B A R F O T

Det er vanskelig å være meg for tiden. Det er slitsomt og tungt, og nesten like vanskelig å forklare. For hvordan forklarer man denne følelsen som bare sitter og klamrer seg fast på innsiden av huden, tyngden som ligger på hele overflaten og bare drar meg ned? Det er et tiltak å reise seg fra senga om morgenen, et ork å kle på seg og komme seg ut av døra, om enn bare for å rusle til butikken eller biblioteket. Alle kan jo kjenne på å ikke gidde å reise seg fra sofaen en søndags ettermiddag, men da er det som oftest fordi man har det så bra i sofakroken. Jeg har det ikke bra. Det finnes små glimt av glede og takknemlighet, og hverdagen byr stort sett på små fine ting mellom utfordringer og mørke skyer, men den ligger der og murrer dag etter dag. Kanskje er det bare å kaste den ut med all kraft, men jeg har ikke så mange krefter akkurat nå.



Da er det godt å ha brødre som finner fram tv-serier, pappaer som handler når du ikke orker selv, mammaer med tålmodighet nok til å bare stryke deg over håret hele kvelden.