alene og kjenner at du får lov til å tenke og føle akkurat det du vil. Det er en slags frihet i denne stillheten hvor du kan være alene med deg selv, og likevel er det en tomhet. Den er befriende, men skremmende til samme tid. Plutselig har du liksom ansvaret for å fylle tomheten med noe, du alene, det kan være en tankestrøm eller et penselstrøk, du må bare finne noe helt selv. Jeg gjør dette.