Beina på jorda? Hæla i taket.

Jeg har kanskje nevnt det nok at den siste tida har vært vond og vanskelig. Men nå tenkte jeg å formidle lyspunktene også, vi kan i alle fall si at de er det. For innimellom har jeg snudd fra det mørkeste dyp til de mest svimlende høyder, jeg har vært så hyper at jeg nesten har lettet fra bakken. Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lettet endel fra bakken i blant.

(bare såvidt bakkekontakt på fest hos Lise Lotte)

I går stod jeg opp med nytt mot etter å ha svelgt skuffelsen over å kapitulere på fredagskvelden uten å så mye som komme meg ut av sofakroken da jeg egentlig skulle på konsert, og ikke minst etter å faktisk ha sovet omtrent en hel natt. Jeg skulle nemlig på bursdagsfest, og dette skulle jeg klare. Litt opp og ned går det jo, men det meste av dagen hoppet jeg omtrent rundt, og startet "festen" for meg selv allerede i femtiden, noe som kanskje ikke var det lureste, men jeg kom meg i alle fall i vei, og jeg er så stolt!

(Leende Lise på bursdag hos "Mosa og Kjeven", bilde av Ann-Kristin Glørstad)

Forrige gang jeg opplevde dette var sist uke, da jeg av ymse grunner tok til å føle meg som verdensmester. Jeg var virkelig uovervinnelig der jeg plutselig satt og omtrent spratt opp og ned foran dataskjermen og besluttet å hive meg på en zumbatime, etter å ha slått ihjel tid med å knipse mengder av bilder av meg selv.


(hva ellers skal man gjøre, liksom)

Jeg skal innrømme at fornuften kanskje er som blåst vekk når jeg har disse "kickene" mine, men jeg velger å la det passere litt, for det er så herlig når det varer. Her er jeg vant til å tilbringe det meste av dagen tullet inn i pledd i en armkrok eller passiv foran dataskjermen, også kommer disse øyeblikkene hvor jeg bokstavelig talt hopper mer enn jeg står stille.

Once in a blue moon tar jeg litt av.