Livsmål

Tidligere her en dag, da det stormet som verst, klarte jeg å plukke opp den lille fornuftige stemmen langt bak i hjernebarken, den som alltid står der som en milepæl selv om jeg ikke alltid kan se den gjennom tåkedis og orkaner, den som holder meg på bakken.

Når krisemaksimeringsmekanismen står på fullt og katastrofetankene renner over, er det greit å finne et fotfeste, en liten idé som kan holde bena på jorda.

Jeg har kanskje ingen store livsmål eller vidløftige drømmer om noe jeg skal utrette, men når jeg fikk tenkt meg ordentlig om, har jeg mine små, for meg livsviktige, ambisjoner. De kan kanskje høres temmelig spake ut, men likevel er de neste punktene kanskje det viktigste for meg - jeg kan aldri forlate verden uten å etterlate litt av meg selv.

1. Male et bilde på et stort lerret
2. Lage en tegneserie
3. Skrive og illustrere en historie

Tidligere drømte jeg også om å koreografere noe jeg virkelig kunne stå for, og å lage en film. Men nå er det "bare" hobbyvirksomhet for meg, heller enn noe grunnleggende viktig - det er bonuser! Jeg trenger mål som er overkommelige. Disse tre tingene kan jeg greie å ha stående som milepæler uten å miste motet. Hadde jeg lagt til mer hadde det vært lettere å gi opp. Men kanskje får jeg gjort disse, og da kan det jo komme til å dukke opp nye ting, andre ting som plutselig blir viktigere. Det holder for nå.

I tillegg har jeg én ting som ikke går på hva jeg etterlater meg eller uttrykker på noe vis. Én ting som kun går på opplevelsen i seg selv, et rush jeg ikke vil gå glipp av.

4. Dra på en spontan reise

Alle som har kjent meg en stund har nok hørt meg fabulere om den dagen jeg bare tropper opp på flyplassen og drar til hvor-som-helst, eller om å bare begynne å kjøre og ikke stoppe før man er i det store utlandet.

Noe har jeg allerede oppnådd. Fremdeles snakker jeg ikke om store opplevelser eller heltemodige dåder, men disse ganske små (, for meg veldig store) tingene. Her følger de viktigste:

1. Skrive mye
(Denne har stått som en svart liten sky i horisonten siden jeg var 16 og gikk fra en skikkelig skriveperiode til fullstendig skrivesperre, som på sitt vis varte helt til nå i vår. Jeg skrev ikke så mye som jeg er stolt av, men jeg skrev som en helt, og det er godt for meg. Nå vet jeg at jeg kan.)

2. Stå på scenen
(Å stå på scenen er kanskje den største lykkerusen jeg noen gang har opplevd, jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg hører hjemme på scenen. Det er en annen verden for meg.)

3. Tegne noe fra hjertet

(Mine vonde, stygge, vakre hjertebarn holder jeg for meg selv enda, men kanskje finner de også veien ut til verden en dag.)