En formiddag uten filter

Jeg skal forsøke igjen. Lisehjernen er et veldig komplisert sted å oppholde seg, så man blir rett og slett litt redd og forvirret i blant.


I dag har jeg hatt en temmelig dårlig dag. En sånn hvor jeg faktisk blir skremt selv av min egen oppførsel, for hvor ble det egentlig av Lise oppi det hele? Noen ganger er jeg tydeligvis ikke i stand til å reagere med noe som helst annet enn følelser. Det var plent umulig å hente fram noen form for fornuft, hver eneste tanke var gjennomsyret av depresjon og psykdom, og jeg hadde rett og slett ikke kontroll.

Etterpå ble jeg forsikret om at jeg er så lite utagerende til vanlig, at når jeg kjenner at jeg mister kontrollen totalt, så er det visstnok mer som normalen for mange andre. Det er jo lov å bli sint i blant. Men det får konsekvenser hvis man overhodet ikke finner den fornuftige stemmen langt der bake!


For i dag var den som blåst bort. Jeg hadde ikke det fnugg av fornuft, og lot følelsene ta fullstendig overhånd. Full av frustrasjon stormet jeg ut fra behandler og personale og så meg ikke tilbake så mye som et øyeblikk. Jeg så rødt, fortvilelsen var et faktum, og jeg hadde INGEN intensjoner om å fortsette å kjempe, ikke for min egen del, ikke for noen andres.


Bag'en ble pakket, døra smelt igjen, mobilen drylt i veggen, før jeg temmelig hysterisk gikk målbevisst bort til vaktrommet, fremdeles hikstende og meddelte at jeg vil ikke være her lenger! Det er ingen vits, JEG VIL HJEM. Heldigvis for tilskuerne kom vi oss tilbake inn på rommet, hvor jeg fortsatte min tirade om at det var null vits for meg å være der, jeg gjorde jo ingen innsats uansett, og kom aldri til å bli bra, og hadde ingen mål med noe som helst, så hvis jeg bare skulle ha det jævlig, kunne jeg like gjerne være hjemme, i min egen destruktive verden.


Det ble en temperamentsfylt samtale. Til slutt gikk jeg med på å vente med å rømme ut i "friheten" til jeg hadde ny samtale med behandler, og i løpet av den tiden rakk stormen å roe seg.


Jeg gikk fra raseri og fortvilelse til å bli rett og slett skremt og veldig lei meg. Det er nesten så jeg ikke aner hvor disse utbruddene kommer fra. For jeg vet at i det øyeblikket jeg uttalte alle disse ordene, mente jeg dem med hele meg. Jeg hadde virkelig ingen planer om å prøve i det hele tatt, jeg ville bare gi opp.


Det er ikke sånn at jeg har funnet motivasjonen eller håpet igjen, men jeg har funnet fornuften. Selv om jeg føler at jeg ikke har noe å kjempe for, så er jeg nødt til å fortsette å prøve, jeg har jo ingenting å tape på det. Ja, det er vanskelig, ja det er så tøft at jeg ikke kommer meg gjennom en eneste dag uten lange tåreperser, men jeg må prøve. Jeg vet ikke hvor veien går, hva målet mitt er, men jeg har alt å vinne på å sette det ene benet foran det andre, gjøre som jeg blir bedt om, og lytte til fornuften som faktisk er innom i blant.


Spiseforstyrrelser svekker den kognitive funksjonen, mangel på motivasjon hindrer framgang, depresjon gjør en tiltaksløs... Kanskje spiller alt dette en rolle, kanskje ikke. Uansett hvor håpløst det kjennes, finnes det faktisk ingen rasjonelle grunner til at jeg skal gi opp. Hvorfor jeg absolutt skal sabotere for meg selv forstår jeg ikke selv heller, men jeg vet i alle fall innerst inne at jeg er nødt til å forsøke å la være.


Så får steg to være å hjelpe meg selv i stedet.


(For å avslutte med et lite smil: Det er mye man kan si om akuttpost 4, men jeg har i hvert fall en vinduskarm å sitte i)