For nå

Jeg blir stadig fascinert av hvor lite som skal til for å gjøre meg glad. Nå skal det like lite til for å vippe meg fullstendig av pinnen, men det er litt godt å vite noen ganger, at hvis verden går meg litt imot, så skjer det alltids en eller annen liten ting i nærmeste fremtid som kommer til å få meg til å føle meg mye bedre. Det være seg et smil, et vink, en tekopp, en klem eller bare en helt tilfeldig digresjon.

Men jeg må innrømme at det skremmer meg litt også. Det kan være ganske tungt noen ganger når du kan bli helt knust fordi du ikke fant nøklene akkurat da du trengte dem, eller fordi noen ikke hørte hva du sa. En ekkel drøm eller bare en trist film kan sitte så langt inni meg at det blir vanskelig å møte resten av dagen på en god måte.

En god drøm, derimot. Jeg vet ikke alltid hva som skal til for at jeg skal ha det bra. Noen ganger så må man rett og slett vente på de gode øyeblikkene som minner deg på hvor godt det er å være til.

Jeg tror egentlig dette er det jeg savner med bloggen. Å kunne dele disse tankene med dere, men uten å føle at jeg utleverer meg eller kjeder dere. Det er veldig vanskelig.

Skal vi se... i god gammel ånd. Her er et bilde av mennesker i en halvferdig iglo: