Jeg vet ikke hvem jeg er, men jeg vet at det gjør vondt

Det føles som evigheter siden at jeg satt og bladde gjennom datamaskinen etter gamle bilder og lekte meg med photoshop som om ingen tid var gått. Noen ganger er en uke et helt lite liv, mens andre ganger forsvinner den av seg selv. Det er merkelig og skummelt.

Jeg er redd mye for tiden. Forleden fikk jeg demonstrert at jeg fremdeles er så redd insekter at jeg kan komme til å utstøte skrekkhyl. Som vanlig er jeg redd mennesker. De aller fleste, egentlig, og det tar på. Jeg tør ikke se dem i øynene, tør ikke snakke med dem, puste inn samme lufta som dem, være i den samme verdenen. Jeg er så redd for at de skal se rett gjennom meg, at de skal se den vonde, ekle kjernen, det svarte klissete tomrommet som fyller meg mer og mer, jeg er redd de skal misforstå, jeg er redd de skal forstå. Jeg er redd for å ta plass, redd for å være til bry, redd for å være kravstor, redd for å være stakkarslig. Jeg er livredd for å være en del av alt sammen. Samtidig er jeg redd for å være alene.

Det er ikke lett å være Lise når man ikke vet helt hvem hun er, når hun stadig vekk skifter til en annen del av seg selv helt uten forvarsel. Det er så vondt å være syk inni seg, det er så vondt å stå der og kjenne at de dumme tankene bare suser rundt uten krefter til å sende dem avgårde, vondt å høre seg selv kjefte, vondt å se seg selv sende stygge blikk, ignorere de som virkelig bry seg, vondt å se seg selv sabotere seg selv med alle midler.

Hvordan vil jeg egentlig være? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at nå har jeg det vanskelig, og det gjør så vondt.