Om å komme seg ut og å være betatt og ekstatisk

Jeg har mange blogginnlegg på lager. Nei, ikke ferdigskrevede, lagrede kladder, men ferdigformulerte setninger og funderinger, viktige tema som spiller på repeat inni topplokket og bare venter på å finne veien ut av fingrene og ned på tastaturet.

Det første jeg vil fortelle om, er et par seiere og ikke minst minneverdige opplevelser jeg har hatt denne uka. Til tross for tunge dager, har jeg nemlig kommet meg opp og ut, og vært på konsert! Ikke bare én, men to! Og tror du ikke den ene til og med var en dobbelkonsert?

På mandag var det duket for Kaizers Orchestra i Borggården. Etter å ha brukt omtrent hele dagen på å grue meg, og være på nippet til å heller tilbringe kvelden på sofaen, kom jeg meg omsider avgårde. Vi var tidlig ute, så vi måtte stå og vente en god stund, hvorav jeg brukte det meste av tiden på å vurdere om jeg bare skulle dra hjem igjen. Men så, dere, så kom Kaizers på scenen.

Alle bekymringer var som blåst vekk, og jeg ble øyeblikkelig metamorfert til en hylende fjortis. Janove er mitt kryptomitt og mitt prozac samtidig. Snakker om betatt!

For anledningen så jeg forresten slik ut:

Eller, nå lyver jeg, jeg er fæl til dette, i sannhet så jeg vel heller slik ut:

Som om ikke dette var nok, var jeg også på konsert i går! Jeg må innrømme at jeg var enda nærmere å bli hjemme denne gangen, men jeg kunne rett og slett ikke svikte min gode venninne, Maria, så jeg kom meg til sist avgårde. Denne gangen ble heldigvis mitt labre stemningsleie som blåst bort, straks den herlige frøkenen møtte meg på bussholdeplassen! Vi banet oss vei inn i Borggården, hvor det var masse folk, men av en eller annen grunn god plass helt foran, hvor jeg i tillegg var så heldig å finne et knippe slektninger, så der stod vi, helt inntil gjerdet, bare få meter fra hr. Thomas Dybdahl selv!

Adressas anmelder påstår at Thomas Dybdahl og Bjørn Eidsvåg ikke passet sammen, men I beg to differ! Dette var en konsertopplevelse over all forvetning! For noen typer, dere. Makan.