2010 var året da spindelvevet raknet, året da jeg ikke lenger kunne holde fast på alle sandkornene som var meg selv. Året da kroppen ble mange kilo lettere, og skuldrene ble enda fler kilo tyngre.
Jeg begynte å skrive en oppsummering av året, som alle andre, men det ble ikke riktig. Det blir ikke riktig å ramse opp begivenheter fra et år med få konkrete opplevelser, et år som ble fylt av følelser og psykdom, mer enn noe annet. Dette året skjedde inni meg.
En god venninne av meg sa dette:
"Hvordan kan en liten pike legge seg om kvelden og ønske at det var morgen med en gang, og senere være den samme piken som står opp om morgenen og håper hun snart kan legge seg..."
Det har vært alt for mange sånne dager. Av årets 12 måneder, bodde jeg for meg selv i fire av dem. Av årets 52 uker, tilbragte jeg seks av dem på Østmarka. Av årets 365 dager brukte jeg alt, alt for mange på å gråte, på å stirre tomt ut i lufta, på å skjelve av angst, på å tenke på mat, på å spise, på å ikke spise, på å følge dårlige impulser, på å gjemme meg.
Året har vært preget av depresjoner, spiseforstyrrelser og personlighetsforstyrrelser. Nå vil jeg være bare Lise. Uten alt det andre. Bare meg.
3 kommentarer:
Stå på, 2011 skal bli et bedre år! Å tenke at man skal våkne opp i morgen lykkelig og uten bekymringer er litt for optimistisk, men den dagen skal komme;)
Lise, min Lise! Tror du gjør rett i å skrive det ned sånn her, uten tvil! Som vi sa, hvorfor skal alt være tabu og innestengt?
2011 blir bra. Det vet vi. <3
Takk, fininger! :)
Legg inn en kommentar