fredag 12. august 2011

Englevenner

Hun mønstrer meg et øyeblikk eller to før hun spør: "hvordan går det med deg nå?", og stryker meg lett på armen. I rommet ved siden av høres latter og klirring i flasker, men i de korte sekundene er det bare oss to. Blikkene våre møtes, og rommer uendelig mye mer enn ordene jeg klumsete setter sammen til en setning. Jeg husker ikke helt hva jeg sier, men jeg ser at hun forstår hver flodbølge av smerte bak ordene mine, angsten som glimter i øynene mine når jeg ser en annen vei.

Jeg setter på et tappert smil og føler meg litt taprere også når jeg setter opp skjoldet igjen. For selv om jeg er helt alene bak panseret mitt, husker jeg at noen vet hvem jeg er bak det.

8 kommentarer:

Lileana sa...

Sårt...

*klemmer*

Anonym sa...

<3

Sandra sa...

<3

Ingeborg sa...

"selv om jeg er helt alene bak panseret mitt, husker jeg at noen vet hvem jeg er bak det."

Det er det som må kalles the next best thing...untill it gets better.

Blomstermonster sa...

<3

Sara sa...

<3

Ingeborg sa...

Lise <3

Anonym sa...

Frysninger <3