En etterlengtet pust i bakken med et lite blikk over egen skulder

Nå er jeg klar. Jeg har landet.

Det har vært veldig mye jeg har hatt lyst til å dele med dere, men jeg har ikke klart å overhodet plukke opp datamaskinen - dette er første gang den er slått på.

Jeg ville gjerne gi lyd fra meg, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal sette ord på hvordan uka hittil har vært. For det har vært noe av det mest intense jeg har vært med på noensinne.

Som dere husker, var jeg svært motivert. Jeg hadde så inderlig tro på at dette skulle gå bra, og reiste med godt mot, og følte meg godt forberedt på de voldsomme utfordringene jeg nå stod ovenfor.

Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Pappa, jeg og mange titalls kilo bagasje, kjørte opp til Østmarka tirsdags morgen. Jeg smilte fremdeles da jeg kom, og hilste høflig og nervøst på menneskene møtte. I grunn ble jeg tatt veldig godt imot, og var enormt lettet etter å ha blitt presentert for min nye behandler her, som øyeblikkelig ga meg en utelukkende god følelse. Og for dem som kjenner meg, vet dere at førsteinntrykk er noe jeg har veldig vanskelig for å endre. Starter du på godsida, er det et visst slingringsmonn før du havner på hatlista, så jeg har stor tro på henne!

Men derfra, gikk det strake veien nedover. Sant og si husker jeg relativt lite av tirsdagen. Jeg kan redegjøre for timesvis med angst og gråt, et kaldt og grått rom som føltes som en fengselscelle, en dørstokkmil som ikke bare var mil, men lysår.

Jeg har kjempet. Jeg har ofret mengder av alle kroppsvæsker, og vært innom så intense og uutholdelige følelser, at jeg overhodet ikke forventet å sitte her i dag. Først i dag har jeg klart (med litt hjelp) å pakke ut av kofferten og finne meg til rette. I ettermiddag har jeg for første gang klart å komme meg i dusjen, og ikke bare det, jeg har sminket meg og kledd meg i skikkelige klær, til smigrende respons fra medpasienter.

Nå som jeg sitter her og prøver å se litt tilbake på dagene som har gått, vet jeg egentlig ikke helt hva mer jeg skal skrive. Veldig mye av dagene er som store sorte hull. Jeg tok noen dårlige valg, tok utallige svinger mot mitt eget lille helvete, og tror snart jeg ikke har fler tårer igjen. Jeg er ubeskrivelig takknemlig overfor menneskene som har rett og slett dratt meg gjennom disse dagene, og holdt meg oppe i den grad jeg kan kalle det det. Uten behandler K sin overtalelsesevne over telefon, hadde jeg reist hjem første kveld. Uten mamma og pappa som kommer kjørende med brettspill og klemmer, hadde jeg dratt hjem andre kveld. Tredje kveld ga jeg opp å kjempe, og fikk selv kjenne på kroppen hvor sykdommen kan dra meg med, og blitt påmint hvilken retning jeg styrer meg selv på egenhånd. Ned, ned, ned.

Jeg har det fortsatt enormt tøft. For en som ikke har stått i det selv, er det vanskelig å sette ord på trangen til å straffe seg selv. Jeg har kommet lenger enn på veldig veldig lenge. Jeg har gjort så mye godt for meg selv, som å spise og drikke, som sykdommen egentlig ikke tillater, at jeg ofte blir overmannet av behovet for å "gjøre opp for det", ved å hindre meg selv i alle andre goder. Det er en lang vei å gå. Små ting som å kunne smøre leppene når de sprekker er en luksus den onde skulderdjevelen blånekter. Men jeg tar skrittene, innmari mange skritt av gangen.

Dagen i dag har vært et vendepunkt. Det er mye fokus her på å støtte hverandre i SPIS-gruppa, og det innebærer noen faste gruppeaktiviteter, som jeg har store, store problemer med. Angsten spiser meg fullstendig opp i situasjoner som dette, og med en av disse som start på dagen i dag, falt jeg raskt ned i min lille gjørme av negative tanker.

Men i løpet av formiddagen snudde alt. Jeg fikk snakket og fortalt, og fått hjelp til å snu det svært destruktive fokuset som tar overhånd. For hva så om jeg har feilet noen ganger? Herregud, se så mange seierer jeg har hatt da! Det er ikke måte på hvor mye jeg faktisk har mestret, jeg har stått imot så voldsomme impulser, stått i bølge på bølge med angst, og sakte men sikkert åpnet meg for helt nye mennesker. Jeg har begynt å ta tak i hendene som strekkes mot meg. Og endelig, endelig, ser jeg at de trekker meg på rett vei.

Min største motivasjon akkurat nå: Jeg begynner å få ansiktet tilbake! Det er kanskje ikke alle som er oppmerksomme på det, men for alle de andre spiseforstyrrede der ute som har opplevd det samme - det er så godt!

Jeg må nesten nevne en gang til: mine medpasienter. Disse jentene er noen så skjønne, vidunderlige skapninger, dere aner det bare ikke! Takk for at dere fyller dagene mine med øyeblikk som er verdt å ta vare på. Jeg er allerede kjempeglad i dere.