Julekuldestemning

Helgen har vært ganske julete. Fredag ordnet jeg et par julegaver, lørdag var jeg hjemme og pyntet pepperkakeby, og i dag ble det Reisen til Julestjernen på kino.

Jeg synes jo selv at sånne dagbok-aktige blogger ikke egner seg som blogger i det hele tatt. Min hverdag har i alle fall ikke spesielt stor underholdningsverdi, så jeg skal spare dere for masse detaljer.
Men sånn for å oppsummere: Julegavene må jeg selvsagt hysje om enda, pepperkakebyen ble meget sjarmerende, Reisen til Julestjernen var skikkelig koselig og eventyrlig, selv om min indre, for tiden litt for kritiske, filmanalytiker hadde noen innvendinger (en meget dukkeaktig bjørn og mangel på filmatisert prolog), og alt i alt har helgen vært veldig bra sammenliknet med de siste helgene.

Uka som kommer skal jeg bruke på å rydde i gavekaoset jeg har stelt i stand, det er som å ha rullet seg inn i hønsenetting. Stadig vekk overbeviser jeg meg selv om at nå blir det orden, bare fikse den lille tingen her, så kommer jeg ut, men så vikler jeg meg bare inn igjen. Hvem var denne til? Hvor har jeg gjort av gaven hans? Hei, har jeg kjøpt denne også? Hva var det jeg bestilte på nettet nå igjen? Jeg tror hele tiden at jeg begynner å få oversikt, også har jeg oversett noe allikevel, og jeg har i det hele tatt veldig lite kontroll. Dessuten trodde jeg at jeg hadde god tid, før noen sa at det er tredje søndag i advent. Altså, hæ? Hvamenerdu tredje søndag i advent? Hvor ble det av de to forrige da?

Eller jo, forresten. Jeg husker jo en samtale rundt middagsbordet på Heimdal som dreide seg om dette med lysene, og at mamma like så godt tente alle fire lysene, fordi det er finere. På denne tida av året kan visst alt rettferdiggjøres med at "jammen det er jo så fint". Når det er sagt, har jeg tatt den jeg også, men på en forbløffende konstruktiv måte. Jeg var nemlig ute og gikk for noen dager siden i "femten speik", som de sier her, og hadde fremdeles rundt ti minutters gange før jeg var innenfor fire vindtette vegger (ikke nok med femten minusgrader, det blåste i tillegg). De foregående ti minuttene hadde jeg bitt tennene sammen - skjerfet over nesa, fingrene konstant i bevegelse - før motet begynte å falme. Hvor mye jeg enn forsøkte å holde fokus på destinasjonen, ble tanken brutalt sparket i magen, gang på gang, av den fortvilte tanken som skrek: "jeg klarer ikke mer!". Det var da jeg fikk det korte blaffet av lys. Ja, det var kaldt, men snøen rundt meg glitret i måneskinnet, det var så nydelig at jeg ble gående og nesten måpe. "Jadeterkaldt men det er så fint!" Med den setningen stadig messende inni hodet, og sikkert høyt også, kjenner jeg meg rett, kom jeg meg velberget frem.

Hva lærte jeg av dette? Egentlig bare at neste gang det er så kaldt, skal jeg heller holde senga.

(Pepperkakeby à la Emilsen Klevstuen)

Jul og juler

... også gikk hun i dvale igjen.

Høsten har tatt på, både for meg og kroppen min. Personen i speilet er ikke meg lenger, jeg ser det så godt nå, og denne gangen vil jeg ikke. Jeg blir så liten og så naken, plutselig ble jeg syk for andres øyne også, igjen. Det føles ikke godt, men jeg orker ikke kjempe så hardt, jeg er så sliten!

Selv om jeg møter jula med gråtoner i hodet og blysko på bena, har jeg den som et lyspunkt. Oppturer dukker opp helt av seg selv, julejenta i meg vekkes i korte glimt, og heldigvis er jeg fortsatt et barn på julaften, så jeg gleder meg. Desember forsvinner fort akkurat nå, men innimellom er den der. Hele familien lager pepperkakeby, og jeg blir mye varmere.

Hjemme er det allerede jul. I CD-spilleren, i lysene, i ovnen og i veggene. Og familien min også. Jeg er så glad i dem.

(En annen jul)

Vent litt

Høstluften svir i lungene, været er trist og grått. Hvor ble dagene av, hvor ble årene av? Sist jeg sjekket var eplene kart og veikantene full av løvetann. Men barna var borte. Gatene var tomme, lekeplassene fulle av spøkelser. Har vi alle blitt voksne?

Nærbutikken selger små barbusker, de ligner på juletrær bare at de ikke er det. Dessuten er det ikke snø. Høstløvet ligger nedtrampet på veiene, vått og brunt. I fjor hadde høsten samlet opp så mye snø at vi kunne hoppe fra taket på julaften. Eller var det året før? Eller vent, kanskje vi ikke var født engang.

Bygningene har blitt høyere, verden var så mye mindre før, lydene lavere. Alt er så forandret, er jeg? Jeg er så liten.

På godt og vondt

• Soloppgang
• Lange dager
• Å sove i sin egen seng
• Å føle seg innestengt
• Norske epler
• Lapskaus
• Radioresepsjonen
• Tankebråk
• Hundevalper
• Monstre
• Spotify
• Unaturlig stillhet
• Advent
• Novemberkulde
• Ro
• Angst
• Klemmer
• Ensomhet
• Bilder som gjør en varm inni seg
• Grått
• Havet
• Bølgedaler
• Takknemlighet

Sånne ting

• Kattepuser med blå øyne
• Trær som bøyer seg over alléen
• Pingviner
• Røde epler
• Sympati når man er småsyk
• Å nyse et nys du har ventet på
• Sitater man tilfeldigvis kommer over og bare må skrive det
• Å klø seg der det klør
• Lukta av nyklippet gress midt i byen
• Middag på café med gode venner
• Folk i et serviceyrke som sier "det heter ikke serviceyrke for ingenting!"
• My sofa
• Interne morsomheter
• Fine ting på tilbud
• Vannballonger
• Bittesmå skjell blant fjæresteinene
• Vind
• Musikk, musikk, musikk

Photoshop-lek

Jo, også har jeg begynt å leke litt i Photoshop igjen.

Det blir, det blir

Jeg kommer liksom ikke helt i gang igjen. Men i går da, så pyntet jeg meg.

Ut av slumringen

Til noe helt annet.

De siste årene har det meste av interesser og konsentrasjon dalt betraktelig. For et års tid siden kom jeg meg gjennom Hege Aurstads selvbiografiske bøker, og omlag ett år tidligere - Twilight-bøkene.

Før jeg ble syk brukte jeg de fleste feriene mine på å lese. Jeg elsket det. Sommerferie for meg er ikke sydenturer eller badestrender - det er Harry Potter i sola på verandaen. Påskeferie er Naiv.Super i gulvet foran peisen, og høstferie er Berlinerpoplene og sitronte.

Det siste året har jeg gjort iherdige forsøk. Etter et par linjer i diverse bøker, forsøkte jeg å ty til Harry Potter, mummibøker og Hobbiten - bøker jeg allerede vet at jeg elsker. Men nei. Ikke en gang psykisk helse-bøkene, som var det eneste jeg kunne sluke på no time (ironisk?), fenget meg lenger.

Stadig vekk får jeg høre at det "er bare" å komme ordentlig i gang. Men det er ikke der det ligger for meg. Forsåvidt orker jeg sjelden å lese ferdig bøker med en treg start - jeg leser for å få noe ut av det, ikke for å tilfredsstille det døde materialet foran meg. Det er konsentrasjonen det skorter på. Per i dag kan jeg ikke begripe hvordan jeg kom meg gjennom geografipensum og kjemitabeller.

Jeg ser med misunnelse på medpasienter som kryper opp i sofakroken og forsvinner bak skrevne sider, og skulle ønske jeg også kunne drømme meg bort i en annen verden. Noe har skjedd, det har det, for jeg kunne overhodet ikke komme meg gjennom en film uten stor uro og oppmerksomheten alle andre steder enn på skjermen foran meg, men nå kan jeg sette pris på det igjen, på en god dag - et par timers pause fra min egen virkelighet.

Stadig vekk når jeg plukker opp en bok og plasserer øynene på linjene foran meg, svømmer bokstavene og tankene mine havner helt andre plasser. Jeg kom meg gjennom noen titalls sider i Hobbiten med iherdig arbeid, og i noen minutter av gangen gikk det til og med litt av et selv, men mest av alt var det noe jeg måtte tvinge meg til, og bare holdt gående et par sider av gangen. Det gjorde meg mest trist.

Nå, derimot.

Forrige uke var vi på kino og så the Hunger Games, og jeg ble totalt sugd inn i denne for meg nye verdenen. Jeg visste med en gang at dette er øyeblikket, dette er gnisten jeg trenger, for jeg visste at første bok i serien allerede lå klar på rommet mitt, og jeg dristet meg til å åpne den sent samme kveld. Et kapittel var gått før jeg rakk å tenke meg om.

Spent tok jeg boken med meg hjem på påskeferie, og heldigvis for meg, er det som om de grå skyene som forstyrrer konsentrasjonen trekker seg tett sammen og gir rom for ordene.

Det er bare gått noen dager og jeg nærmer meg sjuhundre sider silt gjennom min egen fantasi, og jeg elsker det. Min tvers gjennom ekte redsel for å gå tom for lesestoff fikk mamma til å kjøre meg til City Syd i ens ærend for å kjøpe neste bok i serien. Takk, mamma!

Dødslekene har gitt meg lesegleden tilbake, og på ett eller annet vis finner jeg meg selv i det, det er noe i den barnlige begeistringen min for å drømme seg bort til andre verdener som gjør at jeg føler meg litt mer levende. Jeg vet at jeg har funnet tilbake til en av mine gode egenskaper, som gjør det litt bedre å være meg.

Om vekt. Faktisk.

Det er ett tema jeg har hatt lyst til å skrive om en stund, som kanskje er litt overraskende, fordi jeg bevisst har holdt meg unna det: Vekt.

Den mest åpenbare grunnen er av hensyn til andre med spiseforstyrrelser, faren for å trigge, og at det rett og slett er et sårt tema. Men minst like viktig for meg er å ikke underbygge fordommene som setter likhetstegn mellom spiseforstyrrelse og alvorlig undervekt. For det er langt, langt fra sånn virkeligheten fungerer. Graden av lidelse kan overhodet ikke måles i antall kilo.

Likevel, nå har jeg kommet til et punkt hvor det jeg ønsker å formidle er langt viktigere enn disse tallene, fordi budskapet også går ut til andre spisesyke, og jeg vet at ikke alle har nok kunnskapet om temaet.

De fleste vet at alvorlig undervekt er skadelig og til og med livsfarlig. Men veldig, veldig mange undervektige tenker at "det gjelder ikke meg". For mange opplever faktisk aldri særlige somatiske komplikasjoner, man kan lett avfeie advarslene med at "jeg har jo aldri trengt sonde eller næringsdrikker, aldri vært så undervektig som de det skrives om, kroppen min tåler det jeg driver med helt fint." Det er så viktig å få frem at dere kan ta uopprettelig feil.

Jeg har vært temmelig standhaftig når det kommer til meg selv. Jeg har tidligere henvist til de magre modellene som havner langt nede på BMI-skalaen og faktisk ikke har en spiseforstyrrelse - for de finnes. Enkelte er naturlig prisgitt en voldsom forbrenning, som for mange av dem til og med er et problem. Men for oss som har skakkkjørt kroppen, er det lett å bruke som et tynt argument: Hvis andre kropper tåler å være tynne, gjør vel min også det?

Det gjør den ikke nødvendigvis. De aller, aller færreste gjør det. Kroppen din vil ikke fungere optimalt som undervektig, og enten du tror det eller ei - det er faktisk farlig.

I løpet av desember en gang kom jeg meg på BMI 17, og i tre måneder gikk vekta litt opp, litt ned, i det hele tatt minimalt med forandringer, og vektkurven min stabiliserte seg lenge her. Jeg har helt ærlig ikke viet så stor oppmerksomhet til det. Kroppen min fungerer - så vidt jeg kan se - som den skal, og jeg har godtatt at jeg har en del kilo igjen før jeg når målvekt, men jeg bare vært halvveis med på det. For hvorfor skulle det være så innmari viktig å gå opp i vekt? Jeg trivdes jo helt greit med kroppen min, og den oppførte seg som om den trivdes og. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg husker hvordan det føltes å være normalvektig, men jeg kan ikke huske noen store forskjeller. Denne vekta kunne jeg jo holde med ganske normalt matinntak, og mente selv jeg fungerte ganske bra. Dessuten fikk jeg jo høre opptil flere ganger at jeg så så godt ut, så friskere ut, bedre ut, og til og med at "ingen kan se at du er syk lenger jo!" Alle disse velmente "komplimentene" jeg ikke kan fordra. Destod mer underbygget de min frykt for vektoppgang - hvis jeg ser frisk ut nå, kommer jeg til å se tykk ut med de obligatoriske 48 kiloene. Forstå det den som kan.

Jeg vet at mange, mange tenker som meg. Og vit at alle med spiseforstyrrelser mishandler kroppen sin, uansett hvordan den ser ut utenpå. Men akkurat nå vil jeg advare om farene ved langvarig sykelig undervekt. Du trenger faktisk ikke å se ut som anorektikerne i bladene, eller Isabelle Caro for at kroppen din skal lide.

Undervekt ødelegger faktisk hormonbalansen i kroppen. Mangelen på fettreserver og/eller fettrik mat gjør rett og slett at kroppen ikke er i stand til å produsere de hormonene den skal. I tillegg til muskelsvinn og den velkjente beinskjørheten kan du faktisk ende opp med hjerneskade. Og som de fleste spisesyke vet, men ofte anser som en tom trussel: Hjertet kan stoppe. Alt dette kan skje dersom du opprettholder den lave vekten, selv om du spiser normalt!

Så diverse mangelsykdommer og andre komplikasjoner satt til side - det holder ikke å spise normalt, du må opp i vekt.

Lange innlegg gir meg følelsen av at nå må jeg trekke pusten. Snedig.

Som avslutning vil jeg vise dere kostlista jeg har som oppgave å følge for øyeblikket, som hittil har bidratt til å få meg opp, ikke mer enn 900g foreløpig, men akkurat over kneika, og jeg akter å fortsette:

FROKOST 08:30

• 1,5 brødskive med pålegg
• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

LUNSJ 11:30

• 1,5 brødskive med pålegg
• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 frukt
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

MIDDAG 14:30 (Ja, jeg vet, dagens ungdom har knapt stått opp når jeg spiser middag liksom...)

• 1 normal porsjon middag (eks. 2 poteter, 2 fiskekaker, tilsvarende med grønt, og raust med saus)
• 1 frukt
• 2 glass vann

MELLOMMÅLTID "Kaffe" 17:00

• 1 Go'morgen-yoghurt
• 1 eple
• 1 kopp te

KVELDSMAT 19:30

• 2 brødskiver med pålegg
• 1 frukt
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

SENKVELDS ca. 22:15

• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 kopp te

I tillegg har jeg noe så fint som en påleggsliste hvor det står:

• Egg
• Hvitost
• Brunost
• Skinkeost
• Skinke
• Leverpostei
• Italiensk salat

Også er jeg heldigvis kommet dit at så innmari firkantet er det ikke, så hvis du vil invitere meg på café en dag, får du som oftest et glisende "ja takk", med mindre jeg er i veldig dårlig form.

(kilde)

Håp og frykt og mest tvil

Det er... lenge siden. Jeg har mye å skrive, mye å fortelle, men jeg vet ikke hva eller hvordan, og er litt i tenkeboksen. Ikke noe alvorlig altså, jeg bare sliter litt med å formulere tankene på en måte som formidler det jeg vil det skal formidle, og hva vil jeg egentlig formidle? Jeg har i alle fall noen ting på lager som jeg er sikker på, men det må ferdigskrives og ferdigtenkes, så skal jeg komme tilbake til dere.

Dilemmaet mitt handler vel mest om dere som leser. Jeg er og har hele tiden vært svært bevisst på hva jeg publiserer her, og er absolutt gjennomtenkt og ferdigbesluttet når det gjelder mine egne grenser for hvor mye jeg vil utlevere meg. Jeg kjenner meg selv godt nok til det.

Problemet er heller at jeg ikke kjenner dere som leser. Jeg vet ikke hvem som leser og hvordan dere tar det, og atter andre vet jeg akkurat hvem er og etter all sannsynlighet hvordan de tar det. Grensen jeg leter etter for øyeblikket, er den magiske mellomtingen mellom hva jeg vil fortelle og hva dere trenger å høre.

Jeg vet ikke helt om jeg uttrykker meg forståelig nå, men... Saken er den at jeg ønsker inderlig å kunne skrive ærlig og åpent, gjerne tilslørt i mine typiske metaforiske ordkrumspring, men som hele meg. Det er min hovedagenda; Å la ordene strømme fritt ut av fingrene mine for å formidle hvordan verden ser ut fra mine øyne. Samtidig ønsker jeg at det skal berøre dere som leser. Jeg er heller ikke redd for å vekke negative følelser, men jeg er redd for å ha en negativ påvirkning.

Aller helst skulle jeg silt ut sårbare lesere og fått styrt de råeste innleggene mot dem som er rustet til det, og burde lese det.

Eksempelvis leserinnlegget mitt om selvskading og legevakt. Den var helt i grenseland for meg. En del av meg ønsket å skrive mer, eklere, sårere, provoserende. Mens en annen del av meg er redd det allerede var... småfarlig. For det sitter så mange tynnhuda lesere og stirrer på ordene mine gjennom skjermen. Nei, det vet jeg ikke, men det er alltid en fare, og stor sannsynlighet for det.

Jeg kan godt huske meg selv. For et par års tid siden var det jeg som satt og saumfor disse psykisk helse-bloggene og leste om jenter med venflon i hånden og suturer oppover armene. De skrev om veien ut av sykdommen, men de skrev om den rått og brutalt, og jeg sugde det til meg. Til tider ga det meg håp, en usynlig støtte i ensomheten, mens noen ganger... Noen ganger kunne jeg kjenne fortvilelsen pulsere gjennom blodårene mine - fortvilelsen over å ha det fryktelig vondt, uten å kunne gjennomføre handlingene disse jentene gjorde. Jeg, med mindre stakkarslige små kutt og anstrengte forhold til mat. Min lidelse betydde vel ingenting i forhold til dem.

Det er trist å tenke på at man kan tenke sånn, men jeg kan fremdeles ta meg i det. Det er en del av lidelsens natur: aldri frisk nok, aldri syk nok.

Jeg kan ikke annet enn håpe at bloggen min leses med varsomhet, og at den i det minste bringer mer godt enn vondt. Håp.

Superwoman?

Lise og alle dagene og litt mange mennesker

Det begynte vel kanskje i helgen med en kjempekoselig cafétur. Lise E. Klevstuen og Trine Emilie uten etternavn. Kaffe og vaniljete. Løs latter og trillende ord. Vi dikter opp historier om "hvorfor han aldri ringte", enes om at onsdager er gule og at vi må treffes veldig snart igjen.

Søndag er det Oscar og vi sitter lenge oppe for å se alle kjolene, og det er godt å føle seg litt normal.

Etter det har det gått veldig i ett.

Selvhevdelsesgruppe, samtalegruppe, ikeatur (Lise og mamma, interiørfantasier, gammeldagse lamper og kontorstol på tilbud.), jentekveld (Top Model, Brille, läkerol og sjokoladete).

Veiing, angstgruppe, kroppsbevissthetsgruppe, frisørtime (bort med lange hårlokker som bare er i veien, "begeistringsvekkende" sveis).

Billedterapi, møte, samtale med behandler, puslespill, vektsamtale, samtale med miljøkontakt.

Marsimartna, cafétur med Ida (minner og undring, husets iste med bringebærsmak, leilighet i topplokket og den evinnelige matpakken).

Samtale med behandler, ukemålsgruppe, samtale med miljøkontakt, og nå, hjemme på permisjon.

For ikke å snakke om at hver eneste dag også består av frokost, morgenmøte, gåtur, lunsj, middag, middagsklubb, mellommåltid og kveldsmat. Og hard, hard jobbing.

Helga skal brukes på å få mest mulig flyttet og ordnet i min nye, nydelige og sentrale leilighet (hurra for meg), men jeg må innrømme at jeg er ganske sliten. Forhåpentligvis får jeg noen rolige stunder og tid til å skrive ferdig innleggene jeg har lagret som kladd. Det kommer, det kommer. Jeg må bare puste litt først.

Om håpet og en plutselig tur til hovedstaden

Nyttår har vært en liten nedtur for meg. Forandringer er ikke akkurat min sterkeste side. Men fra nå av, skal det bli forandringer av den gode sorten. Strengt tatt er det vel ikke mye som har endret seg fra forrige uke til nå, annet enn ord og tanker, men det er i alle fall mye som skal skje.

For det første har jeg bestemt meg for å sette inn støtet enda litt hardere. Jeg er i behandling og må virkelig se til å nyttiggjøre meg av det alt jeg kan, nå. Og huske å stå på selv når mørket omslutter meg. For om jeg ikke tror, må jeg enda ha håpet.

Jeg prøver meg å lage meg en liten ny start. I helga hoppet jeg og pappa på flyet til Oslo, og rett og slett blåste ut alle bekymringstankene. Vi startet lørdag med en herlig hotellfrokost. (Jeg er én av de få spiseforstyrrede som simpelthen elsker å spise ute og i det hele tatt når maten ser delikat ut.) Etter en liten pust i bakken på café, bega vi oss ut på shopping. (Er det en forandring jeg liker, så er det nye ting.) En lunsjpause før vi kom oss ut igjen, og tok en tur innom Nasjonalgalleriet. (At noen ikke synes det er stas og stå foran Munchs originale malerier, kan jeg knapt forstå.) Middag ble inntatt på Egon, hvor vi måtte vente i 35 minutter på maten. (Jeg holdt på å sovne, pappa ble veldig sint, og strengt tatt burde jeg holde Egon for nag ut evigheten, men maten smakte himmelsk, tross alt.) Siden vi fortsatt hadde ettermiddagen på oss, fikk vi også med oss Løvenes Konge i 3D på kino, og det var kulere enn en skulle tro! Og så var det egentlig bare å komme seg hjem.

Det var deilig.

Men så er man tilbake til hverdagen, og alt man reiste ifra er der enda. Da er det bare å gjøre en skikkelig kraftanstrengelse, og mate de positive forventningene til de er så store at de kan spise opp de negative.

I morgen er det rett på. Da er det nemlig visning. Hvis jeg sier meg fornøyd, noe jeg absolutt forventer å gjøre, er det ja takk, kontraktsignering og utdeling av nøkler allerede på tirsdag. I tillegg er det et papir- og søknadsarbeid fra helvete, møte med nav, kommune, jeg dør litt i hjertet allerede.

Men det kommer til å bli verdt det. Det skal ordne seg, både økonomi, motivasjon, sinnstilstand, det skal i alle fall bli bedre enn det har vært en stund nå. Og jeg skal få min egen leilighet. Førti kvadratmeter til bare meg selv, for første gang et sted hvor jeg faktisk kan få plass til alle tingene mine - både bokhylla og klesskapet i en og samme leilighet, tenk det!

Da jeg bodde i København, delte vi et bøttekott av et toalett og en kjøkkenkrok i enden av gangen. Rommet mitt, derimot, føltes som diger luksus, jeg tror faktisk det var oppe i tolv-tretten kvadrat! Og så skal jeg få boltre meg på FØRTI KVADRATMETER? Min lille indre interiørarkitekt kommer til å fryde seg så roser kommer ut av kinnene.

I tilfelle noen blir i overkant ivrig nå, så er dette ikke i sammenheng med noen utskrivelse. Foreløpig blir det en leilighet å trene i, mitt eget lille sted hvor jeg fra ganske snart av vil kunne tilbringe helgene. Jeg håper, håper, håper det kan bli godt.

Jeg pleier ikke å dele så mye når det gjelder dette med vekt, rett og slett fordi jeg ikke synes det betyr noe - vekt har ingenting å si for graden av lidelse. Men nå er det en gang sånn at jeg må opp i normalvekt for å bli frisk. Nå er det dessverre sånn at vekta har stått noenlunde på stedet hvil i lange tider, og jeg er nødt til å sette inn støtet nå, ellers kan jeg rett og slett ikke fortsette å bli her.

Det er jeg som skal gjøre jobben.

Og nå kommer jeg snart, med alle mine ekstra kilo og gode støttespillere. For dette skal jeg greie. Jeg må greie det.

Ja nei det tja eh hva sa du?

"Det... eh... sånn som... hva tenker du... er det... har du... sånn at... når du.... ehm...hm?"

Omtrent sånn høres de fleste spørsmål ut for meg for tiden. Konsentrasjonen ligger på et minimum, og jeg sliter med noe så enkelt på å få med meg en hel setning, et helt spørsmål. Bare det å skrive dette - halvveis i setningen husker jeg knapt hva jeg egentlig snakket om. Og jeg husker heller ikke om jeg hadde noe poeng med å skrive dette.

Men sånn er det noen ganger. Og kanskje gjør jeg det bare fordi jeg ikke får sove. Det er som om kroppen min har en egen timer som utskiller mengder av både melatonin og adrelanin straks klokka tipper mot kveld. Det er en fryktelig slitsom kombinasjon.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om egentlig. Ærlig talt sitter jeg bare her og skribler ut av dårlig samvittighet, ettersom jeg påstod så standhaftig at jeg var "tilbake". I dag føles det nemlig ikke sånn. Jeg føler meg ikke på vei noe sted, og orker ikke prøve å komme meg i seng en gang, for hvorfor skal jeg det? Da forsvinner jeg bare tida og det bli i morgen før jeg får sukk for meg.

Sliten.

Motivasjonen er en dråpe i havet og det er vanskelig å komme med noe som har noe for seg i det hele tatt. Men bare tenk at det hjelper meg å få ordene litt på gli. De sitter nemlig veldig fast.


(Men det finnes fine ting da, dette for eksempel:

)

... og sånt som bare gjør en varm i magen

ting som ser ut som vanlige fine ting bare at de er pittesmå

glitter som ligner på snø

snø som ligner på glitter

når det ordner seg

å høre noen snakke fransk og skjønne hva de sier

musikk

jakke med pelsaktig for

skuffelsen når man har lest Narniabøkene og en dag får smake turkish delight

mennesker som gjør deg trygg og rolig

når VG-horoskopet stemmer uforskammet mye

å være den eneste som kan svaret

mestring

ukjente som smiler til en

å skrive en sånn liste og oppdage først etterpå at ingen av punktene er spiselig

Sett i avisen

Som et lite slags comeback, tenkte jeg å dele noe jeg skrev i min såkalte pause. For jeg har faktisk skrevet litt for verden, jeg var bare ikke helt klar for å vedkjenne meg det. Men i midten av januar en gang, datoen har gått i glemmeboksen, hadde jeg et leserinnlegg på trykk i adresseavisen, såkalt anonymt (i alle fall delvis, et lite knippe kjære knyttet trådene selv), og nå er jeg altså klar for å dele det med dere. Les med respekt.


Se for deg ei ung, avmagret jente med blod på klærne og tårer i øynene. Skjelvende forteller hun at hun har skadet seg selv på begge lårene og den ene armen. Hvordan kan man unngå å se at denne jenta allerede har det vondt? Hvordan kan man få seg til å behandle henne med kalde blikk og sårende ord?

Selvskading har vært på dagsordenen en del i det siste, og jeg vil gjerne la min stemme bli hørt også, for vi er mange. Som så alt, alt for mange, har også jeg blitt kjørt (ja, blitt kjørt, jeg ville aldri i verden turt å dra dit alene, frivillig) på legevakt og akuttmottak på St.Olavs som følge av selvpåførte skader, og jeg har møtt holdninger som sjokkerer meg å tenke tilbake på.

Nå vil jeg også presisere at jeg har møtt snille og flinke leger og sykepleiere, og flere ganger fått god behandling, men selv under disse behandlingene har jeg måttet lide meg gjennom tårer og angstanfall, fordi jeg er så redd for hva de skal tenke, hva de skal si.

For noen sier det de tenker. Og til tross for langvarig legeutdannelse og pasienterfaring finnes det leger med sjokkerende dårlige holdninger mot de som har skadet seg selv.

Villet egenskade forekommer vanligvis under sterk psykisk smerte, og vedkommende befinner seg allerede i en ekstremt sårbar tilstand. Da hjelper det ikke med ord som:

"Jeg regner med du skjønner at det du har gjort er veldig dumt." Eller verst av alt, "du vet at du bruker av tid og ressurser vi kunne brukt på andre som er syke?"

Ja, det vet jeg. Jeg vet at dere kunne hjulpet andre enn meg, og jeg skulle ønske jeg kunne visket bort min egen sykdom. Jeg jobber med saken. Men ting tar tid, og enn så lenge er jeg syk. Jeg skulle bare ønske flere i helsevesenet hjalp meg med å bli bedre, i stedet for verre.

Tittei?

Sånn. Der ja. Nå er jeg klar.

Bloggen har fått ligge død en stund nå, og det har vært greit. Etter innlegget for noen uker siden hvor jeg fløy på skyer, kom den berømmelige nyttårsknekken min, og jeg har hatt noen veldig tunge uker. Det innebar også at jeg ikke turte å dele noen ting med dere, i frykt for alle mulige slags tilbakemeldinger.

Nå skal det sies at tilbakemeldingene fra dere lesere så og si alltid er helt overveldende vakre, og gir meg masse styrke. Men jeg kan ikke tillate meg å poste noe jeg ikke ville tålt krasse ord mot. Derfor ble det sånn nå. Det er alltid en mulighet for at en forvillet idiot kunne komme til å klikke seg inn hit og legge igjen et par krenkende ord. Og det må jeg være klar for. Det er prisen jeg betaler for å få skrive til dere.

Jeg håper at jeg er tilbake nå, at jeg får skriblet ned noen ord i blant, for jeg har som vanlig en del på hjertet. Småting å fortelle, ting jeg tenker på, masse små greier jeg veldig gjerne vil dele med dere. Så jeg håper det går.

The higher that I climb, the deeper I fall down

Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Forrige uke var alt så fint og godt, helt uten grunn. Og denne uka har alt vært tungt og grått, uten grunn.

Det er vanskelig å snakke, vanskelig å være en del av verden.

Men jeg prøver. Jeg holder ut, så godt det går, og prøver å gjøre som jeg skal, selv om det er vanskelig.

Ordene vil ikke helt komme til meg for tiden, hverken ut av munnen eller ned på tastaturet. Heldigvis har jeg noen gode hjelpere, som tar seg tid til meg, selv om alt i meg skriker at jeg ikke fortjener alt det gode de har å gi meg.

I dag ble dagen reddet av en helskjønn ergoterapeut. For heldigvis finnes det noen mennesker som gjør meg trygg bare ved å være der, og noen ganger er det bare det som trengs for at verden går fra uutholdelig til mange grader varmere.

"Det skal ikke så mye til med deg, Lise", sier hun etter vi har gått en tur, og hun har i grunnen rett. Det skal ikke så mye til, bare man finner den riktige lille tingen.

Takk.

Psyk Foranding, 20:30, TV 3

Onsdag kveld kommer jeg til å sitte som klistret til skjermen, og det synes jeg du skal også:

Om å endelig ha det litt bra og være bare Lise

Det begynner kanskje på torsdag, eller onsdag, det kommer litt sånn snikende, ikke som disse plutselige hyperaktive svingningene, men en behagelig opptur.

Med en skikkelig innsats fra meg selv, tilbringer jeg torsdag formiddag på bowling, og jeg har det gøy. Og er det noe jeg trenger, er det erfaringer i å kose meg med noe jeg på forhånd må tvinge meg ut i.

Så der står jeg altså, nei, jeg står knapt, faktisk, jeg klinker til med et par strike og hopper rundt med armene i været og et veldig ekte glis om munnen.

Det er gøy å være uventet flink til noe.

Forresten er det godt å ha en dag hvor selv ikke bitende kulde kan bryte meg ned, for er det noe jeg hater er det å fryse, og bowlinghallen på Dora er ikke akkurat varm midt i dette uværet torsdag den tolvte byr på.

Godt plassert foran ovnen tilbake på avdelinga gjør jeg den siste finishen på et temmelig vidløftig prosjekt jeg har puslet med en stund, og finner enorm tilfredsstillelse i at jeg faktisk kommer til å bli ferdig i dag. Ja, i at jeg overhodet blir ferdig med et av mine alltid mange prosjekter!

Torsdag er også dagen vi alle har gledet oss til, i en tilværelse hvor mat er det viktigste av alt, for endelig er det laks til middag, og det er akkurat like godt som jeg husker.

Senere samme dag går et av mine lenge etterlengtede ønsker i oppfyllelse: Jeg får lov til å trene! Og det er ikke hvilken som helst trening, nei, jeg og miljøkontakt K trosser snøstormen og biler til 3t hvor vi danser oss halvt ihjel på en afrotime. Så vidunderlig befriende å få slippe seg løs og bruke kroppen igjen! Jeg er så vidt i stand til å stå på bena hverken før eller etter, energien bobler i meg, og jeg kan formelig se meg selv gi depresjonen et hardt spark bak!

Etter kveldsmat ser vi film; hva gir du meg, film to kvelder på rad, så vi ikke Løvenes Konge senest i går?

Jeg sovner nesten på sofaen og er i seng før ti, herregud, jeg sover som en stein natten gjennom og våkner uthvilt i sjutiden. Det er så godt.

Før frokost rekker jeg å ferdigstille det såkalte prosjektet jeg nevnte. Fiks ferdig på døren til dagligstua henger nå en hjemmelaget gledeskalender. Den er fylt med ting som gjør meg glad, som for eksempel hvite katter, antikvariat, såpebobler og Mummitrollet. En for hver dag, 366 gleder. Med en målsetning om å spre litt glede, kan jeg allerede senke skuldrene og smile, for jeg møter mange smil og godord denne dagen. Forhåpentligvis treffer jeg noen med gledene mine en gang i blant også.

Vel hjemme rekker jeg å bli litt sint av den der kulden, men det blir bra når pappa kommer hjem og tenner opp i ovnen.

Omtrent her er jeg det opplever det øyeblikket som gjør at jeg ikke lar meg tippe over til The Dark Side, og holder meg fokusert på alt det gode disse dagene har gitt meg.

Det slår meg ikke før litt senere denne fredag den trettende, hvor mye dette øyeblikket betydde, det er nesten som jeg ser meg selv litt utenfra i ettertid. Der ligger jeg i en temmelig forkrøplet stilling foran ovnen, med The Hobbit oppslått på gulvet foran meg, og leser uten å ense omverdenen.

Og det er dette som fyller tankene mine når jeg smiler fredag kveld, for jeg vet med meg selv, at i det øyeblikket, og ikke bare et øyeblikk, men kanskje en halv time, var jeg meg. Jeg var bare Lise, og ingen sykdom. Ingen forstyrrelser i hode eller sinn, bare Lise.

Nå vet jeg, at jeg er på riktig vei.

Inni det håpløse mørket et sted

Når mørket gjør blind og natten er kald
Hvor går jeg videre, hvor er det jeg skal?
Hva kjemper jeg for hvis verden er sort?
Jeg vil ingenting mer, jeg vil bare bort!

Men inni det håpløse mørket et sted
finnes en stemme som ber: gi meg fred!

For inni meg finnes en brennende ild
som sier når jeg ikke tror: jeg får til!
 

Det usynlige

Ei dame jeg kjenner sa en gang noe sånt som at sånn er det jo med oss kunstnersjeler - "itjnå filter". Dette med filteret fikk jeg høre om senest i går, og jeg kan ikke annet enn å riste på hodet. For hvor finner dere alle nyansene, hvor er det lyseblå, de dyplilla tonene? Det er sånn et skjærende skille mellom svart og hvitt.

En annen ting jeg har fått høre noen ganger i det siste, er hvor godt jeg ser ut. Jeg får høre at jeg ser friskere ut, at det er så godt å se, at jeg er bedre. Jeg ser ikke sykelig tynn ut lenger. Så godt å se.

Hvorfor det? Har jeg mest lyst til å spørre. Hvorfor synes du det er så godt å se? Jeg var da aldri fysisk syk. Jeg var, er psykisk syk. Psykiske lidelser sitter i hodet, i tanker og følelser, ikke i kroppsmasse og ansiktsuttrykk. Ikke døm meg ut fra bildene du ser. Ja, jeg har lagt på meg, men så prøver du kanskje å hente deg inn med å peke på et glimt i øyet. Jeg er scenevant, tror du ikke jeg kan mane fram en liten glød i noen sekunder, minutter for et enslig fotografi?

Ja, jeg har blitt bedre på noen områder. Men jeg er fremdeles veldig syk. Du kan kanskje møte smilet mitt i en time eller to, for så langt har jeg kommet, jeg kan holde fasaden, og til og med ha det bra innimellom.

Men ikke uttal deg uten engang å ha tilbringt en dag med meg. For du vet ikke hvor mange bøtter tårene mine kunne fylt, hvordan angsten sluker meg hel, hvordan selvhatet etser seg fra innsiden og ut, hvordan jeg kjemper.

For jeg kjemper. Hvert sekund, hvert minutt, hver time, hver dag. Min arbeidsdag er døgnet rundt. "Hvis du er heldig får du pause om natta", sa kontakten min i går. "Hvis jeg er heldig", sa jeg.

Du kan ikke se på kroppen min hvordan jeg har det inni meg. Du kan ikke se krigen i meg, elefanten som legger seg overbrystkassen min, vakuumet i magen som utsletter alt det gode.

Og jeg må bære det alene.

Så støtt meg heller. For jeg har det vondt.

Omveltninger

30.12.2011

"Så halverer nav bistanden, verdens beste behandler slutter, vektnåla tipper oppover, og samtidig kommer nyttårsaften, en av de verste dagene jeg vet. I dag har jeg grått så selve pusten smaker salt og øynene er røde og hovne. Og gråte er visst det man skal gjøre når man er lei seg. Jeg er lei meg fordi jeg er redd økonomien ikke går rundt. Jeg er lei meg fordi jeg ikke lenger har tryggheten jeg fant i behandler M. Jeg er lei meg fordi jeg legger på meg og sykdommen min blir usynlig igjen, usynlig, men like tilstede. Jeg er lei meg fordi jeg må møte enda et nytt år. Om tre små dager må jeg skrive 2012 bak datoene, og det borer et hull i hjertet mitt, jeg er ikke klar for et helt nytt år. Jeg er ikke klar!"

Lurkikk inn i vårt lille hjem

Alle kunne jo se på de forrige bildene at det er relativt pent hjemme hos oss, men jeg tror kanskje min begeistring kan settes litt bedre ord på uten ord.

Tenkte vi kunne ta en titt på noen gamle bilder hvor stue og kjøkken befinner seg i bakgrunnen:

Deretter kan dere jo få se hvordan det ser ut sånn omtrent nå:

Og dere... se den TV'n da!

Ting jeg liker med jul

• Å stå opp på julaften til julepyntet stue
• Suksessterte og delfiakake
• Roen
• Julehefter
• Å knekke nøtter selv
• Grøt med mandel i
• GAVER
• Pepperkakehus
• Lukten av granbar
• Alt det røde
• Glitter og stas overalt
• Klemmer
• Takknemlighet
• Gode frokoster
• Å se film midt på dagen
• Cageball med familien Klevstuen
• Tente lys
• Samhold
• Den fine nisselua mi

Jul i Liseland og nye omgivelser

"Kaketunet" av spis-jentene her på posten.

Nyttårspyntet.

Mitt mer eller mindre spontanlagede pepperkakehus.

Mamma og pappa på det lekre, nye kjøkkenet.

Nyoppusset stue!

Nogenlunde motvillig ferdigpyntet til selskap.

Pinnekjøtt og kålstappe.

Nyttårsaften.

Ikke ønsk meg godt nyttår, ønsk meg god søndag, god aften, hva som helst, ikke det.

Lufta er klar og kald der jeg kaver meg gjennom snøen uten noe annet mål enn å dempe den intense uroen. Utenfor fiskehandelen møter jeg en hyggelig mann fra Adresseavisen som lurer på om jeg har noen nyttårsforsetter, og jeg må nesten le. "Absolutt ikke!", sier med et slags hånflir og jeg prøver å avslutte samtalen med et mer eller mindre hyggelig avslag. Mine tanker rundt nyttår egner seg ikke å dokumenteres på film noe sted.

Jeg liker ikke nyttår. Sannheten er at jeg blir kvalm bare av å se tallet 2012 nedskrevet. Det er bare et tall sier de, en dato som endres, ingenting annet. Det presterer de å påstå, mitt oppi alt hysteriet. For er det noe nyttår ikke er, så er det "bare". Uansett hvor jeg snur meg kommer jeg ikke unna noen som ønsker godt nyttår, prat om nyttårsfester, mimring om året som har gått, artikkel på artikkel om både det nye og det gamle året. Det er er så symbolsk at jeg får lyst til å gi dem alle en på trynet. Kan dere ikke la det være bare en dato!

Hva nyttår er for meg? Det er tiden for å ta et oppgjør med det gamle året, det turbulente, vonde år 2011, og forberede seg på det nye, 2012, gjerne med grenseløs optimisme med overambisiøse forsetter.

Det er ingenting annet enn vondt for meg å tenke på. Enda et år er gått. Mine gamle klassekamerater sitter med papirer på bachelorgrad, de gifter seg og får barn, mine egne småbrødre  har vokst forbi meg på alle måter. Enda et år har gått uten at jeg har noe nevneverdig å vise til. Greit, jeg har oppnådd små personlige mål, tatt musesteg, og er kanskje på vei framover på ett eller annet vis, men med fet skrift og to streker under musesteg. For verden raser forbi meg, den skynder seg framover framover framover, mens jeg fremdeles står her og kaver i den samme gamle gjørma.

Jeg har ingen forhåpninger for 2012. Jeg greier ikke å se lenger enn kanskje en dag fram i tid, nesten ikke det en gang. Hvis jeg overhodet prøver ser jeg bare utfordringer på utfordringer, og jeg anser meg ikke på noen som helst måte rustet til å takle dem.

Ikke si at det ordner seg, ikke kall meg sterk. Jeg vet at 2012 kan bringe med seg gode ting, men jeg vil helst slippe å forholde meg til et helt år av gangen. Da drukner det lille håpet jeg har.

Javællda

, snerrer hun oppgitt og skuler mot PC-skjermen. Nyttår. Nyttårsfeiring, nyttårsforsetter, tilbakeblikk, man skal liksom ta et oppgjør med året som har gått og innstille seg på et nytt. "Det er bare datoen som endrer seg", prøver de å temme fortvilelsen min med, men uansett symbolikk, er det er dag verden omtrent går av hengslene. Jeg boikottet "godt nyttår"-hysteriet, forsetter og var langt inni drømmeland når klokka slo tolv. Men greit. Jeg har levd ett år til jeg, som alle andre. Nå kan vi faktisk sette en strek over 2011, og i alle fall late som vi er over det, så jeg skal prøve å holde meg stående på den bølgen jeg også. Tilbakeblikket.

2011 var sterkt preget av spiseforstyrrelse, depresjoner og innleggelser. Blant lyspunktene var det mange kinoturer, konsertopplevelser og gode venner.

Året da bloggen ble et vindu mot verden som finnes i meg, da verden viste takknemlighet i form av lange mailer og kommentarer og gode ord, da jeg møtte forståelse, da jeg blogget mer enn noen gang.

Da jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk flere ganger, og fikk et lite drøss med nye, utrolig gode venner. Da jeg klipte sommerfrisyre og druppet vinterluggen, da jeg eksperimenterte med neglelakk, malte bilder og kjøpte masse smykker og musikk.

Da jeg sluttet helt å trene, da spiseforstyrrelsen tok over kroppen, da jeg tok den tilbake.

2011 var året da jeg fikk hjelp.

JANUAR

Jeg ble tynnere enn jeg noen gang prøvde å bli. 2011 ble døpt til "bloggens år", og jeg åpnet meg mer enn noen gang for bloggverden, og jeg har ikke angret et sekund.

Smakebit fra januar.

FEBRUAR
Februar var vond. Jeg begynte måneden innlagt på A4, og fant trøst i vakre mennesker. Her ble jeg dessuten kjent med tre vidunderlige jenter, og opplevde et samhold oppi alt det vonde som jeg aldri kommer til å glemme. Etter utskrivelse fikk jeg endelig gå hos en behandler jeg kom overens med, og holdt hodet over vannet.

Februartanker.

MARS

Jeg fylte 22 år innlagt på akuttpost. I etterkant ble den feiret med den første drinken etter godt og vel ett og et halvt år som totalavholds. Mye av tiden var preget av voldsomme humørsvingninger - fra latterkramper til hysterisk gråt. Månedens lyspunkt var et intenst et: en ny bestevenn.

Marsminne.

APRIL

Jeg var på min første fest på nesten to år. Depresjonen slapp litt taket innimellom, selv om jeg hadde mye angst, og sov dårlig.

Lise i april.

MAI

Jeg prøvde å møte verden litt igjen, men syntes det var for mye vondt mellom de små solgløttene, og feiret 17. mai også på akuttpost. Stort sett var jeg mye redd, mye sint og mye fortvilt, men jeg tviholdt på håpet og kampviljen.

Håp fra mai.

JUNI

Jeg var på forvernssamtaler på spesialpost 4, og dvelte i en voldsom ambivalens. Det meste av tiden var jeg hekta på TV-serier som House, Bones, Glee og Private Practise. Jeg begynte å få det mye bedre, og engasjerte meg i ting igjen. Dessuten begynte jeg så smått å skrive skjønnlitterært igjen, denne gangen et par små dikt.
 
Mest kommentert i år.

JULI

Jeg var alene hjemme og levde i Harry Potter-lykkerus. Jeg hadde den beste måneden på et år. Selv om slutten av den var preget av rystelse og sjokk, følte jeg desto sterkere på en beundringsverdig medmenneskelighet. Også gjorde jeg årets (foreløpig) eneste hårforanding. I løpet av uka alene malte jeg dessuten et ordentlig bilde, for første gang!

Maleriet.

AUGUST

Jeg startet måneden med å riste av meg tårer og tvinge meg konserter som var fantastiske, men fikk det verre og verre. Jeg unngikk akuttinnleggelse med en spontantur til Sverige med verdens beste pappa som vekte motivasjonen i meg. 23. august ble jeg skrevet inn som pasient på Østmarkas spesialpost 4. Før jeg dro lagde jeg også et motivasjonsalbum jeg fremdeles tar frem titt og ofte.
 
Klar for action.

SEPTEMBER

Jeg blogget som en helt. Pottermore åpnet, og jeg ble sortert i Hufflepuff. På avdelingen plagdes vi med TV-kameraer, men var storfornøyd med TV3 som lager en så viktig dokumentarserie. Jeg gjorde mye kreativt, noe som reddet meg fra altoppslukende depresjon og svekkende motivasjon.

Innlegget med de beste kommentarene.

OKTOBER

Jeg dro på konsert med Maria Mena, ganske så impulsivt, og var nærmest i ekstase. Ellers slet jeg fortsatt mye motivasjonen, men holdt stand. Lite blogging, beinhard kamp.

Dikt i oktober.

NOVEMBER

Jeg så Breaking Dawn på kino og var hyper av begeistring. Resten av tiden hørte jeg på musikk, og ble helt forelsket i tonene til Siri Nilsen, Ane Brun og Maria Mena. Jeg jobbet hardt for å akseptere vektoppgang, og kom over en liten kneik.

Novemberangst.

DESEMBER

Jeg lagde julegaver og hadde mye etterlengtet datafri. Deretter hadde jeg en fantastisk julaften, før jeg tok farvel med en fantastisk behandler og går inn i 2012 med vondt i hjertet.

Tilbakeblikk på et tilbakeblikk.