Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Forrige uke var alt så fint og godt, helt uten grunn. Og denne uka har alt vært tungt og grått, uten grunn.
Det er vanskelig å snakke, vanskelig å være en del av verden.
Men jeg prøver. Jeg holder ut, så godt det går, og prøver å gjøre som jeg skal, selv om det er vanskelig.
Ordene vil ikke helt komme til meg for tiden, hverken ut av munnen eller ned på tastaturet. Heldigvis har jeg noen gode hjelpere, som tar seg tid til meg, selv om alt i meg skriker at jeg ikke fortjener alt det gode de har å gi meg.
I dag ble dagen reddet av en helskjønn ergoterapeut. For heldigvis finnes det noen mennesker som gjør meg trygg bare ved å være der, og noen ganger er det bare det som trengs for at verden går fra uutholdelig til mange grader varmere.
"Det skal ikke så mye til med deg, Lise", sier hun etter vi har gått en tur, og hun har i grunnen rett. Det skal ikke så mye til, bare man finner den riktige lille tingen.
Takk.
torsdag 19. januar 2012
onsdag 18. januar 2012
Psyk Foranding, 20:30, TV 3
Onsdag kveld kommer jeg til å sitte som klistret til skjermen, og det synes jeg du skal også:
Etiketter:
Linker
lørdag 14. januar 2012
Om å endelig ha det litt bra og være bare Lise
Det begynner kanskje på torsdag, eller onsdag, det kommer litt sånn snikende, ikke som disse plutselige hyperaktive svingningene, men en behagelig opptur.
Med en skikkelig innsats fra meg selv, tilbringer jeg torsdag formiddag på bowling, og jeg har det gøy. Og er det noe jeg trenger, er det erfaringer i å kose meg med noe jeg på forhånd må tvinge meg ut i.
Så der står jeg altså, nei, jeg står knapt, faktisk, jeg klinker til med et par strike og hopper rundt med armene i været og et veldig ekte glis om munnen.
Det er gøy å være uventet flink til noe.
Forresten er det godt å ha en dag hvor selv ikke bitende kulde kan bryte meg ned, for er det noe jeg hater er det å fryse, og bowlinghallen på Dora er ikke akkurat varm midt i dette uværet torsdag den tolvte byr på.
Godt plassert foran ovnen tilbake på avdelinga gjør jeg den siste finishen på et temmelig vidløftig prosjekt jeg har puslet med en stund, og finner enorm tilfredsstillelse i at jeg faktisk kommer til å bli ferdig i dag. Ja, i at jeg overhodet blir ferdig med et av mine alltid mange prosjekter!
Torsdag er også dagen vi alle har gledet oss til, i en tilværelse hvor mat er det viktigste av alt, for endelig er det laks til middag, og det er akkurat like godt som jeg husker.
Senere samme dag går et av mine lenge etterlengtede ønsker i oppfyllelse: Jeg får lov til å trene! Og det er ikke hvilken som helst trening, nei, jeg og miljøkontakt K trosser snøstormen og biler til 3t hvor vi danser oss halvt ihjel på en afrotime. Så vidunderlig befriende å få slippe seg løs og bruke kroppen igjen! Jeg er så vidt i stand til å stå på bena hverken før eller etter, energien bobler i meg, og jeg kan formelig se meg selv gi depresjonen et hardt spark bak!
Etter kveldsmat ser vi film; hva gir du meg, film to kvelder på rad, så vi ikke Løvenes Konge senest i går?
Jeg sovner nesten på sofaen og er i seng før ti, herregud, jeg sover som en stein natten gjennom og våkner uthvilt i sjutiden. Det er så godt.
Før frokost rekker jeg å ferdigstille det såkalte prosjektet jeg nevnte. Fiks ferdig på døren til dagligstua henger nå en hjemmelaget gledeskalender. Den er fylt med ting som gjør meg glad, som for eksempel hvite katter, antikvariat, såpebobler og Mummitrollet. En for hver dag, 366 gleder. Med en målsetning om å spre litt glede, kan jeg allerede senke skuldrene og smile, for jeg møter mange smil og godord denne dagen. Forhåpentligvis treffer jeg noen med gledene mine en gang i blant også.
Vel hjemme rekker jeg å bli litt sint av den der kulden, men det blir bra når pappa kommer hjem og tenner opp i ovnen.
Omtrent her er jeg det opplever det øyeblikket som gjør at jeg ikke lar meg tippe over til The Dark Side, og holder meg fokusert på alt det gode disse dagene har gitt meg.
Det slår meg ikke før litt senere denne fredag den trettende, hvor mye dette øyeblikket betydde, det er nesten som jeg ser meg selv litt utenfra i ettertid. Der ligger jeg i en temmelig forkrøplet stilling foran ovnen, med The Hobbit oppslått på gulvet foran meg, og leser uten å ense omverdenen.
Og det er dette som fyller tankene mine når jeg smiler fredag kveld, for jeg vet med meg selv, at i det øyeblikket, og ikke bare et øyeblikk, men kanskje en halv time, var jeg meg. Jeg var bare Lise, og ingen sykdom. Ingen forstyrrelser i hode eller sinn, bare Lise.
Nå vet jeg, at jeg er på riktig vei.
Med en skikkelig innsats fra meg selv, tilbringer jeg torsdag formiddag på bowling, og jeg har det gøy. Og er det noe jeg trenger, er det erfaringer i å kose meg med noe jeg på forhånd må tvinge meg ut i.
Så der står jeg altså, nei, jeg står knapt, faktisk, jeg klinker til med et par strike og hopper rundt med armene i været og et veldig ekte glis om munnen.
Det er gøy å være uventet flink til noe.
Forresten er det godt å ha en dag hvor selv ikke bitende kulde kan bryte meg ned, for er det noe jeg hater er det å fryse, og bowlinghallen på Dora er ikke akkurat varm midt i dette uværet torsdag den tolvte byr på.
Godt plassert foran ovnen tilbake på avdelinga gjør jeg den siste finishen på et temmelig vidløftig prosjekt jeg har puslet med en stund, og finner enorm tilfredsstillelse i at jeg faktisk kommer til å bli ferdig i dag. Ja, i at jeg overhodet blir ferdig med et av mine alltid mange prosjekter!
Torsdag er også dagen vi alle har gledet oss til, i en tilværelse hvor mat er det viktigste av alt, for endelig er det laks til middag, og det er akkurat like godt som jeg husker.
Senere samme dag går et av mine lenge etterlengtede ønsker i oppfyllelse: Jeg får lov til å trene! Og det er ikke hvilken som helst trening, nei, jeg og miljøkontakt K trosser snøstormen og biler til 3t hvor vi danser oss halvt ihjel på en afrotime. Så vidunderlig befriende å få slippe seg løs og bruke kroppen igjen! Jeg er så vidt i stand til å stå på bena hverken før eller etter, energien bobler i meg, og jeg kan formelig se meg selv gi depresjonen et hardt spark bak!
Etter kveldsmat ser vi film; hva gir du meg, film to kvelder på rad, så vi ikke Løvenes Konge senest i går?
Jeg sovner nesten på sofaen og er i seng før ti, herregud, jeg sover som en stein natten gjennom og våkner uthvilt i sjutiden. Det er så godt.
Før frokost rekker jeg å ferdigstille det såkalte prosjektet jeg nevnte. Fiks ferdig på døren til dagligstua henger nå en hjemmelaget gledeskalender. Den er fylt med ting som gjør meg glad, som for eksempel hvite katter, antikvariat, såpebobler og Mummitrollet. En for hver dag, 366 gleder. Med en målsetning om å spre litt glede, kan jeg allerede senke skuldrene og smile, for jeg møter mange smil og godord denne dagen. Forhåpentligvis treffer jeg noen med gledene mine en gang i blant også.
Vel hjemme rekker jeg å bli litt sint av den der kulden, men det blir bra når pappa kommer hjem og tenner opp i ovnen.
Omtrent her er jeg det opplever det øyeblikket som gjør at jeg ikke lar meg tippe over til The Dark Side, og holder meg fokusert på alt det gode disse dagene har gitt meg.
Det slår meg ikke før litt senere denne fredag den trettende, hvor mye dette øyeblikket betydde, det er nesten som jeg ser meg selv litt utenfra i ettertid. Der ligger jeg i en temmelig forkrøplet stilling foran ovnen, med The Hobbit oppslått på gulvet foran meg, og leser uten å ense omverdenen.
Og det er dette som fyller tankene mine når jeg smiler fredag kveld, for jeg vet med meg selv, at i det øyeblikket, og ikke bare et øyeblikk, men kanskje en halv time, var jeg meg. Jeg var bare Lise, og ingen sykdom. Ingen forstyrrelser i hode eller sinn, bare Lise.
Nå vet jeg, at jeg er på riktig vei.
Etiketter:
Tankespinn,
Virkelighet
tirsdag 10. januar 2012
Inni det håpløse mørket et sted
Når mørket gjør blind og natten er kald
Hvor går jeg videre, hvor er det jeg skal?
Hva kjemper jeg for hvis verden er sort?
Jeg vil ingenting mer, jeg vil bare bort!
Men inni det håpløse mørket et sted
finnes en stemme som ber: gi meg fred!
For inni meg finnes en brennende ild
som sier når jeg ikke tror: jeg får til!
Hvor går jeg videre, hvor er det jeg skal?
Hva kjemper jeg for hvis verden er sort?
Jeg vil ingenting mer, jeg vil bare bort!
Men inni det håpløse mørket et sted
finnes en stemme som ber: gi meg fred!
For inni meg finnes en brennende ild
som sier når jeg ikke tror: jeg får til!
Etiketter:
Dikt
tirsdag 3. januar 2012
Det usynlige
Ei dame jeg kjenner sa en gang noe sånt som at sånn er det jo med oss kunstnersjeler - "itjnå filter". Dette med filteret fikk jeg høre om senest i går, og jeg kan ikke annet enn å riste på hodet. For hvor finner dere alle nyansene, hvor er det lyseblå, de dyplilla tonene? Det er sånn et skjærende skille mellom svart og hvitt.
En annen ting jeg har fått høre noen ganger i det siste, er hvor godt jeg ser ut. Jeg får høre at jeg ser friskere ut, at det er så godt å se, at jeg er bedre. Jeg ser ikke sykelig tynn ut lenger. Så godt å se.
Hvorfor det? Har jeg mest lyst til å spørre. Hvorfor synes du det er så godt å se? Jeg var da aldri fysisk syk. Jeg var, er psykisk syk. Psykiske lidelser sitter i hodet, i tanker og følelser, ikke i kroppsmasse og ansiktsuttrykk. Ikke døm meg ut fra bildene du ser. Ja, jeg har lagt på meg, men så prøver du kanskje å hente deg inn med å peke på et glimt i øyet. Jeg er scenevant, tror du ikke jeg kan mane fram en liten glød i noen sekunder, minutter for et enslig fotografi?
Ja, jeg har blitt bedre på noen områder. Men jeg er fremdeles veldig syk. Du kan kanskje møte smilet mitt i en time eller to, for så langt har jeg kommet, jeg kan holde fasaden, og til og med ha det bra innimellom.
Men ikke uttal deg uten engang å ha tilbringt en dag med meg. For du vet ikke hvor mange bøtter tårene mine kunne fylt, hvordan angsten sluker meg hel, hvordan selvhatet etser seg fra innsiden og ut, hvordan jeg kjemper.
For jeg kjemper. Hvert sekund, hvert minutt, hver time, hver dag. Min arbeidsdag er døgnet rundt. "Hvis du er heldig får du pause om natta", sa kontakten min i går. "Hvis jeg er heldig", sa jeg.
Du kan ikke se på kroppen min hvordan jeg har det inni meg. Du kan ikke se krigen i meg, elefanten som legger seg overbrystkassen min, vakuumet i magen som utsletter alt det gode.
Og jeg må bære det alene.
Så støtt meg heller. For jeg har det vondt.
En annen ting jeg har fått høre noen ganger i det siste, er hvor godt jeg ser ut. Jeg får høre at jeg ser friskere ut, at det er så godt å se, at jeg er bedre. Jeg ser ikke sykelig tynn ut lenger. Så godt å se.
Hvorfor det? Har jeg mest lyst til å spørre. Hvorfor synes du det er så godt å se? Jeg var da aldri fysisk syk. Jeg var, er psykisk syk. Psykiske lidelser sitter i hodet, i tanker og følelser, ikke i kroppsmasse og ansiktsuttrykk. Ikke døm meg ut fra bildene du ser. Ja, jeg har lagt på meg, men så prøver du kanskje å hente deg inn med å peke på et glimt i øyet. Jeg er scenevant, tror du ikke jeg kan mane fram en liten glød i noen sekunder, minutter for et enslig fotografi?
Ja, jeg har blitt bedre på noen områder. Men jeg er fremdeles veldig syk. Du kan kanskje møte smilet mitt i en time eller to, for så langt har jeg kommet, jeg kan holde fasaden, og til og med ha det bra innimellom.
Men ikke uttal deg uten engang å ha tilbringt en dag med meg. For du vet ikke hvor mange bøtter tårene mine kunne fylt, hvordan angsten sluker meg hel, hvordan selvhatet etser seg fra innsiden og ut, hvordan jeg kjemper.
For jeg kjemper. Hvert sekund, hvert minutt, hver time, hver dag. Min arbeidsdag er døgnet rundt. "Hvis du er heldig får du pause om natta", sa kontakten min i går. "Hvis jeg er heldig", sa jeg.
Du kan ikke se på kroppen min hvordan jeg har det inni meg. Du kan ikke se krigen i meg, elefanten som legger seg overbrystkassen min, vakuumet i magen som utsletter alt det gode.
Og jeg må bære det alene.
Så støtt meg heller. For jeg har det vondt.
Etiketter:
Tankespinn,
Virkelighet
Omveltninger
30.12.2011
"Så halverer nav bistanden, verdens beste behandler slutter, vektnåla tipper oppover, og samtidig kommer nyttårsaften, en av de verste dagene jeg vet. I dag har jeg grått så selve pusten smaker salt og øynene er røde og hovne. Og gråte er visst det man skal gjøre når man er lei seg. Jeg er lei meg fordi jeg er redd økonomien ikke går rundt. Jeg er lei meg fordi jeg ikke lenger har tryggheten jeg fant i behandler M. Jeg er lei meg fordi jeg legger på meg og sykdommen min blir usynlig igjen, usynlig, men like tilstede. Jeg er lei meg fordi jeg må møte enda et nytt år. Om tre små dager må jeg skrive 2012 bak datoene, og det borer et hull i hjertet mitt, jeg er ikke klar for et helt nytt år. Jeg er ikke klar!"
"Så halverer nav bistanden, verdens beste behandler slutter, vektnåla tipper oppover, og samtidig kommer nyttårsaften, en av de verste dagene jeg vet. I dag har jeg grått så selve pusten smaker salt og øynene er røde og hovne. Og gråte er visst det man skal gjøre når man er lei seg. Jeg er lei meg fordi jeg er redd økonomien ikke går rundt. Jeg er lei meg fordi jeg ikke lenger har tryggheten jeg fant i behandler M. Jeg er lei meg fordi jeg legger på meg og sykdommen min blir usynlig igjen, usynlig, men like tilstede. Jeg er lei meg fordi jeg må møte enda et nytt år. Om tre små dager må jeg skrive 2012 bak datoene, og det borer et hull i hjertet mitt, jeg er ikke klar for et helt nytt år. Jeg er ikke klar!"
Etiketter:
Virkelighet
mandag 2. januar 2012
Lurkikk inn i vårt lille hjem
Alle kunne jo se på de forrige bildene at det er relativt pent hjemme hos oss, men jeg tror kanskje min begeistring kan settes litt bedre ord på uten ord.
Tenkte vi kunne ta en titt på noen gamle bilder hvor stue og kjøkken befinner seg i bakgrunnen:
Deretter kan dere jo få se hvordan det ser ut sånn omtrent nå:
Og dere... se den TV'n da!
Tenkte vi kunne ta en titt på noen gamle bilder hvor stue og kjøkken befinner seg i bakgrunnen:
Deretter kan dere jo få se hvordan det ser ut sånn omtrent nå:
Og dere... se den TV'n da!
Etiketter:
Bilder
Ting jeg liker med jul
- Å stå opp på julaften til julepyntet stue
- Suksessterte og delfiakake
- Roen
- Julehefter
- Å knekke nøtter selv
- Grøt med mandel i
- GAVER
- Pepperkakehus
- Lukten av granbar
- Alt det røde
- Glitter og stas overalt
- Klemmer
- Takknemlighet
- Gode frokoster
- Å se film midt på dagen
- Cageball med familien Klevstuen
- Tente lys
- Samhold
- Den fine nisselua mi
Etiketter:
Lister
søndag 1. januar 2012
Jul i Liseland og nye omgivelser
"Kaketunet" av spis-jentene her på posten.
Nyttårspyntet.
Mitt mer eller mindre spontanlagede pepperkakehus.
Mamma og pappa på det lekre, nye kjøkkenet.
Nyoppusset stue!
Nogenlunde motvillig ferdigpyntet til selskap.
Pinnekjøtt og kålstappe.
Nyttårsaften.
Etiketter:
Bilder
Ikke ønsk meg godt nyttår, ønsk meg god søndag, god aften, hva som helst, ikke det.
Lufta er klar og kald der jeg kaver meg gjennom snøen uten noe annet mål enn å dempe den intense uroen. Utenfor fiskehandelen møter jeg en hyggelig mann fra Adresseavisen som lurer på om jeg har noen nyttårsforsetter, og jeg må nesten le. "Absolutt ikke!", sier med et slags hånflir og jeg prøver å avslutte samtalen med et mer eller mindre hyggelig avslag. Mine tanker rundt nyttår egner seg ikke å dokumenteres på film noe sted.
Jeg liker ikke nyttår. Sannheten er at jeg blir kvalm bare av å se tallet 2012 nedskrevet. Det er bare et tall sier de, en dato som endres, ingenting annet. Det presterer de å påstå, mitt oppi alt hysteriet. For er det noe nyttår ikke er, så er det "bare". Uansett hvor jeg snur meg kommer jeg ikke unna noen som ønsker godt nyttår, prat om nyttårsfester, mimring om året som har gått, artikkel på artikkel om både det nye og det gamle året. Det er er så symbolsk at jeg får lyst til å gi dem alle en på trynet. Kan dere ikke la det være bare en dato!
Hva nyttår er for meg? Det er tiden for å ta et oppgjør med det gamle året, det turbulente, vonde år 2011, og forberede seg på det nye, 2012, gjerne med grenseløs optimisme med overambisiøse forsetter.
Det er ingenting annet enn vondt for meg å tenke på. Enda et år er gått. Mine gamle klassekamerater sitter med papirer på bachelorgrad, de gifter seg og får barn, mine egne småbrødre har vokst forbi meg på alle måter. Enda et år har gått uten at jeg har noe nevneverdig å vise til. Greit, jeg har oppnådd små personlige mål, tatt musesteg, og er kanskje på vei framover på ett eller annet vis, men med fet skrift og to streker under musesteg. For verden raser forbi meg, den skynder seg framover framover framover, mens jeg fremdeles står her og kaver i den samme gamle gjørma.
Jeg har ingen forhåpninger for 2012. Jeg greier ikke å se lenger enn kanskje en dag fram i tid, nesten ikke det en gang. Hvis jeg overhodet prøver ser jeg bare utfordringer på utfordringer, og jeg anser meg ikke på noen som helst måte rustet til å takle dem.
Ikke si at det ordner seg, ikke kall meg sterk. Jeg vet at 2012 kan bringe med seg gode ting, men jeg vil helst slippe å forholde meg til et helt år av gangen. Da drukner det lille håpet jeg har.
Jeg liker ikke nyttår. Sannheten er at jeg blir kvalm bare av å se tallet 2012 nedskrevet. Det er bare et tall sier de, en dato som endres, ingenting annet. Det presterer de å påstå, mitt oppi alt hysteriet. For er det noe nyttår ikke er, så er det "bare". Uansett hvor jeg snur meg kommer jeg ikke unna noen som ønsker godt nyttår, prat om nyttårsfester, mimring om året som har gått, artikkel på artikkel om både det nye og det gamle året. Det er er så symbolsk at jeg får lyst til å gi dem alle en på trynet. Kan dere ikke la det være bare en dato!
Hva nyttår er for meg? Det er tiden for å ta et oppgjør med det gamle året, det turbulente, vonde år 2011, og forberede seg på det nye, 2012, gjerne med grenseløs optimisme med overambisiøse forsetter.
Det er ingenting annet enn vondt for meg å tenke på. Enda et år er gått. Mine gamle klassekamerater sitter med papirer på bachelorgrad, de gifter seg og får barn, mine egne småbrødre har vokst forbi meg på alle måter. Enda et år har gått uten at jeg har noe nevneverdig å vise til. Greit, jeg har oppnådd små personlige mål, tatt musesteg, og er kanskje på vei framover på ett eller annet vis, men med fet skrift og to streker under musesteg. For verden raser forbi meg, den skynder seg framover framover framover, mens jeg fremdeles står her og kaver i den samme gamle gjørma.
Jeg har ingen forhåpninger for 2012. Jeg greier ikke å se lenger enn kanskje en dag fram i tid, nesten ikke det en gang. Hvis jeg overhodet prøver ser jeg bare utfordringer på utfordringer, og jeg anser meg ikke på noen som helst måte rustet til å takle dem.
Ikke si at det ordner seg, ikke kall meg sterk. Jeg vet at 2012 kan bringe med seg gode ting, men jeg vil helst slippe å forholde meg til et helt år av gangen. Da drukner det lille håpet jeg har.
Etiketter:
Synsing,
Virkelighet
Javællda
, snerrer hun oppgitt og skuler mot PC-skjermen. Nyttår. Nyttårsfeiring, nyttårsforsetter, tilbakeblikk, man skal liksom ta et oppgjør med året som har gått og innstille seg på et nytt. "Det er bare datoen som endrer seg", prøver de å temme fortvilelsen min med, men uansett symbolikk, er det er dag verden omtrent går av hengslene. Jeg boikottet "godt nyttår"-hysteriet, forsetter og var langt inni drømmeland når klokka slo tolv. Men greit. Jeg har levd ett år til jeg, som alle andre. Nå kan vi faktisk sette en strek over 2011, og i alle fall late som vi er over det, så jeg skal prøve å holde meg stående på den bølgen jeg også. Tilbakeblikket.
2011 var sterkt preget av spiseforstyrrelse, depresjoner og innleggelser. Blant lyspunktene var det mange kinoturer, konsertopplevelser og gode venner.
Året da bloggen ble et vindu mot verden som finnes i meg, da verden viste takknemlighet i form av lange mailer og kommentarer og gode ord, da jeg møtte forståelse, da jeg blogget mer enn noen gang.
Da jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk flere ganger, og fikk et lite drøss med nye, utrolig gode venner. Da jeg klipte sommerfrisyre og druppet vinterluggen, da jeg eksperimenterte med neglelakk, malte bilder og kjøpte masse smykker og musikk.
Da jeg sluttet helt å trene, da spiseforstyrrelsen tok over kroppen, da jeg tok den tilbake.
2011 var året da jeg fikk hjelp.
JANUAR
Jeg ble tynnere enn jeg noen gang prøvde å bli. 2011 ble døpt til "bloggens år", og jeg åpnet meg mer enn noen gang for bloggverden, og jeg har ikke angret et sekund.
Smakebit fra januar.
FEBRUAR
Februar var vond. Jeg begynte måneden innlagt på A4, og fant trøst i vakre mennesker. Her ble jeg dessuten kjent med tre vidunderlige jenter, og opplevde et samhold oppi alt det vonde som jeg aldri kommer til å glemme. Etter utskrivelse fikk jeg endelig gå hos en behandler jeg kom overens med, og holdt hodet over vannet.
Februartanker.
MARS
Jeg fylte 22 år innlagt på akuttpost. I etterkant ble den feiret med den første drinken etter godt og vel ett og et halvt år som totalavholds. Mye av tiden var preget av voldsomme humørsvingninger - fra latterkramper til hysterisk gråt. Månedens lyspunkt var et intenst et: en ny bestevenn.
Marsminne.
APRIL
Jeg var på min første fest på nesten to år. Depresjonen slapp litt taket innimellom, selv om jeg hadde mye angst, og sov dårlig.
Lise i april.
MAI
Jeg prøvde å møte verden litt igjen, men syntes det var for mye vondt mellom de små solgløttene, og feiret 17. mai også på akuttpost. Stort sett var jeg mye redd, mye sint og mye fortvilt, men jeg tviholdt på håpet og kampviljen.
Håp fra mai.
JUNI
Jeg var på forvernssamtaler på spesialpost 4, og dvelte i en voldsom ambivalens. Det meste av tiden var jeg hekta på TV-serier som House, Bones, Glee og Private Practise. Jeg begynte å få det mye bedre, og engasjerte meg i ting igjen. Dessuten begynte jeg så smått å skrive skjønnlitterært igjen, denne gangen et par små dikt.
Mest kommentert i år.
JULI
Jeg var alene hjemme og levde i Harry Potter-lykkerus. Jeg hadde den beste måneden på et år. Selv om slutten av den var preget av rystelse og sjokk, følte jeg desto sterkere på en beundringsverdig medmenneskelighet. Også gjorde jeg årets (foreløpig) eneste hårforanding. I løpet av uka alene malte jeg dessuten et ordentlig bilde, for første gang!
![]()
Maleriet.
AUGUST
Jeg startet måneden med å riste av meg tårer og tvinge meg konserter som var fantastiske, men fikk det verre og verre. Jeg unngikk akuttinnleggelse med en spontantur til Sverige med verdens beste pappa som vekte motivasjonen i meg. 23. august ble jeg skrevet inn som pasient på Østmarkas spesialpost 4. Før jeg dro lagde jeg også et motivasjonsalbum jeg fremdeles tar frem titt og ofte.
Klar for action.
SEPTEMBER
Jeg blogget som en helt. Pottermore åpnet, og jeg ble sortert i Hufflepuff. På avdelingen plagdes vi med TV-kameraer, men var storfornøyd med TV3 som lager en så viktig dokumentarserie. Jeg gjorde mye kreativt, noe som reddet meg fra altoppslukende depresjon og svekkende motivasjon.
Innlegget med de beste kommentarene.
OKTOBER
Jeg dro på konsert med Maria Mena, ganske så impulsivt, og var nærmest i ekstase. Ellers slet jeg fortsatt mye motivasjonen, men holdt stand. Lite blogging, beinhard kamp.
Dikt i oktober.
NOVEMBER
Jeg så Breaking Dawn på kino og var hyper av begeistring. Resten av tiden hørte jeg på musikk, og ble helt forelsket i tonene til Siri Nilsen, Ane Brun og Maria Mena. Jeg jobbet hardt for å akseptere vektoppgang, og kom over en liten kneik.
Novemberangst.
DESEMBER
Jeg lagde julegaver og hadde mye etterlengtet datafri. Deretter hadde jeg en fantastisk julaften, før jeg tok farvel med en fantastisk behandler og går inn i 2012 med vondt i hjertet.
Tilbakeblikk på et tilbakeblikk.
2011 var sterkt preget av spiseforstyrrelse, depresjoner og innleggelser. Blant lyspunktene var det mange kinoturer, konsertopplevelser og gode venner.
Året da bloggen ble et vindu mot verden som finnes i meg, da verden viste takknemlighet i form av lange mailer og kommentarer og gode ord, da jeg møtte forståelse, da jeg blogget mer enn noen gang.
Da jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk flere ganger, og fikk et lite drøss med nye, utrolig gode venner. Da jeg klipte sommerfrisyre og druppet vinterluggen, da jeg eksperimenterte med neglelakk, malte bilder og kjøpte masse smykker og musikk.
Da jeg sluttet helt å trene, da spiseforstyrrelsen tok over kroppen, da jeg tok den tilbake.
2011 var året da jeg fikk hjelp.
JANUAR
Jeg ble tynnere enn jeg noen gang prøvde å bli. 2011 ble døpt til "bloggens år", og jeg åpnet meg mer enn noen gang for bloggverden, og jeg har ikke angret et sekund.
Smakebit fra januar.
FEBRUAR
Februar var vond. Jeg begynte måneden innlagt på A4, og fant trøst i vakre mennesker. Her ble jeg dessuten kjent med tre vidunderlige jenter, og opplevde et samhold oppi alt det vonde som jeg aldri kommer til å glemme. Etter utskrivelse fikk jeg endelig gå hos en behandler jeg kom overens med, og holdt hodet over vannet.
Februartanker.
MARS
Jeg fylte 22 år innlagt på akuttpost. I etterkant ble den feiret med den første drinken etter godt og vel ett og et halvt år som totalavholds. Mye av tiden var preget av voldsomme humørsvingninger - fra latterkramper til hysterisk gråt. Månedens lyspunkt var et intenst et: en ny bestevenn.
Marsminne.
APRIL
Jeg var på min første fest på nesten to år. Depresjonen slapp litt taket innimellom, selv om jeg hadde mye angst, og sov dårlig.
Lise i april.
MAI
Jeg prøvde å møte verden litt igjen, men syntes det var for mye vondt mellom de små solgløttene, og feiret 17. mai også på akuttpost. Stort sett var jeg mye redd, mye sint og mye fortvilt, men jeg tviholdt på håpet og kampviljen.
Håp fra mai.
JUNI
Jeg var på forvernssamtaler på spesialpost 4, og dvelte i en voldsom ambivalens. Det meste av tiden var jeg hekta på TV-serier som House, Bones, Glee og Private Practise. Jeg begynte å få det mye bedre, og engasjerte meg i ting igjen. Dessuten begynte jeg så smått å skrive skjønnlitterært igjen, denne gangen et par små dikt.
Mest kommentert i år.
JULI
Jeg var alene hjemme og levde i Harry Potter-lykkerus. Jeg hadde den beste måneden på et år. Selv om slutten av den var preget av rystelse og sjokk, følte jeg desto sterkere på en beundringsverdig medmenneskelighet. Også gjorde jeg årets (foreløpig) eneste hårforanding. I løpet av uka alene malte jeg dessuten et ordentlig bilde, for første gang!
Maleriet.
AUGUST
Jeg startet måneden med å riste av meg tårer og tvinge meg konserter som var fantastiske, men fikk det verre og verre. Jeg unngikk akuttinnleggelse med en spontantur til Sverige med verdens beste pappa som vekte motivasjonen i meg. 23. august ble jeg skrevet inn som pasient på Østmarkas spesialpost 4. Før jeg dro lagde jeg også et motivasjonsalbum jeg fremdeles tar frem titt og ofte.
Klar for action.
SEPTEMBER
Jeg blogget som en helt. Pottermore åpnet, og jeg ble sortert i Hufflepuff. På avdelingen plagdes vi med TV-kameraer, men var storfornøyd med TV3 som lager en så viktig dokumentarserie. Jeg gjorde mye kreativt, noe som reddet meg fra altoppslukende depresjon og svekkende motivasjon.
Innlegget med de beste kommentarene.
OKTOBER
Jeg dro på konsert med Maria Mena, ganske så impulsivt, og var nærmest i ekstase. Ellers slet jeg fortsatt mye motivasjonen, men holdt stand. Lite blogging, beinhard kamp.
NOVEMBER
Jeg så Breaking Dawn på kino og var hyper av begeistring. Resten av tiden hørte jeg på musikk, og ble helt forelsket i tonene til Siri Nilsen, Ane Brun og Maria Mena. Jeg jobbet hardt for å akseptere vektoppgang, og kom over en liten kneik.
Novemberangst.
DESEMBER
Jeg lagde julegaver og hadde mye etterlengtet datafri. Deretter hadde jeg en fantastisk julaften, før jeg tok farvel med en fantastisk behandler og går inn i 2012 med vondt i hjertet.
Etiketter:
Hendelser,
Lister,
Virkelighet
Abonner på:
Innlegg (Atom)