søndag 16. januar 2011

Om et stormfullt enkeltliv og ikke minst vakre lesere

Jeg ville så gjerne skrive et ordentlig godt innlegg før jeg dro, jeg ville skrive litt om hvordan jeg har det, og mest av alt ville jeg uttrykke takknemlighet til hver eneste en av leserne mine. Men så visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne og hvordan jeg skulle formulere meg, så jeg skriver dette i stedet. Usammenhengende og lite gjennomtenkt, men i alle fall et innlegg.

Da jeg åpnet bloggen igjen hadde jeg reflektert og tenkt veldig lenge over hvordan jeg skulle forholde meg til bloggingen, hvordan jeg skulle presentere meg selv, hva jeg skulle fokusere på, hvor mye eller lite jeg skulle dele av meg selv. Til syvende og sist kom jeg alltid fram til dette: Jeg vil være ærlig. Jeg er så lei av dobbeltlivet, jeg er lei av å møte mennesker på gata og samle så mye krefter for å få frem et sprudlende hei og den soleklare løgnen om at "det går kjempefint!" For så å bli så tappet at resten av dagen blir tilbrakt i sofakroken med sure miner og tilbaketrekning.

Jeg heter Lise, og jeg har det ikke så bra. Innimellom ler og smiler jeg, noen ganger fordi jeg har det fint, og noen ganger fordi jeg føler jeg må. Andre ganger gråter jeg, kjefter jeg, eller bare kobler jeg ut hele verden fordi jeg er sint eller lei meg, eller bare fordi jeg er sliten. Sliten av å holde meg på bena i en rasende storm, sliten av å holde hodet oppe under uværsskyer, sliten av å være meg.

Derfor var det en utrolig lettelse å endelig få bloggen i gang, og bli møtt av så mange gode mennesker. Etter at jeg åpnet bloggen igjen har jeg fått så mange støttende ord og henvendelser fra gamle venner, nye bekjentskaper, familie... Responsen har vært øredøvende god, og over all forventning. Når man tar det steget og presenterer seg som den man er, er man alltid redd for reaksjonen. Jeg var forberedt på redsel, skepsis og irritasjon. Jeg var redd ingen kom til å lese, jeg var redd ingen ville bry seg. Selvfølgelig håpet jeg at det skulle komme noe godt utav dette, men jeg har godt forberedt på alternativet.

Det jeg vil fram til er at jeg er ubeskrivelig takknemlig for responsen jeg har fått! Hver eneste bokstav i kommentarfeltet, alle gode ord på mail og facebook, det betyr så mye. Bare å vite at man tar en ørliten del i et annet menneskes liv gjør så utrolig godt.

Takk for at dere leser. Takk for at dere ser meg. Takk for at dere er der.

12 kommentarer:

Maria sa...

<3

Anonym sa...

Herme etter kråkmora og slenge inn et lite <3.

- Sarah

Ann Kathrin sa...

Så fint innlegg :)

laipai sa...

Enig med Sarah,fint innlegg :)

Lykke til med innleggelsen :)

Trond sa...

Kjære Lise - tenker veldig mye på deg, hilsen onkel T

Christina sa...

Lise<3 Har ikke så mye kloke ord å komme med nå, men du vet hvilken bok du finner dem i;) Stå på, tenker på deg!

Nøve sa...

Du er fin. Lykketil <3

Eirin sa...

Du er en hard nøtt å knekke du, det har du alltid vært! Tenker på deg :)

Lise sa...

Tusen takk, alle dere skjønne mennesker!!

Live sa...

Det er godt å lese når noen skriver sant og ærlig. Jeg er så glad du valgte den strategien!

Sandra sa...

Veldig bra skrevet, søte Lise <3

Silje sa...

Kjempeflott innlegg Lise! Jeg kjenner meg godt igjen! Kanskje jeg også burde slutte å leve dobbeltlivet, men jeg er så redd for hvordan det skal gå. Du er tøff! Er misunnelig på deg for at du tør.

<3