På bedringens smale sti

For en gangs skyld har jeg en legitim grunn for mitt dagevislange fravær. Og bare så det er sagt, dette er ikke et nøye gjennomtenkt opplysende, inspirerende eller givende innlegg av noe slag, jeg ville bare gi lyd fra meg så ingen trodde marerittene mine gikk i oppfyllelse eller noe i den dur.

Det var influensaen som tok meg. Tror jeg, da. Kanskje det bare var en kraftig forkjølelse, men jeg har vært ganske slått ut i hvert fall. Og det var strengt tatt ikke alt heller. Sist uke var generelt preget av hodepine og ganske dårllig form, før jeg pådro meg en kink i nakken som ikke akkurat gjorde noe bedre. Senere samme dag fant jeg meg selv i et migreneanfall, og denne kombinasjonen er litt uheldig, så dagen etter følte jeg meg omtrent invalid. Og så ble jeg jo syk da. Så siden det har jeg ligget vekselvis i sofaen og på senga, sett halvdårlige TV-serier, hørt MuggleCast og stirret i veggen.

Fysisk sykdom er som mat for depresjon og gift for selvfølelsen, så det har ikke vært de beste dagene akkurat. Men jeg kommer meg. Jeg kommer meg.