Om et stormfullt enkeltliv og ikke minst vakre lesere

Jeg ville så gjerne skrive et ordentlig godt innlegg før jeg dro, jeg ville skrive litt om hvordan jeg har det, og mest av alt ville jeg uttrykke takknemlighet til hver eneste en av leserne mine. Men så visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne og hvordan jeg skulle formulere meg, så jeg skriver dette i stedet. Usammenhengende og lite gjennomtenkt, men i alle fall et innlegg.

Da jeg åpnet bloggen igjen hadde jeg reflektert og tenkt veldig lenge over hvordan jeg skulle forholde meg til bloggingen, hvordan jeg skulle presentere meg selv, hva jeg skulle fokusere på, hvor mye eller lite jeg skulle dele av meg selv. Til syvende og sist kom jeg alltid fram til dette: Jeg vil være ærlig. Jeg er så lei av dobbeltlivet, jeg er lei av å møte mennesker på gata og samle så mye krefter for å få frem et sprudlende hei og den soleklare løgnen om at "det går kjempefint!" For så å bli så tappet at resten av dagen blir tilbrakt i sofakroken med sure miner og tilbaketrekning.

Jeg heter Lise, og jeg har det ikke så bra. Innimellom ler og smiler jeg, noen ganger fordi jeg har det fint, og noen ganger fordi jeg føler jeg må. Andre ganger gråter jeg, kjefter jeg, eller bare kobler jeg ut hele verden fordi jeg er sint eller lei meg, eller bare fordi jeg er sliten. Sliten av å holde meg på bena i en rasende storm, sliten av å holde hodet oppe under uværsskyer, sliten av å være meg.

Derfor var det en utrolig lettelse å endelig få bloggen i gang, og bli møtt av så mange gode mennesker. Etter at jeg åpnet bloggen igjen har jeg fått så mange støttende ord og henvendelser fra gamle venner, nye bekjentskaper, familie... Responsen har vært øredøvende god, og over all forventning. Når man tar det steget og presenterer seg som den man er, er man alltid redd for reaksjonen. Jeg var forberedt på redsel, skepsis og irritasjon. Jeg var redd ingen kom til å lese, jeg var redd ingen ville bry seg. Selvfølgelig håpet jeg at det skulle komme noe godt utav dette, men jeg har godt forberedt på alternativet.

Det jeg vil fram til er at jeg er ubeskrivelig takknemlig for responsen jeg har fått! Hver eneste bokstav i kommentarfeltet, alle gode ord på mail og facebook, det betyr så mye. Bare å vite at man tar en ørliten del i et annet menneskes liv gjør så utrolig godt.

Takk for at dere leser. Takk for at dere ser meg. Takk for at dere er der.

Paperblanks og glitterlim

Dere er så snille, alle sammen! Tusen takk for metervis og lag på lag med tips. Nå har jeg pakket en hel bag og gruer meg allerede til de skal gå gjennom bagasjen min og det ved første øyekast ser ut som at jeg har med meg en halv bag med bøker.

Dette er hva jeg endte opp med, og anbefaler alle andre som kommer i en lignende situasjon, eller som bare er strandet på hytta ei helg:
- Notatbøker (En kjempefin helt ny notatbok til hva som helst, en fyll-ut-dagbok, en tankedagbok)
- Tegnesaker (Sjørøverpenal med blyanter, A4-blokk, A5-blokk, fargeblyanter, to penal med glitter og penner og viskelær og sånt)
- Bøker (Rockytegneserie, Alice i Eventyrland, Sent i November og en liten novellesamling)
- Perler (En pose med perler og utstyr til å lage hundrevis av armbånd og lignende)
- Kamera (Du skal se det blir naturfotograf av meg - Ladestien, here I come!)
- Brevpost (Den nydelige fra Ark med fugler på)
- Blader (Kryssord, sudoku og iForm)
- CDer (Aktivitetsrom med stereoanlegg, gjør hverdagen koseligere)
- iPad jeg fikk låne av pappan min (med Bejeweled, skriveprogram og masse podcaster)


(min nye, glitrende dagbok fra Paperblank)

Og heller enn å slite med å finne på nok å ha med seg endte jeg med å måtte eliminere bort ting! Breaking Dawn fikk ikke være med, ikke vannfargene, ikke Fables eller Nemi, ikke en gang modelleira... Okei, modelleira var kanskje ikke et helt reelt alternativ, men et helt annet sted til en helt annen tid kunne det vært gøy...

Så, hva tror dere? Kommer de til å le av meg? Kommer jeg til å få utbytte av god planlegging eller kommer alt dette til å støve ned i bag'en min?

Vi får se.

Tidsfordriv?

Nå får jeg litt lyst til å dra drem det diktet som sier ikke tidsfordriv, men dødsfordriv. Jeg trenger i hvert fall noe å tilbringe tiden til!

På lukket akuttpost er det ikke internettilgang, så det er slutt på lange dager i sofaen foran laptopen, jeg må finne noe annet å henge fingrene i. Det er her dere kommer inn. Hvordan får man tiden til å gå når man er tom for inspirasjon og energi, uten tilgang til internett?

Jeg vurderer å ha med laptop for å se DVD, men ærlig talt har jeg ikke veldig lyst til det. Hvis jeg skal sitte og stirre på en TV-skjerm hele tiden kommer jeg til å bli sprøere enn jeg er. Hittil har jeg pakket ned en bok selv om jeg neppe kommer meg gjennom dem, jeg har pakket ned en tegneserie og et kryssordblad, og tegnesaker i håp om at kreativiteten skal komme susende.

Har du gode tips?

Status: Deprimert og spiseforstyrret

Nå har det vært stille fra meg noen dager. Det kan man selvsagt tolke som at min tilbakekomst var nok en bløff, men det var ikke det altså, 2011 skal bli bloggens år.

Saken er den at jeg har hatt noen veldig tøffe dager. I går kom jeg til Østmarka for en natt, og nå tilbringer jeg helgen hjemme hos familien. På mandag legges jeg inn for en litt lengre periode, dvs. 2-3 uker.

Når alt er grått og svart med bare glimt av hvitt, er det godt at noen river fra meg penselen og dytter på litt farger. Det blir nok bra.

Lise på Formspring

Det er vanskelig å være meg for tiden. Det er slitsomt og tungt, og nesten like vanskelig å forklare. For hvordan forklarer man denne følelsen som bare sitter og klamrer seg fast på innsiden av huden, tyngden som ligger på hele overflaten og bare drar meg ned? Det er et tiltak å reise seg fra senga om morgenen, et ork å kle på seg og komme seg ut av døra, om enn bare for å rusle til butikken eller biblioteket. Alle kan jo kjenne på å ikke gidde å reise seg fra sofaen en søndags ettermiddag, men da er det som oftest fordi man har det så bra i sofakroken. Jeg har det ikke bra. Det finnes små glimt av glede og takknemlighet, og hverdagen byr stort sett på små fine ting mellom utfordringer og mørke skyer, men den ligger der og murrer dag etter dag. Kanskje er det bare å kaste den ut med all kraft, men jeg har ikke så mange krefter akkurat nå.



Da er det godt å ha brødre som finner fram tv-serier, pappaer som handler når du ikke orker selv, mammaer med tålmodighet nok til å bare stryke deg over håret hele kvelden.

Livsmål

Tidligere her en dag, da det stormet som verst, klarte jeg å plukke opp den lille fornuftige stemmen langt bak i hjernebarken, den som alltid står der som en milepæl selv om jeg ikke alltid kan se den gjennom tåkedis og orkaner, den som holder meg på bakken.

Når krisemaksimeringsmekanismen står på fullt og katastrofetankene renner over, er det greit å finne et fotfeste, en liten idé som kan holde bena på jorda.

Jeg har kanskje ingen store livsmål eller vidløftige drømmer om noe jeg skal utrette, men når jeg fikk tenkt meg ordentlig om, har jeg mine små, for meg livsviktige, ambisjoner. De kan kanskje høres temmelig spake ut, men likevel er de neste punktene kanskje det viktigste for meg - jeg kan aldri forlate verden uten å etterlate litt av meg selv.

1. Male et bilde på et stort lerret
2. Lage en tegneserie
3. Skrive og illustrere en historie

Tidligere drømte jeg også om å koreografere noe jeg virkelig kunne stå for, og å lage en film. Men nå er det "bare" hobbyvirksomhet for meg, heller enn noe grunnleggende viktig - det er bonuser! Jeg trenger mål som er overkommelige. Disse tre tingene kan jeg greie å ha stående som milepæler uten å miste motet. Hadde jeg lagt til mer hadde det vært lettere å gi opp. Men kanskje får jeg gjort disse, og da kan det jo komme til å dukke opp nye ting, andre ting som plutselig blir viktigere. Det holder for nå.

I tillegg har jeg én ting som ikke går på hva jeg etterlater meg eller uttrykker på noe vis. Én ting som kun går på opplevelsen i seg selv, et rush jeg ikke vil gå glipp av.

4. Dra på en spontan reise

Alle som har kjent meg en stund har nok hørt meg fabulere om den dagen jeg bare tropper opp på flyplassen og drar til hvor-som-helst, eller om å bare begynne å kjøre og ikke stoppe før man er i det store utlandet.

Noe har jeg allerede oppnådd. Fremdeles snakker jeg ikke om store opplevelser eller heltemodige dåder, men disse ganske små (, for meg veldig store) tingene. Her følger de viktigste:

1. Skrive mye
(Denne har stått som en svart liten sky i horisonten siden jeg var 16 og gikk fra en skikkelig skriveperiode til fullstendig skrivesperre, som på sitt vis varte helt til nå i vår. Jeg skrev ikke så mye som jeg er stolt av, men jeg skrev som en helt, og det er godt for meg. Nå vet jeg at jeg kan.)

2. Stå på scenen
(Å stå på scenen er kanskje den største lykkerusen jeg noen gang har opplevd, jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg hører hjemme på scenen. Det er en annen verden for meg.)

3. Tegne noe fra hjertet

(Mine vonde, stygge, vakre hjertebarn holder jeg for meg selv enda, men kanskje finner de også veien ut til verden en dag.)

Berceuse

Berceuse av André Bjerke

Sov, sov lille mann
Livet er en drøm.
Over mørke morildvann
Seiler du mot nattens land?
Alle er alene.

Bølger nynner mot din båt:
Livet er en drøm.
Dyp er sjøen, salt og våt
som av mange øynes gråt
Alle er alene.

Natten er så lang, så lang.
Livet er en drøm.
Synk i søvnens myke fang-
Drøm at det blir dag en gang
Alle er alene.

Bare synke, synke ned!
Livet er en drøm.
Der i søvnens sjø et sted
Vil vår uro finne fred.
Alle er alene.

Ensomt suser vår planet-
Livet er en drøm.
Intet vet vi, det vi vet
Er at alt er ensomhet.
Alle er alene.

Lev, lev lille gutt.
Livet er en drøm.
Før du aner er det slutt,
Snart er alle broer brutt.
Alle er alene.

Drøm, drøm lille vår
Livet er en drøm.
Hvor vi kommer fra, hvor vi går-
Er det ingen som forstår.
Alle er alene.

Gro, gro lille frø
Livet er en drøm.
Mørket mumler om vår Ö:
Kanskje skal vi aldri dø?

Alle er alene.

Av regnbuen

Bloglovin

Follow my blog with bloglovin

Mitt 2010. Bare meg.

A year to forget remember.

2010 var året da spindelvevet raknet, året da jeg ikke lenger kunne holde fast på alle sandkornene som var meg selv. Året da kroppen ble mange kilo lettere, og skuldrene ble enda fler kilo tyngre.

Jeg begynte å skrive en oppsummering av året, som alle andre, men det ble ikke riktig. Det blir ikke riktig å ramse opp begivenheter fra et år med få konkrete opplevelser, et år som ble fylt av følelser og psykdom, mer enn noe annet. Dette året skjedde inni meg.

En god venninne av meg sa dette:
"Hvordan kan en liten pike legge seg om kvelden og ønske at det var morgen med en gang, og senere være den samme piken som står opp om morgenen og håper hun snart kan legge seg..."

Det har vært alt for mange sånne dager. Av årets 12 måneder, bodde jeg for meg selv i fire av dem. Av årets 52 uker, tilbragte jeg seks av dem på Østmarka. Av årets 365 dager brukte jeg alt, alt for mange på å gråte, på å stirre tomt ut i lufta, på å skjelve av angst, på å tenke på mat, på å spise, på å ikke spise, på å følge dårlige impulser, på å gjemme meg.

Året har vært preget av depresjoner, spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser. Nå vil jeg være bare Lise. Uten alt det andre. Bare meg.

Ri stormen ut

Vinter 2010 / 2011

Velkommen

Velkommen tilbake til Barfot, velkommen Lise og velkommen alle dere som enten savnet meg eller ikke visste hva dere gikk glipp av! Velkommen nye lesere, velkommen gamle trofaste - jeg er endelig tilbake.

Det har tatt mye tid og tankevirksomhet å bestemme meg for hva slags blogg jeg ønsker ha, hva jeg ønsker å dele og hvordan jeg skal dele det. Men etter nøye gjennomtanke kommer jeg ikke bort ifra at ærlighet ligger tungt på vektskåla. Jeg kan skrive meg rundt den alt jeg vil, fantasere og drømme og ønske, men jeg har valgt å også ta for meg virkeligheten. Min virkelighet, den nakne sannheten, på godt og vondt.

Fra nå av kommer jeg til å dele fragmenter av min virkelighet, gi innblikk i et pikeliv, et tanke- og følelsessammensurium som av og til er vanskelig å sette ord på. Men jeg skal prøve.

I tillegg har jeg lyst til å vise fram en litt annen side av meg selv - den kreative. Jeg kommer til å fortsette å skrive små noveller eller fortellingssnutter, og med tiden vil jeg nok også komme med tegninger og andre små ting som kanskje kan inspirere eller gi noen noe, forhåpentligvis.

Jeg gleder meg.