Tunet mitt

Det er litt synd å ikke lenger få kommentarer på bloggene, synes jeg. Men sånn er det vel når jeg slutter å kommentere selv, og ikke minst slutter å blogge særlig ofte. Men vit at jeg fortsatt setter pris på de jeg får!
Jeg må nok snakke litt mer om dette tunet mitt. Det er ganske krevende å leve i et sånt lite lukket miljø. Miljøet på folkehøgskoler er jo noe ganske særegent, man blir jo en del av et veldig lite samfunn og må konstant forholde seg til hverandre. Og kanskje tenker du at det må da være lettere å forholde seg til 130 personer enn til en hel anmass med folk man ellers ville omgitt seg med i dagliglivet. Men da tar du veldig feil. Og siden jeg allerede skriver det på denne måten har du jo sikkert skjønt det også. For disse 130 personene er du nemlig nødt til å ta hensyn til døgnet rundt, alle disse er en del av fellesskapet på lik linje med seg selv. Det finnes ingen lukkede grupper i et sånt lite samfunn, her må man rett og slett tilpasse seg til alles meninger og synsinger, du har ikke lenger den lille trygge vennegjengen som ikke har så mye å gjøre med de fremmede rundt deg.
Såklart kan dette også være noe fantastisk herlig. Det blir jo som en veldig stor vennegjeng bare at ikke alle kjenner hverandre like godt. Men det er et ganske komplekst nettverk og du må akte hver eneste bevegelse du gjør. Anarki varer ikke.